www.superbowl.no

Bli med på en NFL-reise

16-05-2012
Veien til Super Bowl

En liten bok om nordmenn, oval ball og den amerikanske drømmen.

Av Are Bye

 

Forord

 

Amerikansk fotball er ikke noen stor idrett i Norge selv om stadig flere fatter interesse for den ovale ballen også her til lands. Men football, som amerikanerne sier, er den absolutte største lagidretten i USA, og dens påvirking på samfunnet ”over there” gjennomsyrer alt. At den profesjonelle ligaen NFL blir mer populær for hvert eneste år er én ting, men betydningen av amerikansk fotball på High School, college og i tusenvis av små lokalsamfunn er minst like viktig. Det gir vanskeligstilte en sjanse til å få utdannelse, ved hjelp av idrettsstipender, det gir barn og unge en mulighet til å drømme om et bedre liv, og det gir inspirasjon og glede til millioner av mennesker i alle aldre. For aktive spillere kommer selvsagt den definitive bekreftelsen på at man har lykkes i det man som Super Bowl-mester får løfte Vince Lombardi-trofeet.

For meg personlig har alltid amerikansk fotball vært veldig fascinerende. Jeg drømte om å få prøve dette eksotiske spillet med hjelmer og skulderbeskyttelse da jeg selv var barn, og gjennom TV, film, og internett har jeg gradvis lært mer og mer om denne sporten. Jeg har også blitt mer og mer glad i selve spillet, som det tar litt tid å forstå skikkelig. Det som allikevel appellerer mest til meg, både som journalist og fan, er alle historiene. For er det noe amerikanerne kan så er det å fortelle historier. De dyrker helter, og elsker en vinner - men de har også evnen til å falle pladask for en ekte underdog. Taktikken rundt det sportslige, og mystikken rundt historiene gjør at dramatikken blir stor. Statistikken er også helt sentral, da alt måles, registreres og sammenlignes slik at både spillere, trenere, fans og eksperter kan holde styr på plusser og minuser gjennom en lang sesong.

Tanken med denne boka er på ingen måte å gi noen fullstendig oversikt over verken Super Bowl-historien, eller noen fullstendig innføring i faget amerikansk fotball. Det jeg ønsker er å dele min interesse med andre, og nettopp derfor er utvalget av Super Bowl-historier, og opplevelsene fra min egen pilgrimstur til Super Bowl XLIII i Florida, personlige og subjektive. Jeg har konsentrert meg om de store dynastiene og mine personlige favorittspillere, og det eneste omtalekriteriet er at de alle har deltatt i minst én Super Bowl. Kjennere vil garantert savne både enkeltspillere, lag og historier – og det skulle egentlig bare mangle. Men hvis noen som ikke kjenner NFL-historien på rams får en positiv opplevelse av å lese dette, og kanskje fristes til å fordype seg enda litt mer, da er hensikten oppnådd.

Bare fra jeg var barn og til nå har tilgangen på NFL-stoff eksplodert. Alt sendes direkte på nett, og man kan se flere kamper i uka på norsk tv. På en måte er det ikke lenger like fjernt og mytisk som da jeg som unggutt satt oppe i nattens mulm og mørke for å se på Super Bowl – som var den eneste kampen vi fikk se i løpet av sesongen.  Samtidig er både idrettskulturen og den amerikanske tankegangen annerledes enn vår, og derfor er og blir det ”America’s passion”, som Jan Stenerud sa til meg. Som eneste nordmann vet han hvordan det føles å vinne en Super Bowl, og som eneste kicker er han innlemmet i NFLs Hall of Fame. Hans hjelp og positivitet har vært uvurderlig i arbeidet med boken, og hans historie er så unik at langt flere nordmenn burde kjenne den – og være stolte.

 

Are Bye, Mai 2012

 

Kapittel 1:
Behind the line!

-  Du setter deg bare inn i en ukjent bil hvor som helst i verden kjører i vei? Fabelaktig, sier den eldre hvithårede mannen som sitter ved siden av meg ved inne på bassengområdet til fasjonable Sheraton Tampa Riverwalk Hotel. Det rasper i den amerikanske gammelmannsrøsten, og to isblå øyne virker plutselig større bak store brilleglass. Han satt nettopp ved bordet bortenfor meg, men nå sitter vi sammen. Blikket var ikke til å ta feil av, han hadde så lyst til å prate at han like gjerne kunne gått med et ”talk to me”-skilt rundt halsen. Så nå sitter vi her og prater om løst og fast, og som alle amerikanere jeg har møtt er også denne amerikanske herremannen fryktelig nysgjerrig – og helt uten sperrer når det kommer til hva man bør spørre om over et frokostbord. All informasjon han fores med må drøvtygges. Høyt.

- Du har flydd fra Oslo, sier du. Det tok nesten 20 timer med mellomlanding på Newark. Og i natt kjørte du bil fra Orlando til Tampa. Men du har aldri vært i Florida før.

- Stemmer.

- Så du bare setter deg inn i en bil og kjører, sier han for andre gang. Nå med et lystig tonefall i motsetning til det mer skeptiske han bød på for få sekunder siden.

- Ja.

I det jeg skal utdype om GPS og fine veier avbryter han.

- Har du ikke vært i USA før heller?

- Jo, jeg var i Los Angeles i 2007. Da dekket jeg David Beckhams overgang til LA Galaxy.

- Kjørte du bil da også?

- Ja, du er nesten nødt til det i Los Angeles

- Ja, det er sant. Elendig by. Men så fantastisk da, du bare reiser rundt og gjør slikt, sier mannen, og tørker svetten. Det er ikke spesielt varmt, men han ser ut som en typisk Florida-pensjonist med sin nesten gjennomsiktig hvite skjorte, og grå kakibukse. Hvorfor han er så imponert av bilkjøring i utlandet kommer ikke frem.

- Hvor mye måtte jeg betalt for frokost i Norge, sier han brått.

- Det kommer an på, begynner jeg.

- I dollar. Hvor mye måtte jeg betalt for å spise noe slikt i Norge. I Oslo. Der er det vel dyrt?

Øynene hans blir store, og han tygger en solid bit av toasten sin mens han venter spent på svaret. At frokost ikke er noe man typisk spiser ute i Norge er fåfengt å forklare. Så jeg kliner til for å gi ham litt for innsatsen.

- Rundt 20 dollar.

- 20! Ojojoj, hørte du det. 20 dollar, sier han til seg selv.

- For en bil da, fortsetter pensjonisten. Nå er han helt hvit i munnvikene.

Akkurat det er et av mine interessefelter, og jeg benytter muligheten til å sende et lite stikk i retning av det avgiftsglade hjemlandet jeg har forlatt for en stakket stund.

- For en ny amerikansk truck med V8 må du ut med minst 500.000 kroner. Cirka 70.000 dollar, sier jeg og later som ingenting.

Den frokostspisende herren holder på å rive ned det lille aluminiumsbordet som vi sitter ved i det han slår seg på lårene med begge hender. Han lever tydeligvis for dette her.

- 70.000 for en truck. Har du hørt på maken! Og hva med bensin? Bensin er vel dyrt?

- Vi betaler vel 10-12 kroner literen. 1 dollar er cirka syv kroner

- Gallons. Hvor mange gallons blir det, sier han engasjert.

Etter slitsom hoderegning kommer jeg til at en gallon er snaut fire liter, og at en literpris på 10 kroner vil gi min amerikanske frokostvenn en gallon norsk bensin for cirka seks dollar. Det stemmer ikke helt, men det er nært nok akkurat nå.

- Huff og huff. Da har dere vel ikke råd til å kjøre bil, sier han og ler.

Det slår meg at det kanskje er derfor han er så imponert over en ukjent nordmanns utenlandskjøring – fordi han tror vi ikke har penger til verken å kjøpe biler eller bensin i Norge. Men illusjonen får ikke leve lenge.

- Men dere har jo oljen. Jeg skulle gjerne sett Norge. Fjorder og fjell. Kanskje vi tar en tur dit en gang, kona og jeg. Men vi får vel ta med oss denne kampen først. Det er jo derfor vi er her alle sammen, sier han og ser rundt seg.

Og det har han rett i. For selv om Tampa virker som en koselig by er det ikke på grunn av verken beliggenhet eller severdigheter at både amerikanere, og en ensom journalist fra Fredrikstad har valfartet til Vest-Florida akkurat nå. Søndag er det duket for Super Bowl XLIII, mellom storfavoritt Pittsburgh Steelers og underdog Arizona Cardinals. Det er 4. juli, nyttårsaften og Thanksgiving Day – på likt.

- Jeg har vært på over 20 Super Bowls. Firmaet jeg jobbet for leverte datasystemer for NFL så vi har alltid fått billetter. Det har blitt en tradisjon, sier pensjonisten.

- Dette er min første gang. NFL har ikke helt samme appell i Norge, men jeg er svært interessert, forklarer jeg litt unnskyldende.

Den hvithårede nikker, og setter på seg mørke solbriller.

- Lykke til. Og takk for praten, sier han og tar meg høflig i hånden. Han reiser seg, og går mot det jeg antar er kona hans der ute i lobbyen.

Noen minutter senere er jeg selv på farten. Det er min første dag i Tampa, og tidsforskjellen på seks timer gjør at jeg primært skal levere til nett, og så blir det én artikkel i avisen pr. døgn. Det høres ikke ut som stort, men det er allikevel litt masete fordi man hele tiden må ha ferdig stoff så lang før det faktisk skal trykkes. Dermed må sakene være litt tidløse, selv om de skal være aktuelle – ikke ideelt på en reportasjetur der man hele tiden har masse å melde om. Jeg bestemmer meg for å oppsøke pressesenteret på Tampa Bay Convention Centre.  Ifølge det lille kartet jeg fikk som en del av pressepakken skal det ikke være langt så langt unna, men samtidig opplyses det om at det går pressebusser i skytteltrafikk. Små gule skolebusser, faktisk. Det jeg ikke rakk å si til min frokostpartner var at jeg egentlig likte Los Angeles veldig godt da jeg var der, nettopp fordi alt var lagt opp til at man skulle kjøre bil. Det var parkeringsplasser overalt, og veinettet var forståelig og stort – selv om betongveiene var som minefelt, og rushtrafikken drepende. Derfor tenker jeg naivt nok at Tampa, som bare ligger på den andre siden av USA, helt sikkert er minst like bilvennlig. Jeg lar portieren hente min lille Ford Escape med automatgir og gjør meg klar for og utforske Tampa. Nattens tur fra Orlando har langt på vei gått i glemmeboka. Panikken over at GPSen ikke fant hotellet, og at jeg måtte kjøre etter skilt i mørket, har gjort at hjernen blokkerte alle sanseinntrykk. Som en konsekvens klasket jeg alt jeg hadde av småmynt i bomringen på vei ut av Orlando, for så å finne ut at leiebilen hadde alle de autopassbrikker som er å få i vinduet. Better safe than sorry. Det hjalp vel ikke akkurat på nervene at mine kjære venner i Homeland Security nok en gang kjørte tredjegradsforhør da jeg landet på amerikansk jord. At de på død og liv skal gå løs på en som er så glad i så mye amerikansk er utrolig, men utifra behandlingen å dømme må jeg minst ha en terrortvilling der ute et sted.

Problemet var, nå som i LA i 2007, at Aftenposten bråbestemte reisen. Det vil si jeg søkte egentlig akkreditering ut av det blå, to måneder etter at fristen var gått ut. I et svakt øyeblikk sa sportssjefen at vi fikk heller sprenge banken dersom vi fikk akkreditering, men verken han eller jeg hadde spesielt stor tro på sjansene våre. Da vi fikk hyggelig, elektronisk amerikabrev var det ingen vei tilbake, og etter en del aktiv overtalelse fikk jeg klarsignal til å dra. Aftenposten skulle satse på Super Bowl. Som en konsekvens av at ting gikk i et forrykende tempo var vi allerede for sent ute til å søke om pressevisum, og følgelig reiste jeg som vanlig turist. Men first line of defense er skeptiske til høye, mørke menn som reiser alene, og som bare skal være i landet i fem dager. At de også har med seg dyrt fotoutstyr og laptop gjør at alle varsellampene lyser.

- Behind the line! Stand behind the line!

Jeg kan høre sikkerhetsvaktene når jeg vil. Og spørsmålene. Hvorfor reiser du alene? Hvor skal du? Når drar du? Hvor skal du bo? Hva skal du her? Hvorfor reiser du hit akkurat nå? Har du leid bil? Har du vært her før? Hvorfor, hvorfor, hvorfor?

De ville ingen ende ta, og sånt er ubehagelig når de som stiller spørsmålene har pistol og håndjern. Nok en gang ble jeg foreviget med bilde og fingeravtrykk. Hva som står i ”mappa mi” skulle jeg gjerne visst. Kanskje legendariske Erik Bye gjorde noen hyss her borte en gang i tiden, og at det er derfor denne herr Bye får unngjelde støtt? I utgangspunktet er vel ikke noen spørsmål det verste i verden, men når man sitter på Super Bowl-akkreditering – men ikke bør si det – da blir det problematisk. For i ren frykt for å bli snudd rundt, og satt på første fly hjem igjen våget jeg ikke å si noe konkret om kampen. Jeg vet om journalister som har blitt sendt hjem igjen på lignende oppdrag i USA, og den sjansen kunne jeg ikke ta. Jeg velger å tro at de amerikanske myndighetene hadde satt pris på både norsk presse og min interesse for NFL dersom de hadde fått tenkt seg om, men å gamble på at Joe i døra skulle se slik på det var ikke noe tema. Men jeg ville jo ikke lyve for en sikkerhetsvakt på grensa heller, så svarene ble litt ullne. Og det er aldri populært blant disse gutta, har jeg skjønt. Min forklaring om at jeg skulle se meg om i Orlando ble ikke godtatt, og da hotellbestillingen viste seg å være fra Tampa kokte mannen bak skranken. Jeg måtte pent innrømme at det ikke kom til å bli verken Disney World eller Kennedy Space Center denne gang, og at Tampa og Super Bowl var målet. Til alt hell godtok Joe dette glatt, uten å be om verken billett eller dokumentasjon.

- Hvorfor sa du ikke bare at du skal på Super Bowl, glefset han da jeg så i bakken, og ventet på et elektrosjokk eller en batong.

Jeg antar at han trodde jeg skulle ned for å delta på festlighetene, og at jeg var pressemann falt ham kanskje ikke inn. Stempel i passet ble det uansett, og med høy puls og skjelvende knær hev jeg meg ut på motorveien i nattemørket.

Jeg skyver bort tanker om toll og ”Munnspill under åpen himmel”, ruller ned fra hotellets elegante, stensatte innkjøringsrampe, og tar første til høyre. Så første til venstre, og høyre i krysset. Rett frem, og under en bro – og der er pressesenteret. Vi snakker i verste fall noen hundre meter. Mens jeg prøver å bestemme meg for om jeg skal parkere her eller kjøre tilbake til hotellet med bilen kommer dagens første gule skolebuss, og ut velter noen tonn amerikansk presse. Sistemann er så tjukk at akkrediteringen hans ligger på magen, slik at han selv kan lese hva det står på den. Denne mannen som så vidt kommer seg ut av bussen skal antageligvis stille kritiske spørsmål til det tapende lagets spillere på søndag – noe i retning av ”hvorfor i all verden orket du ikke å blokkere det siste avgjørende løpet?”. Det er et paradoks. Jeg velger å kjøre tilbake med Ford’en, men med ett savner jeg både Los Angeles og Fredrikstad, for i Tampa er det flere enveiskjørte gater enn på Grünerløkka, og nåde den som er sen ut av lyskryssene. Jeg må ut på en æresrunde på størrelse med ring 3 før jeg atter kommer tilbake til hotellet, og i ren frihetsrus lar jeg skolebuss være skolebuss – og tar bena fatt. Nå gjelder det å få fatt i selve akkrediteringen så jeg er bombesikker på å komme inn på Raymond James Stadium.

 

Kapittel 2:
Regler og Rockne

 

Fotball kaller de det, amerikanerne, men den eneste som sparker ballen regelmessig er kickeren – og han har tradisjonelt sett hatt litt lavere status enn de øvrige. At ballen opprinnelig var en fot lang er blitt brukt som forklaring på uttrykket, men sannheten er vel at amerikanere flest gir blanke i bakgrunnen, det er idretten som betyr noe. Ingen annen idrett er mer typisk amerikansk enn det vi i Norge kaller amerikansk fotball. Riktignok er baseball nasjonalsporten, og interessen rundt den litt avanserte utgaven av norsk brentball er absolutt stor – men ingenting slår engasjementet som finnes rundt football. Som med all idrett er kultur et viktig stikkord. Og fotball er kultur i USA, det henger så tett sammen at man nesten kan si at fotball er USA. Det er en idrett som nesten ikke bedrives i stor skala noe annet sted i verden – ja, jeg vet at det finnes ligaer i Canada, og at utstasjonerte amerikanske soldater har tatt med seg den ovale ballen både til Europa og deler av Østen – men det fenger ikke massene som i USA. Ingrediensene er enkle, som i all lagidrett. Det handler om å vinne, men ikke i noen annen lagidrett er man like avhengig av at laget fungerer – som lag. Det er 11 spillere på banen samtidig, på hvert lag, og for de uinnvidde kan det hele minne om en blanding av rugby og fotball – altså soccer. Kampen foregår i 4x15 minutter, i såkalte quarters. Regelbøkene er på størrelse med Henrik Ibsens samlede verker, men for å få en grunnforståelse holder det med følgende lille innføring.

Kickoff starter hver halvdel av kampen. Ballen sparkes da fra forsvarende lags 30-yard-linje mot det angripende lags halvdel. De begynner med ballen når noen fakker den, og går i angrep - eller ved å markere for fair catch, noe som betyr at den som fakker ikke blir taklet fordi han velger å ikke løpe fremover med ballen.

Målet er ganske enkelt å score flest mulig poeng, og for og få poeng må man inn i end zone. For å flytte ballen kan den enten kastes eller bæres. Quarterbacken er mannen med mest makt, og han som i utgangspunktet skal kaste ballen. Etter at taktikken på et play er valgt får quarterbacken ballen i hendene, gjennom en snap fra centeren. Quarterbacken beskyttes da av sin offensive line. Sentralt i banen er de store gutta (tackle, guard og center), som skal vokte mannen med ballen. Rundt dem finnes running backs, som naturlig nok løper med ballen, og wide recievere, som løper seg fri, og forsøker å fakke kastene fra quarterbacken.

Det kan også være tight ends og slot backs, avhengig av system og taktikk.

Det angripende lag har fire forsøk (downs) på å komme seg 10 yards fremover. Når man har klart dette, får man fire nye forsøk på å komme 10 yards videre. Klarer man eksempelvis å komme tre yards frem på første forsøk, blir det 2. and 7 – altså andre forsøk, med syv yards til markøren som gir fire ferske downs. Banens totale lengde er alltid 100 yards, med tillegg for end zone(ne) (2x10 yards). Har man mislykkes i å avansere 10 yards brukes ofte 4. down på enten en punt, der ballen sparkes inn i motstanderens sone av nevnte kicker (eller en spesialisert punter) slik at motstanderen får gå i angrep – eller man prøver på et fieldgoal. Da er målet å sparke ballen mellom de to høye, gule stengene man ser på kamper. Klarer man dette gir det tre poeng. Makter man å løpe ballen, eller kaste den til en mottaker, inn i end zone er dette en touchdown, som kvalifiserer til seks poeng. Man får også muligheten til å sparke inn et extra point mellom stengene. Man kan også forsøke å frakte ballen inn i end zone i stedet for å sparke ekstrapoeng. Lykkes dette gir det to poeng, og kalles two-point conversion. Det er uhyre sjelden benyttet, da mulighet for suksess er svært liten.

Feller man en motstander i hans egen end zone kalles det safety og gir to poeng. Dette forekommer også uhyre sjelden.

For at en touchdown eller two-point conversion skal godkjennes, må man ha kontroll på ballen dersom man mottar ett kast, og enten sette to føtter eller ett kne på bakken inne i end zone. Løper man med ballen holder det at selve fotballen krysser målstreken.

Et amerikansk fotballag består av over 50 spillere, og det er klare roller. Offense og defense er avskilt, med noen få unntak. Når defense er på banen handler alt om å demme opp for motstanderen. Kan man klare å takle quarterbacken før han får kastet er dette en sack. Da mister det angripende lag en down. Kan man klare å fakke en kastet ball i luften, som forsvarer, er dette en interception – og da gjelder det å utnytte turnoveren til å storme i angrep. Dette er noe av det mest effektive og dramatiske som kan skje i en fotballkamp da omstillingen skaper kaos. Likeledes blir det temperatur hvis en spiller på angripende lag fumbler. Det vil si å miste ballen på vei fremover. I så tilfelle er det først til mølla, og vinneren får beholde ballen – og gå i angrep.

Defensive line består som regel av to defensive tackles sentralt i banen, og en defensive end på hver side av dem. Man kan også sette på en femte mann i sentrallinjen, kalt nose tackle. I tillegg har man corner backen som skal dekke motstanderens wide reciever. Tre til fire linebacker har i oppgave å stoppe motstandere som løper med ballen, og helt bakerst står safetyen som enten har ansvaret for en wide reciever eller for rommet bak linebackerne. Man kan velge å spille med to safety-spillere, da stiller gjerne den såkalt strong safety opp på samme side som thight end.

Hvert lag har tre timeouts per halvdel av kampen, som kan brukes til å stoppe klokken når man er i tidsnød. Tiden stoppes også to minutter før slutten av en halvdel for two minute warning. Det er ofte i de siste to minuttene at timeoutene benyttes og disse to effektive spilleminuttene kan i enkelte tilfeller ta ganske mange klokkeminutter.

Et forsøk, en down eller ett spill, varer noen sekunder og så har laget 45 sekunder på seg til å starte et nytt spill. For de som kjenner sporten er mye av spenningen knyttet til å gjette strategien som benyttes for hvert spill. Både angrepet og forsvaret har en detaljert plan for hver av de 11 spillerne før hvert forsøk. For førstegangsseere kan prosessen virke langtekkelig og tilfeldig.

En offensive/defensive coordinator eller head coach bestemmer strategien og gir beskjed til lagkapteinen for angrep eller forsvar, etter hvilken del av laget som er på banen. Alle lag har en plan før kampen, en såkalt playbook, som er en taktikkbibel full av ulike spillbeskrivelser der hver enkeltspiller har en unik oppgave. Quarterbacken trenger bare å si navnet på spillet som skal utføres så vet alle medspillerne hva de skal gjøre.

Det er mange regler i amerikansk fotball, og det er mange forskjellige penalties som ilegges dersom man bryter reglene. Straffen vil ofte være at ballen flyttes i gal retning, som regel mellom 5 til 15 yards. Dersom angrepet har brutt reglene kan de miste et forsøk eller ballen flyttes bakover og de taper forsøket. Dersom forsvaret har brutt reglene kan angrepet få ett nytt forsøk eller 4 nye forsøk i tillegg til at ballen kan flyttes i retning av egen målsone. Felles for alle penalties er at det må kastes et flag, et gult flagg, på banen av en av dommerne.

Mange tror at "alt er lov" i amerikansk fotball, det er det absolutt ikke. Det er regler for når man kan takle, hvor man kan takle, hvem man kan takle, og hvordan man kan takle. Likeledes er det et vell av regler for de fleste vante situasjoner i en kamp. Man kommer fort inn i det når man ser kamper, og forklaringer på trykk bidrar dessverre ofte til å gjøre forvirringen total. Se kamper for å forstå, må være oppfordringen.

Når jeg skriver at amerikansk fotball på mange måter er symbolet på USA har også det med regler å gjøre. Den krystallklare moralen som vi i Norge ofte misforstår som noe skinnhellig eller nesten dobbelmoralsk er tuftet på lover og regler. Do’s and dont’s. Sånn er det også i fotballen, og derfor ser man nesten aldri at spillere slåss eller at publikummere lager kvalm på kampene. Alle kan reglene, og dommerne er hellige. At man som hovedtrener allikevel har mulighet til å utfordre en avgjørelse, en challenge, ved å kaste det røde flagget, er veldig amerikansk. Men hvis dommeren, etter å ha vurdert en situasjon på nytt ved å se på video, kommer til at den opprinnelige avgjørelsen var korrekt mister utfordrende lag en timeout. Fair and square.

Liker man ikke amerikanere og deres levesett vil man hate amerikansk fotball. Satt på spissen er det glorifisering av mannlig fysikk, der vinneren tar alt, og taperne er og blir tapere. Det er et gammelmannssystem der små, søte jenter kalles cheerleaders, og går i korte skjørt og trange topper mens ekte mannfolk med v-rygg og hjelm dundrer løs på hverandre. Alfa-menn møtes til kamp, og for å få maksimal innsats fristes testosteronbombene av lekre ungpiker som sparker høyt og hopper med flørtende blikk. På et vis er det som å reise tilbake til 50-tallet, der klare kjønnsroller og uskrevne og skrevne regler regjerer. På tribunene sitter folk og heier frem sine favoritter som om de var i Collosseum, og så på gladiatorer. Det er banalt, vil en kritiker si. Men det er også der kritikerne misforstår. For i amerikansk fotball har man én gylden regel som går igjen, og den beskriver også samfunnets oppfatning av den kjente og kjære fotballen. Regelen kalles KISS. Det står for ”Keep It Simple, Stupid”. Ikke gjør om på noe som funker, ikke tenk det i hjel, ikke ”kødd” med det som er hellig. Så i et land der kvinnekamp og likestilling er hete temaer godtar de aller fleste at dersom man som kvinne skal være nede på banen så må man enten være cheerleader eller reporter. Og de kvinnelige reporterne har kjempet hardere enn 68erne for å få innpass. Kan man som seer, supporter eller europeer glede seg over at amerikanerne ser stort på ting, at de er gjestmilde, lojale og at de feirer seg selv som få andre har amerikansk fotball en sjarm og appell som overgår nesten alt. Hvis du godtar at pakka må være sånn, embrace it – som de sier, da har du en venn for livet. Eller du kan la være. Jeg var inne på at det er det komplette lagspill, og det står jeg for. Skal quarterbacken ha noen sjanse til å få av gårde et prosjektil må alt klaffe. Snapen må være god, linja må beskytte ham, receiverne må løpe seg fri, kastet og mottaket må være perfekt. Gjør én mann, én feil er angrepet over, og man risikerer både en tapt kamp og stygge skader.

En idrettsfloskel er at ”there is no I in TEAM”. Et amerikansk ordtak som gjør at nordmenn flest grøsser litt, men også en holdning som er overførbar til samfunnet for øvrig. Der de fleste i Norge er enige om at sosialdemokratiet og velferdsstaten er det eneste riktige, vil amerikanerne ha individuell frihet, skattelette og retten til å bære våpen. Men deres kjærlighet og dedikasjon til landet sitt, og viljen til å stille opp for laget er kanskje større enn vår egen allikevel? Nordmenn synes det er tacky når amerikanere synger nasjonalsangen med tårer i øynene og skjorter fulle av flagg. Vi ser nesten litt bort når idrettshelter takker Gud og familien og treneren for at de er der de er. Det vi har en tendens til å overse er at forskjellene i det amerikanske samfunnet er så enormt mye større enn i det norske. For mange av atletene er et idrettstipend eneste vei ut av en ghetto eller et belastet lokalsamfunn. Å få en utdannelse, å komme til NFL og å vinne Super Bowl er det fysiske beviset på at The American Dream lever i beste velgående. From rags to richess. Og publikum elsker det, i motsetning til her. De digger at noen har klart å gjøre noe ut av livet sitt, mot alle odds. Har du kommet deg ut av slummen, og helt til topps så kjør gjerne rundt i en svær, sprek bil og gå med diamanter i ørene – da har du fortjent det. At du muligens får enda flere stjerner i boka til mannen i gata om du kommer deg helt til topps, men samtidig beholder bakkekontakten vitner om at verdier betyr mye for amerikaneren – men han legger seg uansett ikke borti hva du bruker pengene dine på, i motsetning til Ola Nordmann.

Men nordmenn har også påvirket fotballen ”over there”, og særlig vossingen Knut Rockne er et navn de aller fleste godt voksne kjenner til i USA. Rockne ble født 4. mars 1888, og han emigrerte til USA som barn. Hans innsats som hovedtrener for universitetslaget Notre Dame, i South Bend Indiana, har vært av enorm betydning for fotballens utvikling og profesjonalisering. Fra 1918 til 1930 vant laget til Rockne 88,1 prosent av kampene sine. 105 seire, 12 tap og 5 uavgjorte kamper er statistikk som aldri siden har blitt matchet, og er det en ting amerikanerne elsker så er det statistikk. I fem sesonger var ”The Fighting Irish” ubeseiret, og seks nasjonale mesterskap ble feiret. Rockne var rikskjendis, men han døde tragisk i en flyulykke allerede i 1931. Han etterlot seg kone, fire barn og en fotballarv helt uten sidestykke. Han status var så enorm at Hollywood laget filmen ”Knut Rockne – All American” i 1940. I 1962 ble en minnesplakett til ære for den revolusjonerende treneren oppført i Voss, og i 2006 ble en helfigurstatue av Rockne også reist der. Som en 1920-årenes Nils Arne Eggen var Rockne tidlig ute med sette ting i system. Hans 25 skrevne bud handlet i bunn og grunn om moral og oppførsel. Sunt, norsk bondevett med noen klare føringer satte standarden for all fremtid i både collegefotball, og senere i profesjonell fotball. Han var også tidlig ute med å utvikle taktiske plays slik at man kunne lure motstanderen uten at man kun var avhengig av rå fysikk.

Selv i Norge var Rockne relativt kjent i sine glansdager, og 21. desember 1929 hadde Aftenpostens A-magasinet et stykke om Rockne på trykk. ”Far og søn som fotballspillere”, lyder tittelen. ”Vossingen Knut Rockne – verdens dyktigste fotballtrener – og hans søn Billy Rockne, som i år har debutert som fotballspiller”, står det også med uthevet skrift. To flotte bilder av Rockne og sønnen har magasinet kostet på seg, og den store artikkelen forteller om Rocknes status i USA. ”Knut Rockne er født på Voss, og hans sønn Billy snakker Vossemål som en innfødt”, står det blant annet. Den sportslige omtalen av Rockne og Notre Dame er også ganske detaljert: ”Siden 1914 har Notre Dames fotball-lag praktisk talt været uovervinnelig. Han (Rockne) nådde høiden av sin glans da han i 1924 ledet laget til seier over de sterkeste lag både i Østen og Vesten. Universitetsfotballen er den mest sensasjonelle av all sport i Amerika, og matchene samler opp til 100.000 tilskuere. Ingen mann av nogen nasjonalitet er mere ansett på området enn Knut Rockne, og han er budt store summer av andre universiteter, men holder fast ved Notre Dame. Knut Rockne har ikke været hjemme i Norge siden han reiste fra Voss i 1893, men han har stadig hatt planer om å besøke Europa og sitt fødeland. I et brev hertil meddeler han imidlertid at han vil gjøre alt mulig for å få anledning til å reise næste sommer”, skrev A-magasinet i 1929.

”Så lenge fotball blir spilt vil Knut Rockne bli husket. Han var sjelen, hjertet og hjernen bak moderne fotball. Som trener for Notre Dame inspirerte og formet han gutter til fotballhærer så mektige at de ble til myter. Det var Knut Rockne som gjorde the Fighting Irish til folkets lag, og Notre Dames seiersmarsj til en nasjonal sportshymne. Ingen i amerikansk idrettshistorie har etterlatt seg en mer rørende arv av minner enn Knut Rockne”, heter det på en uoffisiell amerikansk nettside som hedrer Rockne. Han var en stjerne i tid der amerikansk idrett var inne i en gullalder. Hans evne til å få ut alt av samtlige spillere var unik.

- Rock hadde ikke tro på genier. Han mente hardt arbeid, og bare hardt arbeid ga resultater. Han var etter spillerne støtt, og han ga seg aldri før de ga sitt aller beste. Men han gjorde det med kløkt. Han hadde en skarp tunge, og han brukte den når han måtte. Men det fine var at han kunne skolde spillere, men det ble aldri bitterhet i etterkant. En skolding fra Rockne ville gi motsatt effekt, at den som hadde fått gjennomgå følte seg styrket. Det var fordi de siste ordene han sa som regel kom med et smil – et uforglemmelig smil som førte til at hele pannen hans ble full av hudfolder, at munnen åpnet seg, og at øynene hans glitret, har Chet Grant, som spilte for Rockne i Notre Dame, sagt.

I 1929 var helsen til Rockne skrall, men nordmannen ledet allikevel Notre Dame til det  nasjonale mesterskapet. I rullestol med pledd over lårene fulgte Rockne hvert eneste spill med argusøyne, og med en stor ropert sendte han meldinger i retning banen. Ved han side hadde han gjerne en assistent som skrev ned alt Rockne sa til spillerne og til seg selv underveis. Notatene ble så nøye gjennomgått etter kampslutt i håp om at man kunne lære noe av hva som var blitt sagt og gjort i kampens hete.

- Fotball er et spill der man bruker armer, ben og skuldre, men det er det som er fra nakken og opp har man mest nytte av, sa Rockne selv.

Den mest kjente historien om Rockne handler om ham som motivator, men historiens hovedperson er egentlig ikke Rockne. Hovedpersonen er George ”Gipp” Gipper, og de som så ham spille hevder han var den beste noensinne. Men en umenneskelig fysikk, fantastisk fart og brutal styrke spilte han fire år for Notre Dame mellom 1916 og 1920. Han var på det første laget Rockne ledet, og i sin college-karriere sørget han for 83 touchdowns. Like imponerende er det at han også spilte defence, og på fire år ble ikke én pasning mottatt av en reciever i Gippers sone. Han vant 27 kamper, tapte to og spilte tre uavgjort med Nortre Dame, og med Gipp på laget scoret the Irish 506 poeng på disse sesongene. De slapp inn kun 97. Men historien om Gipper er først og fremst tragisk, for i en kamp mot Northwestern den 20. november 1920 fikk han en halsinfeksjon. Sykdommen ble verre, og i desember var en alvorlig lungebetennelse i ferd med å ta livet av den unge jernmannen.

Kvelden før Gipp døde, 13. desember 1920, besøkte Rockne ham på St. Joseph-sykehuset i South Bend. Gipper innså sin egen skjebne, og Rockne spurte om det var noe han kunne gjøre for ham. De to hadde en samtale, og Rockne forlot sin stjernespiller for aller siste gang. Åtte år senere skulle Rockne og Notre Dame møte Army, og hans skadeplagede mannskap hadde allerede tapt to av de seks første kampene av sesongen. Det ble sådd tvil om Rocknes evner. Hadde han mistet magien? I garderoben før kampstart visste Rockne at nå gjaldt det. Han ventet til alle spillerne var stille, og så senket han hodet før han spurte om noen hadde hørt om George Gipper. Ja, det hadde selvfølgelig alle gjort. Rockne fortalte at Gipp var den beste spilleren han noensinne hadde trent, og at han på dødsleiet hadde bedt Rockne om en siste tjeneste. Og treneren gjenfortalte Gippers siste budskap for sine spillere.

- Jeg må gå, Rock. Det er greit. Jeg er ikke redd. En gang, Rock, når laget sliter, når alt har gått galt, og motgangen knuger guttene. Da skal du fortelle dem at de må gå utpå der med alt de har og vinne en for Gipper. Jeg vet ikke hvor jeg er hen da, Rock, men jeg vil føle det, og da vil jeg bli glad.

Det ble helt stille i garderoben, og øyenvitner har fortalt at ikke et øye var tørt. Som en eksplosjon tordnet Notre Dame ut på banen.

- De løp ut av garderoben så hengslene nesten ble revet av dørene. De var klare for å drepe noen, har daværende linjecoach i Notre Dame Ed Healey sagt.

Og Notre Dame vant. Etter å ha ligget under 6-0 snudde de kampen og slo kadettene 12-6. ”Win one for the Gipper” har siden blitt et av de mest kjente sportsuttrykkene som finnes. I filmen fra 1940 er det USAs tidligere president Ronald Reagen som spiller Gipper. Siden legenden Rockne fremdeles er godt kjent i USA finnes det også en mengde vandrerhistorier som ikke nødvendigvis er helt korrekte. Enkelte hevder at Gipper-talen var noe Rockne bare fant på for å fyre opp spillerne sine, men at trenerens påvirkning på spillet var enorm kan ingen nekte for.

 

Kapittel 3:
Born To Run

 

 

Tampa Bay Convention Centre er et enormt bygg i stein, glass og stål noen få meter fra vannet. Høyreist og stilig er dette den lokale ”varemessen” som brukes til alt mellom himmel og jord. Jeg har blitt geleidet rundt den veldige kolossen i et forsøk på å finne en seaside-inngang i nærheten av palmene som er plantet på snorrett linje. Det er fremdeles tidlig på dagen, men fraværet av fans er allikevel overraskende. Det har nok med været å gjøre. Regnvær i bøtter og spann. En og annen representant fra Steeler Nation tusler rundt med svart og gul trøye, men det koker ikke akkurat ved bryggene utenfor pressesenteret. En slank vekterdame ber pent om å få se i pc-veska mi, men kontrollen er av den høyst symbolske varianten. Jeg kunne hatt kaniner i veska uten at hun hadde merket noe.

- Inn der og til høyre, sier hun tørt.

Jeg passerer tunge glassdører, og et par nye vektere før jeg tar til høyre. Gulvet er fullt av fastlimte kabler til lys og lyd, og jeg følger kveilen innover i bygget. Følelsen av at jeg nå har klart å gå feil blir sterkere når en servitør med et fat rester plutselig kommer ut fra en sidedør, og ser på meg med store øyne. Jeg følger den smale gangen, og går ut av døren der servitøren kom inn. Den leder til en stor hall med boder og reklamestands, men jeg ser ingen akkrediteringer. Enda en vekter kommer tuslende, og jeg spør motvillig om veien. Det viser seg at ”inn der og til høyre” egentlig betød inn der, og så en usving bak den gardina som henger foran den døra du ikke ser. Men nå er jeg omsider på rett plass, og køen er ikke veldig lang. De fleste pressefolkene har nok hentet ut sine akkrediteringer for lengst. Super Bowl Week har pågått siden forrige fredag, og det er bare en meksikaner, en japaner og en nordmann igjen. Det kunne blitt en god vits, men jeg kommer ikke på noe godt poeng før jeg står fremst i køen.

-  Print, nett, lyd, video eller foto, sier den unge mannen bak den provisoriske benken med kasser fulle av pressekort og goodiebags fra NFL.

- Print. Newspaper, sier jeg.

- Hva heter avisen, spør han.

- Aftenposten, sier jeg så tydelig jeg kan.

Bombesikker på å måtte si det minst to ganger til trekker jeg pusten dypt, men unggutten stuper ned i en boks til høyre på bordet og drar frem en konvolutt på rekordtid. Han ber om legitimasjon, og vips er jeg den stolte eier av to pressepass – et til superbowl-week, og et til Game Day.

- De kan ikke brukes om hverandre. Du kommer ikke inn på kampen med dette her, sier amerikaneren veldig tydelig, og fillerister ukespasset. Jeg nikker. Japaneren ved siden av meg bukker etter tilsvarende behandling, men for sikkerhets skyld trer han begge passene nedover hodet. Jeg blir stående å se på mine. Det er surrealistisk. NFL-logo, med plassanvisning på Super Bowl – og så et bilde av meg. Here we go!

Ute i den store hallen har det nå begynt å stime. Det nærmer seg pressekonferanse, men jeg må få levert noe stoff hjem før det begynner. Jeg går inn på et av de digre presserommene, og finner meg en plass. PC’en finner et trådløst nettverk som er åpent, og alt er på stell. Jeg rigger teknikken, og går meg en liten tur bort til tv-området der bortimot alt som kan krype og gå av amerikanske tv-stasjoner sender live hele dagen. Har man de rette kanalene kan man svøpes i Super Bowl døgnet rundt. Oppe på et podie sitter programleder Rich Eisen og hans gjester i NFL Network. Jeg ser Warren Sapp og Marshall Faulk. Begge Super Bowl-vinnere med henholdsvis Tampa Bay Buccaneers og St. Louis Rams. Det er fotballkaos her inne, og for en utenforstående kunne det like gjerne vært et dataparty i Vikingskipet på Hamar, for snittalderen er lav blant de som hacker om kapp. De dresskledde herrene med sideskill og høy panne er i flertall foran kamera riktignok, men en mann stjeler all oppmerksomhet.

- Aloha. Ta litt sjokolade. Og en kalender må du ha. En krans også kanskje, sier en mann i 60-årene med hvitt, tynt hår, briller og mørk skjorte. Rundt halsen har han en blomsterkrans fra Hawaii.

Jeg tar i mot sjokoladen og kalenderen av surferdudes, og spør hva han heter.

- Jeg er Super Bowl Wayne, sier han med den største selvfølgelighet.

På kortet hans står det ubeskjedent at han er "Television/Radio Personality", og det kan ingen nekte for. Det viser seg snart at Wayne C. Lavelle, sportsdirektør i "Hawaii-Five-O sports & Media Entertainment", er mannen alle vil snakke med så fort NFL-stjernene er utilgjengelige. Hans plass på "Radio Row" er alltid full av folk, og alder er bare et tall skal vi tro mannen med kritthvit hestehale og et halskjede med skjell fra Honolulu. Det er på stranda Wayne hører hjemme, men det hindrer han ikke fra å dra på Super Bowl hvert eneste år.

- Jeg har vært på Super Bowl 31 år på rad, og det blir bare bedre og bedre. Jeg vokser på energien som er her. Kjenn på energien i dette rommet da mann, sier Wayne.

Det er noe veldig Dennis Hopper-aktig over mannens måte å snakke på, og alle som har sett Easy Rider skjønner hva det betyr. Men Wayne har mange fans, og hans radioprogrammer er populære på nett, og selvsagt på Hawaii.

- Se rundt deg. Her har vi altså de mest spennende menneskene i landet. Skuespillere, fotballspillere, legender, kjendiser fra alle miljøer, og midt oppe i alt dette finner du meg, sier Wayne mens han deler ut de lokale godsakene som hans sponsorer har fylt opp reisekofferten med.

-  Vi prøver å spre følelsen av aloha, så alle jeg møter får en klem. Jeg deler ut litt av det øya har å by på. Alle ønsker seg jo til Hawaii, og tenk deg det aller største: Super Bowl på Hawaii. Folk ville jo kommet uten billett, jubler Wayne.

Han har møtt alle som er noe i fotball, men historien han forteller om "sin største Super Bowl-opplevelse" er allikevel mest personlig.

- Det var Super Bowl i 1982 mellom Washington Redskins og Miami Dolphins. Jeg og min far var med på gallamiddagen etter kampen, og da direktøren i Redskins fikk en telefon ba han meg holde Vince Lombardi-trofeet (som deles ut til vinneren) mens han var ute. Det var stort. Jeg og faren min og trofeet, sier Wayne. Han har med seg tre unge journalister fra Universitet i Tampa som hjelpere under Super Bowl-uken. Yeney Amaro er allerede utdannet innen massemedia-kommunikasjon, men hun grep sjansen da Wayne trengte folk.

- Det er en fantastisk mulighet. Jeg får et innblikk i hvordan dette fungerer, og jeg får prøve meg som sportsreporter. I går snakket jeg med Ben Roethlisberger, quarterbacken til Steelers, og du merker at de faktisk er helt vanlige mennesker, sier den unge damen.

- Jeg kaster dem ut på dypt vann. Det er den beste måten å lære på, sier Wayne med headsettet på plass – det er tid for sending, og kona gjør klar stol og miksebord.

Intervjuet er over, og saken skal sendes til Norge. Jeg har glemt å ta med meg visittkort fra hotellet, og jeg tror nevnte Amaro synes jeg er utrolig uprofesjonell der hun sitter og deler ut konfekt. På vei inn til datamaskinen passerer jeg Ray Lewis, linebacker, Super Bowl-vinner og hovedpulsåre i Baltimore Ravens. Han er ikke like sint som på banen, og faktisk en del mindre i virkeligheten. Smiler gjør han også, MVPen fra Super Bowl XXXV. Det er rar følelse å stå midt opp i alt dette her. Jeg slår ned en sak om ”Wayne’s world”, og sender den til Oslo. Det blir tid til en sak om rammene rundt Super Bowl også, med fokus på de usannsynlig høye reklameprisene for å annonsere på TV i pausene av kampen.  Med sendinger i 230 land kan produsent NBC nærmest ta hva de vil for en reklamespott når Super Bowl XLIII starter om noen få dager. Midt i finanskrisen tar de 20 millioner kroner for 30 sekunder reklame, takk. Sånt blir det prestisje av, og Super Bowl-reklamene faller i en helt egen sjanger der fokus på humor og historiefortelling er essensielt. Og det er kanskje verdt det, for år etter år blir Super Bowl det mest sette programmet på amerikansk tv. I fjor så 148.3 millioner amerikanere deler av finalen mellom New York Giants og New England Patriots. Faktisk er de 17 mest sette programmene i amerikansk TV-historie alle Super Bowls. Ser man på tallene for seersnitt er fjorårets finale klart på topp med 97, 5 millioner seere. Til sammenligning hadde åpningsseremonien i OL i Beijing 34,9 millioner seere, og Oscar-utdelingen i 2008 samlet 32 millioner foran tv-skjermene i USA. Et morsomt poeng er at også amerikanske kvinner ser på Super Bowl. I fjor så 69, 7 millioner kvinner deler av finalen, mens "bare" 64,2 millioner kvinner fulgte med da Oscar-utdelingen ble vist. Men om disse kvinnene hadde valgt å se Super Bowl alene er en annen sak. Uansett gjelder det å få solgt reklame, slik at de som egentlig ikke bryr seg stort om kampen har noe artig å følge med på de fire-fem timene sendingen varer. Coca Cola er som regel på hugget i slike sammenhenger, men fordi Pepsi er en av sponsorene av årets kamp bades pressen i deres leskedrikk hele uken. Det er helt greit for meg. Klokka tikker mot pressekonferanse, og jeg sender av gårde den siste saken om Super Bowls ti tøffeste typer. Nevnte Lewis står på den lista da han i sin tid satte inn 11 taklinger med en brukket albue full av gips. Men Ray får ha meg unnskyldt, for nå venter The Boss. Bruce Springsteen har blitt lokket til å skrive under kontrakten som binder ham til å underholde i pausen av kampen, og nå skal han snart prate med pressen. Det er dette som er ment som hovedoppslaget vårt i avisen, og selv om jeg ikke er noen die hard Bruce-fan gleder jeg meg. Det er ikke hver dag man får en musikklegende face to face. De brede trappene tar meg opp en etasje, og ut på vandring blant sceneteppelignende vegger i plysj. Det står en vakt i enden av en korridor, og jeg spør med blikket om dette er riktig vei. Han myser mot akkrediteringen min, og nikker. Inne i det store rommet han vokter er det sikkert 300 klappstoler. Jeg er tidlig ute, og havner på rad fire, cirka fem meter fra den opphøyde scenen. Mens jeg sitter og leser noen notater og litt pauseunderholdningsfakta strømmer det på med journalister. Setene jeg aldri trodde ville bli brukt fylles i rekordtempo. Snart er det ikke flere igjen, og vaktene småjogger for å fylle på med flere stoler og langbenker. De åpne gulvflatene på begge sider av stolklyngen er nå smekkfull av folk. Bak stolene står journalister i ti-femten rader bak hverandre, og på toppen av en rampe helt bak i lokalet er det hundrevis av kameraer side om side. Det må være dobbelt så mange her nå som arrangørene hadde ventet.

En confransier inntar podiet, og ønsker alle velkommen. Det blir stille, så stille som det kan få blitt når 600 journalister er stappet inn på et rom. Alle venter på Bruce, og skuffelsen er diger når John Legend og Faith Hill kommer inn. De skal også underholde på søndag, men det er jo i beste fall som oppvarming for The Boss.

- Jeg er jo fra Tennessee så jeg holder med Titans, sier Faith Hill. Minuttene blir lange, men omsider er det over. Duoen forsvinner igjen, og spenning stiger atter en gang. Det kan merkes på hele rommet at noe stort skal skje, og selv om alle vet hva overraskelsen er ligger det noe uforløst i den siruptjukke lufta.

- Hei, folkens, sier Bruce Springsteen i det han kommer inn i rommet via en døråpning i enden av den lille scenen. Han er kledelig sent ute, og ser kul ut i slitte jeans og svart genser.

Spontan applaus bryter ut, det klappes, plystres og jubles. Snakk om å etterstrebe objektivitet. Mannen som runder 60 år i september er i kanonform, og sammen med resten av det legendariske E Street Band blir det god stemning på de utplasserte barkrakkene.

– Hvis det blir mange spørsmål om fotball, blir dette den korteste pressekonferansen i historien, for det kan jeg ingenting om, glefser Springsteen med glimt i øyet.

En dame går rundt i salen med en trådløs mikrofon, og NFL-speakeren peker ut hvem som skal få stille spørsmål. Men han åpner like godt ballet selv.

– Kan det stemme at dette er din første pressekonferanse siden Amnesty International-konserten i 1987, spør han.

– Ja, de kommer tett, så det kan nok stemme, svarer Springsteen.

Tross advarselen er et av de første spørsmålene allikevel om fotball. Og Jersey-rockeren svarer ærlig om sitt forhold til oval ball og søndagskamper.

– Sist gang jeg spilte fotball var i hagen min i 1958, det har ikke blitt så mye av det siden.

Springsteen snakker mye heller om president Barack Obama, og om sin nye plate «Working on a dream». Og han lover å gi full gass til tross for at pauseshowet bare varer i 15 minutter.

– Du vet det spesielle med Super Bowl for oss er at vi er noen gamle soldater. At vi fremdeles er med, sier noe. Når vi nå skal gjøre en såpass kort opptreden, handler det om at han ene som kjørte feil, og kom inn da det var et kvarter igjen av konserten, skal få sitt. Det er sånn vi tenker om opptredenen, vi skal gi alt den tiden det varer.

Verdenspressen noterer flittig, og de mange lydopptagerne strekkes desperat mot scenen. Jeg sitter som nummer tre fra enden på min rad, og plutselig legger jeg merke til at det sitter en person på gulvet utenfor den ytterste stolen. Et vakkert damemenneske som jeg drar kjensel på, men jeg aner ikke hvorfor. Bruce får oppmerksomheten min igjen, og en reporter lurer på hvilke sanger bandet skal spille på søndag. Det ønsker ikke Springsteen å avsløre så reporteren hiver seg rundt og spør om veteranen kan si noe om hvem som velger ut sangene som skal spilles på konserter. Springsteen drar seg i skjegget, og ser rundt seg. Kona Pattie smiler, Steve van Zandt gliser bredt før han ser ned i gulvet.

- Jeg er the Boss. The Boss bestemmer, ikke sant. Så svaret er at jeg velger sangene, sier Springsteen og gapskratter så han nesten faller av barkrakken.

Det humres i salen, og hundre hender strekkes i været. På arket mitt har jeg en liste over tidligere artister som har spilt i pausen på Super Bowl. Summen av dem sier litt om hva slags status denne ene kampen har fått gjennom årenes løp. Bare de siste ti årene har Stevie Wonder, Gloria Estefan, Phil Collins, Christina Aguilera, Enrique Iglesias, Toni Braxton,  Aerosmith, ’N Sync, Britney Spears, Mary J. Blige, Nelly, U2, Shania Twain, No Doubt, Sting, Jessica Simpson, Janet Jackson, Justin Timberlake, P. Diddy, Kid Rock, Paul McCartney, The Rolling Stones, Prince og Tom Petty & the Heartbreakers hatt æren av å underholde på amerikanernes favoritthøytid. Springsteen har fått tilbudet mange ganger, men vært mer enn motvillig. Nå har han skiftet mening, og mange lurer på hvorfor.

–Du må huske på at vi er der hvor cheerleaderne pleier å være. Og i begynnelsen var det en spesiell greie å få spille der, men for meg var det bare rart, sier Springsteen.

Han drar på det, og de mest blåøyde i pressekorpset strekker ørene for å lytte til visdommen de tror vil komme nå

 – At jeg velger å gjøre det nå, har jo noe å gjøre med at vi nettopp har sluppet et album, din dust, sier Springsteen til en reporter, og hyler av latter.

– Men selvfølgelig også på grunn av vår dype kjærlighet for fotball, legger han til ironisk.

Seansen er over, og skjønnheten på gulvet fikk ikke stille spørsmålet sitt. Hun virker ikke spesielt skuffet over det, og jeg vrir hjernen for å finne ut hvor jeg har sett henne før.

- Maria, er du klar?, spør en kameramann, og da slår det ned som en bombe.

Maria Menounos. Forsvarets Mediesenter på Akershus Festning. Det er snart seks år siden, men at dette er den vakre Maria Menounos som prydet veggen på kontoret der fire vernepliktige journalister avtjente førstegangstjeneste er nå hevet over enhver tvil. Modellen og kjendisreporteren som alltid er der hvor stjernene befinner seg er selvsagt på plass. Bare for å sikre meg bevis dersom gamle militærkompiser ikke tror meg ber jeg henne ta et bilde med meg, noe hun gjerne gjør.

- Har du kommet helt fra Norge for å dekke dette? Ikke verst, sier hun.

Jeg rekker ikke å forklare at det er fotballen som er fokus, og egentlig ikke Bruce, men hun bryr seg garantert ikke. Røde løpere skal inntas, champagne skal drikkes, stjerner skal intervjues. Nede på presserommet er det nå litt mer folk enn tidligere på dagen, men sammenlignet med Springsteen-samlingen er det glissent. Dagens første transcripts er på plass. Det er ordrett avskrift av alle offisielle intervjuer som er gitt på pressekonferansene med spillere og trenere etter dagens treninger. Amerikansk presse har en helt slavisk trang til å gjengi perfekte sitater. Den gamle norske regelen om at det aller viktigste er å gjengi intervjuobjektets mening korrekt blir her sett på som dødssynd dersom man ikke har hvert eneste komma på rett plass. I Los Angeles var de faktisk enda verre enn her. Da David Beckham skulle presenteres som Galaxy-spiller inne på Home Depot Centre i Carson var det drøyt 600 pressefolk til stede. I den sørvestre svingen av arenaen satt vi og ventet på mannen fra England mens sola stekte på de grønne aluminiumssetene. Da Becks omsider kom ut med sin sølvgrå dress og blekede hodeskalle var amerikanerne klare. Pressen vel å merke, den menige mann kunne ikke brydd seg mindre. Men da Beckham på sedvanlig vis stotret frem noe om at det var fantastisk å være i Amerika, og at han nå skulle ta football, eh soccer, til nye høyder klarte ikke pressefolkene å dra på smilebåndet – for hva hadde han egentlig sagt?

- Football, eh soccer, jeg kommer aldri til å få det der riktig, siterte en journalist høyt like bak meg.

- Football, eh soccer, det der kommer jeg aldri til å få til, kontret en annen.

- Jeg har ”football, eh soccer, det der får jeg aldri riktig”, sa en tredje skribent.

De sammenlignet notater nøye, tørket frustrert svette og ble svært lettet da en fjerde reporter hadde sitatene på bånd. At de brukte mye tid på ubetydelige detaljer i stedet for å følge med på hva som foregikk på gressmatta tok de tilsynelatende lett på. Jeg legger de svært nøyaktige sitatene fra treningsfeltet i veska, og åpner dagens femte Pepsi. Av en eller annen grunn er det umulig å få tak i mat her inne så jeg kan like godt gå ut å finne et spisested før jeg skriver saken på hotellet. Timene går ufattelig fort på slike turer, og jeg glemmer å spise. På vei ut av senteret registrerer jeg at flatskjermen der man kan prøve fotballspill på Playstation fremdeles er slått på, men det er de samme to som spiller nå som da jeg kom. De sitter i den røde skinnsofaen med bena på bordet, og drikker brus – helt uvitende om Bruce. Ute skinner sola nå, og det er flere fans i gatene. Super Bowl-stemningen er stigende i Tampa og i meg, og det er en god følelse.


Kapittel 4
To blir til én

 

For å forstå Super Bowls betydning må man se litt på historien bak denne kampen som amerikanere venter på og gleder seg til hele året. I øyeblikket består NFL av 32 lag, eller franchiser, spredt rundt hele USA. Men slik har det ikke alltid vært, og i mange år var den profesjonelle fotballen geografisk begrenset til USAs nordøstlige og øvre midtvestlige områder. Washington var landets sørligste by med et NFL-lag, og kun to lag (San Fransisco 49ers og Los Angles Rams) eksisterte vest for Chicago. Store deler av landet stod med andre ord uten profflag, og så sent som i 1959 måtte spillere som kom opp fra college kjempe om plassene på 12 av de profesjonelle lagene som fantes. Lamar Hunt, sønnen til oljemogulen H.L Hunt fra Texas, er en svært viktig mann i denne sammenheng, for han ønsket å utvide ligaen med et lag som han selv kunne eie, noe NFL ikke var spesielt lystne på å gå med på. I 1959 slet daværende Chicago Cardinals veldig i skyggen av de langt mer populære Chicago Bears. Hunt ville kjøpe Cardinals, og flytte laget til Texas. Han møtte eierne av Cardinals i Miami, men de ville ikke selge ham klubben. Det de lurte på var om Hunt visste hvem disse andre mennene, Bud Adams, Bob Howsam, og Max Winter, som også ville kjøpe Cardinals var.

- Jeg husker jeg tenkte at dersom disse folkene er interessert i å kjøpe et lag hvorfor kan vi ikke gå sammen om å etablere en liga til, sa Hunt i et intervju før sin død i 2006.

Hunt jobbet på spreng med sin idé, og stadig flere ønsker om nye lag ble kjent. NFL tok ikke trusselen om en annen liga spesielt alvorlig i begynnelsen, og i 1960 ble American Football League (AFL) etablert med Boston Patriots, Buffalo Bills, New York Titans og Houston Oilers i Eastern Conference, og Los Angeles Chargers, Dallas Texans, Oakland Raiders og Denver Broncos i Western Conferance. Etter bare én sesong flyttet Chargers til San Diego, og etter tre sesonger flyttet Texans til Kansas City og ble til Chiefs – mye på grunn av at NFL valgte å utvide med et franchise i nettopp Dallas (Cowboys). Titans tok så navnet Jets før Miami Dolphins kom med i ligaen i 1966. Cincinnati Bengals fulgte etter i 1968. Plutselig hadde spillere landet rundt langt større mulighet for en profesjonell karriere. AFL så ikke på seg selv som en konkurrent av NFL, og spillere gikk sjelden fra den ene ligaen til den andre i begynnelsen. AFL baserte seg på å plukke opp spillere som falt utenfor NFL, og spillere som kom rett fra college. Svarte spillere fikk sine definitive gjennombrudd som profesjonelle spillere i AFL.

- Det eneste jeg kunne tilby potensielle nye eiere var det amerikanske fotballkartet. NFL var konsentrert til nord og øst. For NFL var det å ha et lag i Washington det samme som å ha et lag i sør. Vi hjalp spillet til å bli nasjonalt, har Hunt sagt.

I 1965 fikk AFL en TV-kontrakt med NBC som var viktig for ligaens popularitet. NFL merket at AFL pustet dem forsiktig i nakken, og nærmest i smug tilbød de AFL å bli en del av NFL i 1966.  De 10 AFL-lagene gikk med på en slik sammenslåing, men det ble først fullbyrdet i forkant av 1970-sesongen. Da hadde NFL allerede utvidet med franschiser i Atlanta i 1966, og i New Orleans i 1967. Det nye NFL bestod nå av 24 lag. Før 1970-sesongens start godtok de opprinnelige NFL-lagene Baltimore Colts, Cleveland Browns og Pittsburgh Steelers å gå sammen med de 10 opprinnelige AFL-lagene i den nye American Football Conference (AFC). De 13 andre NFL-lagene Atlanta Falcons, Chicago Bears, Dallas Cowboys, Detroit Lions, Green Bay Packers, Los Angeles Rams, Minnesota Vikings, New Orleans Saints, New York Giants, Philadelphia Eagles, St. Louis Cardinals, San Francisco 49ers and Washington Redskins ble da  National Football Conference (NFC). De to conferancene utgjorde sammen det nye NFL, og siden 1970 har begrepet Super Bowl vært brukt om finalen der vinnerne av AFC and NFC møtes. Men allerede fra 1967 møttes vinnerne av AFL og NFL i en World Championship Game. I ettertid har kampene fra 1967 til 1969 fått betegnelsen Super Bowl I, II og III, men billettene til de kampene var merket World Championship Game. At man endte opp med navnet Super Bowl skal visstnok også tilskrives Lamar Hunt. Et forslag til navn, lagt frem av daværende NFL-commisioner Pete Rozelle var “The Big One”. Nærmest som en spøk forelso Hunt å kalle begivenheten Super Bowl. Han skal muligens ha blitt inspirert av å se sine egne barn leke med et produkt kalt Super Ball, laget av leketøysprodusenten Wham-O. At navnet Super Bowl også hadde en link til finalen i collegefotball, kalt Rose Bowl, etter stadion der kampene gikk, kan ha bidratt til at begrepet ble valgt. Bowl-begrepet er nå synonymt med amerikansk fotball. Siden 1970 har ytterligere åtte lag blitt en del av NFL, ligaen har siden 2002 vært delt i åtte regionale conferences. AFC består av East: Buffalo Bills, Miami Dolphins, New England Patriots og New York Jets. AFC North: Baltimore Ravens, Cincinnati Bengals, Cleveland Browns, Pittsburgh Steelers. AFC South: Houston Texans, Indianapolis Colts, Jacksonville Jaguars og Tennessee Titans. AFC West: Denver Broncos, Kansas City Chiefs, Oakland Raiders og San Diego Chargers. NFC er sammensatt av East: Dallas Cowboys, New York Giants, Philadelphia Eagles og Washington Redskins. NFC North: Chicago Bears, Detroit Lions, Green Bay Packers og Minnesota Vikings. NFC South: Atlanta Falcons, Carolina Panthers, Tampa Bay Buccaneers og New Orleans Saints. NFC West: Arizona Cardinals, St. Louis Rams, San Fransisco 49ers og Seattle Seahawks. Å gå i detalj på hvordan seriesystemet og terminlistene er satt opp er ikke nødvendig i denne sammenheng, men utgangspunktet er at man møter lagene i sine egen division hver sesong, og så rulleres de øvrige motstanderne slik at man får en grunnserie bestående av 16 kamper. De åtte divisjonsvinnerne (4 fra NFC, 4 fra AFC) går til sluttspill sammen med fire såkalte ”Wild Cards”, i praksis det femte og sjette laget resultatmessig i hver conferance. I Wild Card-runden hviler de to beste divisjonsvinnerne i hver conferance (hvem det blir avhenger av grunnspillsrecord) mens de fire øvrige divisjonsvinnerne seedes fra nummer 1 til nummer 4. De to wild card-lagene i hver conferance blir seedet som henholdsvis nummer 5 og 6. Første sluttspillsrunde spilles ved at nummer 6 møter nummer 3, og nummer 5 møter nummer 4. Divisjonsvinnerne har hjemmebanefordel i Wild Card-runden. I Divisional Round møter laget som er seedet som nummer 1 det dårligste laget som har kvalifisert seg fra Wild Card-runden. Nummer 2 møter da det beste laget som har gått videre til Divisional Round. De to lagene som er seedet som 1 og 2 har automatisk hjemmebanefordel i hele sluttspillet. Vinnerne av Divisional Round-kampene gjør opp i to Conferance Finals, og de to seierherrene der møtes i Super Bowl. Bare seks lag har klart å kvalisere seg til sluttspillet som Wild Card-lag, for så å vinne Super Bowl (Oakland Raiders-SB XV, Denver Broncos-SB XXXII, Baltimore Ravens-SB XXXV, Pittsburgh Steelers-SB XL, New York Giants-SB XLII og Green Bay Packers-SB XLV)

En konsekvens av sammenslåingen i 1970 var at NFL, som nå var en landsdekkene organisasjon, fikk én felles draft. Draftsystemet er unikt for amerikansk idrett, og bygger på en likhetstanke som er vanskelig å forstå for europeere som er vant til fotballmekanismer der den med mest penger til en hver tid har best forutsetninger for å vinne. Selvsagt er penger enormt viktig også i amerikansk fotball, men i og med at man både har et lønnstak på spillerstallen, og en svært spesiell draftmodell er tanken at ligaen skal jevnes ut noe hvert år. Dette har å gjøre med at ligaen tross alt består av franchiser, der ingen rykker ned, og dersom selskapet NFL skal tjene penger er man best tjent med regulert konkurranse. Derfor er det for eksempel slik at det laget som har den dårligste sesongen får velge først i neste års draft. Alle de 32 lagene velger så i stigende rekkefølge, med Super Bowl-vinneren til slutt. Draften består kort fortalt av syv slike runder der alle lagene i ligaen kan velge den spilleren de helst vil ha. Spillerne det kjempes blant er primært etablerte, og uteksaminerte collegespillere. Drafthelgen har blitt en offseason begivenhet i april, både for klubbene og for fansen – de siste årene har NFL sågar valgt å sende hele seansen live på sitt eget NFL Network. Lagenes trenere kan også se spillerne i aksjon i på NFL Scouting Combine i Indianapolis, der de mest ettertraktede spillerne inviteres til en treningscamp der de testes i spesielle øvelser og gjennomintervjues av klubbene. De fleste lagene har naturligvis gjort seg opp en mening om hvem de helst vil ha lenge før scouting combine, men det å få sett sine favoritter under et slikt press kan påvirke hvilke valg klubbene til slutt gjør i draften. En klubb med begrenset økonomi kan være en utfordrer i ligaen dersom den har gode scouts og gode trenere. Det å finne gull i draften er noe alle drømmer om, og fordi spillere også kan trades før og etter draften brukes ofte draftpicks (valg) som vederlag i slike overganger – med det resultat at et lag kanskje kan sitte med et førsterundevalg, og to eller tre andrerundevalg. Da er sannsynligheten for å fylle hull på rosteren (stallen), veldig god. Samtidig er det kun få ”rookies” (førsteårsproffer) som kan ventes å gå rett inn på laget på grunn av nivåforskjellen fra college til NFL, så klubbene må bygge lagene over tid.

 

Kapittel 5:
The NFL Experience

 

Det er fredag, og været i Tampa er som en gjennomsnittlig sommerdag i Sør-Norge. Jeg har, til de lokale innbyggernes forferdelse, bare på meg t-skjorte, men i bilen ligger også en tynn genser. Dagens mål er å lokalisere Raymond James Stadium der kampen skal spilles om et par dager. Min lille SUV er overraskende frisk i frasparket, men det hjelper lite når GPSen ikke er min venn. Hertz Neverlost står det på den. Min erfaring er at de kanskje burde byttet navn på doningen. Det er samme typen GPS som jeg brukte i Los Angeles også, og den gang holdt den på å sende meg rett i døden da jeg rullet rundt som eneste hvite mann midt i svært belastede Compton. Nå har den lille maskinen, som åpenbart har sett bedre dager, mer enn nok med å finne sine satellitter, og dermed må jeg kjøre på måfå. Det elendige kartet som fulgte med pressepakken er håpløst å kjøre etter, men det gir meg i det minste et inntrykk av at stadion ligger et godt stykke utenfor sentrum av byen. Jeg stopper bilen, og slår inn den eneste adressen jeg finner som ligger i samme gate som Raymond James. Et så digert byggverk må det jo være mulig å finne bare man er i nærheten av det. Det bærer over veldig brokonstruksjoner, ut på både fire, fem og seks felters vei, og stadig lengre bort fra hotell, pressesenter og alt som er tilnærmet kjent. Området jeg omsider havner i er ikke akkurat Suburbia. Dette må være alle kjøpesenters kirkegård. Slitne gamle bygg med tomme parkeringsplasser på begge sider av veien, drøssevis med bruktbilsjapper som er på grensen til å gi bort sine ganske nye kjøretøy, og fastfood med drive in så langt øyet kan se. Men Raymond James har gjemt seg godt. Jeg vurderer å spørre om veien, men alle tidligere forsøk på tilsvarende tiltak har endt med at jeg bare har surret meg enda mer bort. Gaten som stadionadressen er hentet fra må være Floridas lengste, og jeg aner ikke om jeg kjører i riktig retning. Heldigvis har jeg ikke deadline på en stund ennå, men irritasjonen over ikke å finne frem er i ferd med å gå over i rent raseri. Plutselig slår det meg at mitt elsk-hat-forhold til Neverlost også har lært meg at det finnes en knapp for lokale attraksjoner. Selvsagt ligger Raymond James øverst på lista, selv om det er overraskende mange miles unna der jeg står akkurat for øyeblikket. Jeg følger pilen på den lille skjermen slavisk, og snart ser jeg ovalen i det fjerne. Tanken med dagens rute er todelt. Det viktigste er å få laget en artikkel på fanfesten ”The NFL Experience”, dernest liker jeg å ha en formening om hvor stadion ligger dagen før dagen før dagen.  

Med Raymond James drøyt 200 meter unna begynner slusingen. Politiet er ute på gatene i stort monn, og med pilotbriller og våpen regulerer de trafikken med brå bevegelser og tøffe kommentarer. Bilister som skal på NFL Experience blir geleidet inn en sidegate, gjennom en overraskende tettvokst skog og ut på et gigantisk jorde. Her er frivillige i bøtter og spann, og mot en symbolsk sum får man stå her hele dagen. Jeg er tidlig ute, men allikevel havner jeg veldig langt fra stadion, for det viser seg snart at det er snakk om mange jorder – og jeg er på det som er lengst unna inngangen. Med fotobag og rask gange tar det meg nesten 20 minutter å gå til arenaen. Mange velfødde amerikanere gir opp på veien og snur, enda flere må ha pause i skyggen for å tørke svetten. Rast i Floridas busker og kratt er ikke noe jeg vurderer. Vel fremme unngår jeg køen ved å flashe det norske pressekortet, og jentene i skranken påpeker at jeg kommer til å fryse i hjel der de sitter med hvert sitt skjerf. Jeg kunne vist dem bibliotekkortet mitt og allikevel kommet inn. Til å være så knallharde på landegrensen tar amerikanerne flest overraskende lett på dokumentasjon når man først er kommet inn. En kamerat av meg tok et år på High School i USA, og kjørte bil med postbankkort under hele oppholdet. Selve temaparken, som jo egentlig er det NFL Experience er, ligger ved foten av Raymond James’ søndre kortside, og i øyeblikket virker den mer populær enn Disney World og Sea World til sammen. Det er ventet at cirka 150 millioner amerikanere vil følge kampen på tv på søndag, men akkurat nå tror jeg alle sammen har tatt turen til Tampa. Det mobile fornøyelsessenteret følger like godt Super Bowl rundt hele landet, og er som et Tusenfryd der alt er fotballrelatert. Unge som gamle prøver krefter i alt fra taklinger, fieldgoal-sparking - noe amerikanere generelt er fryktelig dårlig på, NFL-quiz og touchdown-pasninger. Autografer fra NFL-spillere er gratis og over 50 aktiviteter kan ta pusten fra fans som digger oval ball.  Pluss på enorme mengder mat og du har en fest av dimensjoner.

- Det er et kult tiltak. Moro at vi som er fans kan få prøve oss som NFL-stjerner, sier Dale Carothers.

 Han og tre kamerater har tatt turen fra Pittsburgh for å følge Steelers – uten kampbilletter. Han har akkurat prøvd seg som quarterback med blandet hell.

- Vi kommer for opplevelsen. Det er en flott blanding av lek og alvor her nå, og for fansen er dette fantastisk. Men Tampa er jo en fryktelig uoversiktlig by da, sier Carothers som spår at Steelers sterke forsvar vil knuse Cardinals.

Amerikanere snakker høyt, og en Cardinals-fan overhører samtalen. Han slenger ut et ”you suck”, men har et smil om munnen. Bråk er det nemlig ikke noe av inne på fanfesten.

- Nei, vi har ikke noe trøbbel her. Jeg kan ikke huske en eneste episode. Folk bare koser seg. Men hvor mange fans som er her må du ikke spørre meg om, sier Janale Amin i Tampa Bay Sheriffkontor. Han og 120 andre politifolk patruljerer området på tohjulte doninger som minner om gressklippere, og yter stor respekt. 

Inne i ”Hall of fame”-teltet står folk og ser på de overdådige Super Bowl-ringene som vinnerne får. De er aldri like fra år til år, og hver spiller får sin spesialtilpasset – med navnet sitt på. En tjukk glassmonter beskytter bling-bling-ringene, og sitatet ”Jeg vil kjørt over min egen mor for en Super Bowl-ring” er malt på veggen. Like bortenfor kan skuelystne få se det blankpolerte Vince Lombardi-trofeet med egne øyne før det forsvinner til Pittsburgh eller Arizona.

Voksne, romslige mannfolk er i flertall, tett fulgt av bittesmå gutter og jenter med alt for store NFL-drakter. Alle er høye på fotball og fastfood.  Det eneste som har lagt en liten demper på festlighetene er regnet som har plasket ned frem til nå, og det merker Mike Buckner inne i det store suvernir-teltet. Han har spesialisert seg på signerte NFL-effekter.

- Det tar seg opp nå som sola kommer. Frem mot kampen blir det alltid mer folk så jeg er ikke bekymret, sier mannen som har samlet og solgt i 25 år. At han også er militæroffiser og fem ganger Amerikansk mester i dragracing gjør han til en hit i teltet.

Men prisene er skyhøye både hos Mike og på de ulike NFL-stasjonene. En ung gutt fortviler når han må legge fra seg en kostbar Miami Dolphins-trøye.

- Har de noe her som ikke er tullete dyrt, spør han oppgitt, og ser på meg.

Det har de ikke.

Noen unge gutter kappløper 40 yards på en friidrettsinspirert løpebane med seks felter. Dette inspirerer tydeligvis det som sannsynligvis er deres fedre, og i et forsøk på gjenleve good, old times setter de middelaldrende gutta fart så ølmager og fotballcapser spretter side om side. Han i bane 2 gir seg etter bare 10 meter, og tar seg til baksiden av låret. Det koster å være kar i Amerika. I det hele tatt blir man som nordmann litt satt ut av eksponeringsbehovet til de som er her, og måten de som gir jernet blir tatt i mot på. En bamse av en mann legger seg ned i en pressbenk, og pumper 42 repetisjoner med noe som må være nærmere 100 kilo. Han har ikke varmet opp et sekund, men løfter så hodet hans er nær ved å eksplodere. Så reiser han seg opp, later som ingenting og får stående ovasjoner fra de som har fulgt med på økten. Det hadde ikke skjedd på Tusenfryd. Men arv og miljø gjør så absolutt sitt, og i Tampa skal man tidlig krøkes. En øvelse går ut på at man drar på småunger skulderbeskyttelse lik den spillerne bruker under draktene. Men forskjellen er at de små får montert en svær gummistrikk bak på ryggen. Så er målet å løpe med ballen frem til en mållinje, uten at strikken drar dem overende. Gutter og jenter helt ned i treårsalderen spennes fast, og setter fart – før de slenges i retur til massenes store fornøyelse. Alt foregår selvsagt i hoppeslottland så mulighetene for skader er svært små.

Mørket faller på, og det er på tide å komme seg tilbake til hotellet. Det har blitt surt, og jeg går fort for å holde varmen. Min lette bekymring over å finne igjen en bil blant tusenvis av andre viser seg å være unødvendig. Forden står der den skal, og for første gang på turen må jeg bruke varmeapparatet i bilen. Turen tilbake til sentrum går vesentlig raskere enn ventet, og jeg slår ned en sak om fanfesten til avisa, og bestemmer meg for å lage en nettsak også. Jeg er fascinert av Arizona Cardinals wide reciever Larry Fitzgerald. I en liga der stadig flere spillere blir tatt for ulovligheter som alkoholmisbruk, doping og seksuell trakassering har Fitzgerald et tilsynelatende plettfritt ytre. Den lavmælte, seriøse stjernen snakker med små bokstaver, men hans ord vitner om dybde og evne til refleksjon. At han har med seg pappa til Super Bowl er en story som de fleste pressefolk har sans for – særlig med tanke på at pappa Fitzgerald også er journalist.

- Pressen i Minneapolis har alltid vært bra. Men de har en fyr, min far, som ikke holder mål, fleiper Fitzgerald.

Skal Cardinals ha noen sjanse mot Steelers er de helt avhengig av ham. Den høyreiste receiveren har en helt egen evne til å plukke ned langpasninger. Quarterback Kurt Warner og Fitzgerald er svært gode venner privat, og duoen har hatt en fabelaktig sesong så langt. Warner stoler så blindt på sin go-to-guy at han kan finne på å sende av gårde en høy ”floater” når Fitzgerald både har dobbel og trippel markering. Med sine lange armer går 193 centimeter Fitzgerald alltid høyest, og som regel kommer han ned med ballen i fast grep. Noen ganger kan det se ut som om han har magneter i fingrene, og at det er en metallspon i ballen. Men Super Bowl er en helt spesiell arena, og verken Cardinals eller Fitzgerald har vært med på noe lignende før. Men pappa Larry Senior dekker begivenheten for 30. gang.

- Det er nok større for meg. Han er her for 30. gang. Jeg måtte bare komme meg hit, for han ville jo vært her med eller uten meg. Det er flott for meg å ha ham i nærheten, for han forstår spillet, sier Fitzgerald junior.

Mange her i Tampa hevder "Fitz" er nøkkelen til en underdog-seier for Cardinals. Alle vet at Kurt Warner ikke er glad i å bli satt under press, og sannsynligvis vil forsøke å bli kvitt ballen fort. Mot NFLs beste forsvar må det gå ekstra fort, og da blir utfordringen for Fitzgerald å komme seg fri.

- Han vet hva han må gjøre. Og jeg skal følge med, kommenterer pappa Larry. Han har forsøkt å ligge lavt denne uka, men med sønnens definitive NFL-gjennombrudd har historien om familien Fitzgerald vært svært populær.

- Jeg har vokst opp med toppspillere rundt meg på grunn av min fars jobb. Jeg var ballgutt i Minnesota Vikings, og jeg fulgte med på hva Randy Moss gjorde på trening hver dag. Hva han spiste, hvordan han oppførte seg, og hva han øvde på, forteller Fitzgerald.

I år har han blitt lettere noe som har gjort utslag på farten. Men 4,63 sekunder på 40 yards er langt fra lynraskt. Det er hans ”myke hender”, som amerikanerne liker å kalle det, som gjør utslaget.

- Jeg trente mye på koordinasjon da jeg var liten. Forholdet mellom øynene og hendene er viktig, og min bestefar laget et treningsopplegg som hjalp meg mye, sier Fitzgerald.

I Cardinals-leiren håper man at mannen med de lange rastaflettene skal utvikle seg videre, og at presset før Super Bowl ikke skal bli for mye for ham.

- Jeg håper det er toppen av isfjellet vi ser når det kommer til hans evner. Når du har en spiller med hans ferdigheter og innstilling er det umulig å si hvor langt det kan nå, sier trener Ken Whisenhunt. For han er finalen ekstra spesiell da han jobbet i Steelers trenerteam da de vant Super Bowl XL. Whisenhunt var offensive coordinator, og bestemte hvilke spill som skulle gjennomføres. Han fikk mye omtale for et trick play han kjørte på stillingen 14-10 mot Seattle Seahawks i Super Bowl da Antwaan Randle El kastet til Hines Ward. En touchdown som følge av et kast fra en wide reciever til en annen hadde aldri skjedd før i Super Bowl. Søndag møter Whisenhunt gamle kjente, og Cardinals-fansen håper på mer smart magi.

Avissaken og bildene er sendt til Oslo, og Larry er på vei ut på nett. Men lang dags ferd mot natt er langt fra over. På TV melder lokale Tampa-ankere og rikskjendiser at ”The Bay Area” er stedet å være akkurat nå. Rihanna skal holde konsert, det samme skal Enrique Iglesias, det er matfestivaler, Gospel-konsert med et NFL All-Star-kor, og en kjendiskamp i fotball der Hollywood-stjerner og gamle NFL-helter møtes til vennskaplig dyst. Det er historier og stoff og fans overalt, og inntrykkene er overveldende. Jeg merker et behov for å fordøye, og klokka avslører at det igjen er veldig mange timer siden jeg spiste noe. I resepsjonen får jeg tips om en sportsbar like i nærheten, og jeg rusler dit jeg tror den ligger. Murgården har en slitt fasade, og det er ikke mye ved inngangspartiet som gir meg håp om mat, men snart viser det seg at ”Hattricks” er en av de beste barene i hele Florida. Det er fullstendig tettpakket av folk, og lokalene er digre. Flere etasjer med folk og fest, mat og øl. Og sport, overalt er det flatskjermer, sportseffekter, bilder, vimpler og utstyr fra forskjellige amerikanske idretter. Baren er et kapittel for seg. Bakveggen med glass, flasker og mørkt treverk er så høy at bartenderne må ha gardintrapp for å få ned de beste merkene på toppen. Og bartenderne er så blide at smilet nesten går rundt. Den solide bardisken er i massivt tre, og tappekranene står side om side, meter etter meter. Det lukter slik en bar skal lukte, av krydder, svette, parfyme og alkohol. Det er innestengt, men på ingen måte ubehagelig. Jeg får meg en plass ved bardisken, og bestiller en burger med fries. Det er nesten gratis, og smaker fantastisk. Ølet er også fortreffelig, og livet smiler igjen. En stilig middelaldrende kar i pen skjorte og kakibukser setter seg på plassen ved siden av meg. Han hilser og bestiller en øl, men jeg får ikke tak i navnet hans. Han snakker med sin kone på telefon, og samtalen slutter mindre hyggelig med at han ber henne fikse et eller annet selv for nå skal han ha en øl. Han jobber tross alt sinnsyke dager, sier han. Det går ikke mange sekundene før han tar kontakt med meg igjen, og jeg må vekselvis spise og rope i øret hans for å holde samtalen i gang. Ikke noen ideell kombinasjon.

- Skal du på kampen, spør han.

- Ja, jeg er journalist. Jeg skal skrive. Kommer fra Norge.

Det går i telegramstil for å få frem budskapet.

- Norge! Wow! Du reiser mye du da?

Jeg nikker og tygger.

- Er det sant at alt er så dyrt i Norge? At du må gi bort halvparten av det du tjener til staten?

- Ja, men du får gratis skolegang og gratis helsetjenester. Blant annet.

- Men dere skatter 50 prosent?

- Nei, ikke alle, det kommer an på hvor mye du tjener. Mye lønn, mye skatt.

- Men det er jo galskap! Hvordan skal man kunne drive en business da?  Jeg sliter med å få det til her i landet, og vi skatter nesten ingenting.

- Men du må jo betale sykeforsikring og skolegang her, ellers er du overlatt til deg selv.

- Ja, men det er jo ikke sikkert jeg blir syk. Men så skal jeg betale hvis naboen blir syk da? Det systemet der har jeg ikke mye til overs for. At dere finner dere i det, sier han.

Det ramler inn noen menn han kjenner, og jeg blir presentert som ”my Norwegian friend”. Alle hilser, og alle er enige om at skatt er noe dritt.

Steelersfansen er i flertall her som alle andre steder i byen, og når høydepunktene fra en Pittsburgh Penguins-kamp går på tv roper de så jeg gir opp å høre hva min sidemann sier. Han snur ryggen til, og blir stående å snakke med kompisene sine. Det passer meg bra, for jeg er fremdeles sulten. En ny øl går ned på høykant, og jeg finner meg mer og mer til rette på Hattricks. Sølvreven med kakibuksene dunker til meg i ryggen, og sier at han stikker nå.

- Hyggelig å treffe deg. Lykke til på kampen, sier han og vinker.

En fin gest som egentlig ikke hadde vært nødvendig, men som gjør at jeg med en gang får litt mer tro på the American way. Jeg ser på klokka, og sender en melding hjem til samboeren min. Hun skulle vært her, og sett dette. Følelsen av at det er noe galt oppe i hodet mitt melder seg, og det er ikke første gang. Å reise fra alle man er glad i, mo spik alene, for å skrive om noe som ingen i Norge bryr seg om. Utsette seg for 20 timers reisestress, ubehagelige vakter og dedlinemas for å komme seg til den andre siden av verden. Jeg hadde den samme følelsen i Los Angeles også. Det ble ekstra tydelig da jeg stod utenfor Home Depot Centre, og snakket med en mann med to fotballinteresserte sønner. Rund fotball, altså. Jeg skulle inn på Beckhams pressekonferanse, og noen få skuelystne amerikanere tuslet rundt på området for å kikke. Den voksne mannen med de to sønnene la merke til kamerautstyret mitt, og spurte om jeg skulle snakke med Beckham. Da han fikk vite at jeg var norsk var selvfølgelig første spørsmål om jeg kjente Ole Gunnar Solskjær. At jeg hadde møtt Manchester United-helten flere ganger var stort for de to små guttene, men det som gjorde mest inntrykk på faren var at jeg hadde reist nesten et døgn for å komme til Los Angeles – på jobb.

- Det der gutter, det er dedikasjon. Husk det. Det er sånn man gjør det, sa faren.

Jeg ble brydd, som nordmenn blir. Men han hadde kanskje et poeng? Ikke i forhold til min påståtte dedikasjon, men i forhold til at man bør gjøre ting som føles viktig. At man vil angre lenge om man ikke slår til på noen sjanser. Det er noe herlig amerikansk over den tankegangen, og det er vel den innstillingen alle spillerne som når en Super Bowl har til felles. Selvsagt har de et talent i bunnen, men de har også ofret mye over lang tid for å komme til en finale. For hvert år som går blir det vanskeligere å komme gjennom nåløyet, tøffere å bli en NFL-spiller. At dette er og blir et amerikansk fenomen er åpenbart, for andelen ikke-amerikanske spillere i ligaen er symbolsk. Tar man bort spillere som kun har ansvar for special teams (kickere, puntere, long snappers, holders) er det nesten ikke utlendinger igjen. Det er en grunn til at NFL Films fantastiske dokumentarserie om Super Bowl-vinnere fikk navnet ”America’s Game”.

Kapittel 6:
Jan Stenerud

 

Knut Rockne er sentral når det kommer til norsk påvirkning på amerikansk fotball, men det finnes en mann til som har satt sitt stempel på den mest populære idretten i USA. Han er fra Fetsund, og heter Jan Stenerud. Det spørs om Klara og Johan Stenerud så for seg at sønnen deres skulle bli den første, og til nå eneste, placekicker i Hall of Fame da Jan kom til verden 26. november 1942. Han reiste egentlig til USA på et skistipend, ved Montana State, men revolusjonerte sporten da han nærmest egenhendig innførte det europeiske vristsparket – såkalt ”soccer style”. Frem til Steneruds innmarsj hadde ballen i all hovedsak blitt tuppet i amerikansk fotball, og det ga mindre nøyaktighet, og kortere lengde. Stenerud var aktiv fra 1967 til 1985, og spilte i denne perioden for Kansas City Chiefs (1967-1979), Green Bay Packers (1980-83) og Minnesota Vikings (1984-1985). Steneruds treffsikkerhet var så enorm at han lenge var mestscorende kicker i NFLs historie. Hans 1699 poeng ble sanket i hop som følge av 373 field goals og 580 PAT (point after touchdown). I syv sesonger sørget nordmannen alene for minst 100 poeng, og han ble stemt frem til hele seks Pro Bowls – der sesongens beste spillere gjør opp i en æreskamp mellom AFC og NFC. I sin aktive karriere hadde Stenerud hele 17 field goals fra 50 yards eller mer, men hans aller største bragd kom allerede i 1970 da Kansas City Chiefs vant Super Bowl IV. Kansas hadde sågar deltatt i Super Bowl I i 1967, uten Stenerud, men den gang ble Vince Lombardis Green Bay Packers for sterke. Også i 1968 var det Packers som seiret mot Oakland Raiders, og Vince Lombardi fikk nok en gang løfte trofeet som senere skulle få hans navn. Først i 1969 klarte et AFL-lag å vinne Super Bowl da Joe Namaths kjente seiersgaranti bidro til at New York-laget senket Baltimore Colts. At AFL slo NFL var tungt for mange NFL-fans, og eiere, og selv den dag i dag er det mange eldre fans som holder telling på om det er opprinnelige AFL-lag eller NFL-lag som vinner Super Bowl. Namath og Lombardi kommer vi tilbake til, men 11. januar 1970 var AFL og NFL ennå ikke slått sammen, og i Super Bowl IV skulle Minnesota Vikings møte Jan Stenerud og Kansas City Chiefs. Bookmakerne ga Vikings et digert favorittstempel. Nå skulle NFL for alvor sette på plass AFL igjen, men Chiefs ville det annerledes. Quarterback Len Dawson hadde ikke glemt Vince Lombardis litt flåsete kommentar om at flere NFL-lag var bedre enn Chiefs anno 1967. Selv om det nå var Vikings som måtte slås var Dawson innstilt på revansje, på vegne av den gamle ligaen. På en våt gressmatte i Tulane Stadium i New Orleans skulle slaget stå.

- Mitt hovedmål med fotball var å få en ny sjanse i Super Bowl så jeg kunne slette Lombardis krasse ord om vårt lag og vår liga, har Dawson sagt.

Super Bowl IV ble på mange måter møtet mellom det gamle og det nye, det tradisjonelle og det moderne, det konservative og det innovative. Et poeng var for eksempel at 13 av spillerne på Cheifs-rosteren kom fra college dominert av svarte spillere. Vikings hadde bare én spiller med en slik bakgrunn. Chiefs overlegne taktikk og nye måte å tenke fotball gjorde at Vikings manglet mottrekk. Kansas City scoret på fire av sine fem første forsøk, og Jan Stenerud ga Chiefs en drømmeåpning med tre strake field goals fra 48, 32 og 25 yards – til 9-0 på tavla.  Chiefs vant til slutt 23-7, og Stenerud kunne løfte trofeet.

- Det finnes ingen små plays i Super Bowl.  Alle balltap, alle yards man vinner eller taper er betydelige. Det var sparkingen som avgjorde for oss. Jeg ble valgt til MVP, men jeg har alltid sagt at Jan Stenerud burde blitt det, har quarterback Len Dawson sagt.

Må mange måter var Super Bowl IV den siste av de ”virkelige” Super Bowls til tross for at man ikke brukte betegnelsen på de tre første kampene. Fra og med Super Bowl V var sammenslåingen av AFL og NFL et faktum. Bob McGinn har skrevet den meget omfattende og detaljerte ”The Ultimate Super Bowl Book,  A Complete Referance to the Stats, Stars og Stories Behind Football’s Biggest Game – and Why the Best Team Won”. Han lister opp de ti mest betydningsfulle field goals i Super Bowl-historien, og der figurerer Jan Steneruds første mot Vikings på fjerdeplass. Det er verdt å merke seg at Steneruds 48 yarder er den høyeste på lista, om man ser bort fra game winners. Adam Vinatieri har både 1.- og 2. plass takket være sine to overtidsfulltreffere i Super Bowl XXXVII og XXXVI, og Jim O’Brien fikk tredjeplassen siden han sikret seier for daværende Baltimore Colts i Super Bowl V.

- Field goals i 1960-årene var nesten en 50-50-sjanse. Jan Stenerud endret på det da han ble en del av Chiefs i 1967. I Super Bowl prøvde han seg på en 48 yarder på Kansas Citys første possession. Han drillet den inn, og underdog Chiefs var oppe og i gang, skriver McGinn.

Da Stenerud banket inn sin første field goal mot Vikings var 48 yards en ny Super Bowl-rekord. Siden har Chiefs pensjonert Steneruds drakt nummer 3 slik at den aldri igjen vil blir brukt av en Chiefs-spiller.

 Jan Stenerud ble innlemmet i Hall of Fame i 1991, og i løpet av 19 sesonger misset han ikke en eneste kamp på grunn av skader eller sykdom. Han la opp etter 263 kamper, men han har blitt boende i USA med kona Patty og barna. I 1998 ble veien der Stenerud er vokst opp omdøpt til Jan Steneruds vei. Og i Canton, Ohio der Hall of Fame-museumet ligger vil for alltid Stenruds bronsebyste stå på utstilling.

- Jeg gikk på universitetet på Montana State, og jeg ble draftet av Kansas City Chiefs i tredje runde. Jeg tok en høstsesong til på skolen, i håp om å bli draftet av en NFL–klubb, fordi det var litt mer penger der, og jeg ble draftet også av Atlanta Falcons som var et ferskt lag den gang. Jeg valgte til slutt Chiefs, og jeg husker godt Super Bowl I, eller World Championship Game som de kalte det, i 1967. Jeg var i Norge da kampen ble spilt, og da jeg kom tilbake hørte jeg at Kansas hadde tapt 35-10 for Green Bay. Året etter vant Green Bay igjen, over Oakland. Så i Super Bowl III slo AFL tilbake, og Jets slo Baltimore 16-7 etter at Colts var 18 poengs favoritter. Super Bowl IV i 1970 var den siste før ”the merger”. Vi var veldig spente, og selv om Jets hadde vunnet året før var Vikings allikevel favoritter. Vi spilte ikke bare for oss selv, vi spilte for hele ligaen, for ryktet vårt, forteller Jan Stenerud til undertegnede.

Det første som står å lese om Jan Steneruds fotballkarriere i Aftenpostens arkiver er datert torsdag aften, 19. januar 1967. Tittelen på den lille notisen lyder ”Norsk student får proff-kontrakt i amerikansk fotball”.  I den korte brødteksten kan man lese følgende: ”Jan Stenerud fra Fet har tegnet proff-kontrakt med den amerikanske fotballklubben Kansas City Chiefs, som han skal spille for fra neste sesong. Proff-kontrakten lyder på et sekssifret tall, og overstiger langt de beløp som våre fotballspillere har fått ved overgang til italienske og skotske fotballklubber. Ved undertegnelsen av kontrakten fikk Stenerud også velge seg ut en ny bil, foruten at han fikk gratis Norgesreise sammen med sin kone. Jan Stenerud som har vært på kort Norgesvisitt fikk for 4 ½ år siden såkalt ski-stipendium ved Montana State University. Han var en meget lovende skihopper, og skulle studere økonomi ved universitetet i Amerika. Han er nu ferdig med studiene, og vil fra neste sesong gå over til proff-fotballen. Det var på universitetslaget han først ble oppdaget som en fremragende fotballspiller. Det dreier seg om amerikansk fotball som er noe helt annet vanlig fotball.”

Stenerud husker godt Super Bowl IV, men at han selv skulle score tre field goals var ikke noe han tenkte og håpet på før avspark.

- Vi var nervøse også, men jeg husker jeg tenkte at bare vi vinner så spiller det ingen rolle hvordan det går med meg. De var 13-14 poengs favoritter. Men jeg sparket tre field goals, og til pause ledet vi 16-0. De slo tilbake med en touchdown, men vi vante med 23-7 og det var ganske sterkt. 70 millioner så kampen på TV, og da laget kom tilbake til Kansas City var det over 125.000 mennesker som hadde møtt frem for å se paraden fra flyplassen og til downtown, sier Stenerud.

Sesongen etter var sammenslåingen et faktum, og AFL var historie. Hjemme i Norge var det få som fikk med seg at Stenerud var blitt Super Bowl-mester.

- Det var en viktig seier for ligaen, for da ble det 2-2 før sammenslåingen. Vi spillerne tjente 15.000 dollar hver for å vinne Super Bowl. Men det stod nesten ingenting i norske aviser om meg den gangen, jeg tror Aftenposten hadde en liten notis langt nede på forsiden. 105 000 norske kroner var jo en del penger på den tiden, sier Stenerud.

Lørdag 17. januar 1970, seks dager etter Super Bowl IV, kunne Aftenposten opplyse at ”Jan Stenerud ble ”verdensmester” i amerikansk fotball”. Tre spalter viet man kickeren, og ingressen lød ”Nordmannen fikk utbetalt vel 100.000 kroner bare for finalekampen”. Fra Aftenpostens ”spesielle medarbeider i New Orleans” kunne man også lese at det å vinne den såkalte ”Super Bowl” var ganske så stort. ”Kampen blir av amerikansk presse og kringkasting litt ubeskjedent betegnet som verdens største idrettsbegivenhet, men det er iallfall sikkert at det er årets begivenhet i sportsverdenen her. Kampen ble overført i radio og tv over hele USA, og det var få mennesker å se i gatene mens sendingen pågikk. President Nixon fulgte kampen på TV, og ringte da det hele var over til Kansas-lagets kaptein for å gratulere spillerne. Stenerud og hans lagkamerater kan i tillegg til tittelen glede seg over å få utbetalt den nette sum av 15.000 dollar eller godt over 100.000 norske kroner hver for denne ene kampen. Spesielt for Stenerud er dette god timebetaling i det hans oppgave på laget som ”kicker” medfører at effektiv spilletid for hans vedkommende er ca. 5 minutter pr kamp”. Journalisten rundet av referatet med å sitere Jan Stenerud selv, som skal ha fortalt pressen at hans far fremdeles var litt skuffet over at han bare ble fotballspiller – og ikke skihopper.

Det har gått 40 år siden Kansas City Chiefs og Jan Stenerud ble mestere, og NFL har forandret seg mye på den tiden. Men basisen er den samme, og spillet handler fremdeles aller mest om hvem som er best på ”any given sunday”.

- I amerikansk fotball snakker man ofte om ”high risk – high reward”. Gjør man det bra får man betalt, gjør man det dårlig huskes det resten av livet. Stakkars Scott Norwood som bommet på en avgjørende field goal for Bills i Super Bowl i 1991, han trekkes frem hvert år. Han skjøt utenfor fra 47-48 yards, men han som holdt ballen gjorde det jo ikke riktig. ”Wide right, wide right”, det går igjen hvert år. Man spiller også for ryktet sitt. Men spillet har jo forandret seg. Da vi vant Super Bowl hadde vi et godt kicking game, men spillet handlet også mye mer om forsvar enn nå, mener Stenerud.

Å sammenligne spillere før og nå er vanskelig i enhver idrett, men i amerikansk fotball er det spesielt vrient. Regelendringer og taktiske endringer gjør for eksempel at quarterbacker i dag oppnår helt andre stats enn før fordi det innbys til å kaste på en annen måte enn tidligere. Stenerud mener alt handler om å gjøre idretten appellerende.

- Alle regelendringene vi har sett er jo gjort av eierne for å få flere poeng i kampene. Det var mer defensivt orientert før, sier Stenerud.

Nordmannen har gjort det godt som forretningsmann etter karrierens slutt, og han har i mange år arbeidet som ”director of business development” for et Kansas-basert arkitektfirma som bygger og omgjør idrettsarenaerer. Stenerud har også solgt sin egen ”kicking tee”, et stativ som benyttes av kickere rundt hele landet. Den tidligere skihopperen gjør et poeng av at selve Super Bowl også handler mye om ”corporate America”.

- Du vet det er corporate America som fyller opp Super Bowl-kampene. GM, Cadillac, Coca Cola og American Express med flere tar med sine beste kunder på kamp. Halvparten av de som ser Super Bowl live har ikke peiling i det hele tatt. Derfor er det vanskelig for vanlige fans å få tak i billetter. Finalelagene får en pott med billetter, og så får de øvrige lagene i ligaen en kvote. Men der har spillere, eiere og mange andre forkjøpsrett. Jeg har gitt ca 1.000 dollar pr. billett de siste årene, og det er ikke de beste billettene da, men de har jeg fått tak i gjennom Chiefs. På gaten gikk billetter for 3-4000 dollar for få år siden, forklarer Stenerud.

Han husker godt at interessen for NFL nådde nye høyder da TV-selskapene valgte å overføre kamper i beste sendetid på 1970-tallet.

- Ja, interessen tok av etter at de begynte å vise kamper i Prime Time, Monday Night Football, på 1970-tallet. Hele familien kunne se kamp sammen, og nå er det jo både damer og barn på kampene selv om billettene er fryktelig dyre. Du kan si hva du vil om amerikanere, men de kan markedsføring og promotering. De gjør det så tilgjengelig, så enkelt å gå på kamp. Det er parkering til alle, bare i Kansas er det 22.000 parkeringsplasser rett utenfor stadion. Og det er tailgate-fester i forkant av kampene som skaper stemning blant fansen.  Men en del av virkemidlene hadde vel neppe blitt akseptert i Norge. Her er det jo sånn at en kamp ikke går på TV i lokalområdet til klubben om ikke en større andel av stadion til hjemmelaget fylles opp. Det blir som at Holmenkollrennet ikke skulle vises på TV i Oslo hvis det ikke var minst 50.000 tilskuere i bakken, forklarer Stenerud.

Helt siden 1973 har den såkalte Blackout Policy gjort at et lags hjemmekamper ikke blir overført på TV i lokalområdet dersom ikke dersom ikke kampen er utsolgt 72 timer før avspark. Grunnregelen er at et lokalområde defineres som alt innenfor en 75 mile radius av et lags hjemmebane.

Mannen som i sin tid grunnla AFL, Lamar Hunt, var også Chiefs grunnlegger og eier. Han fikk se det som skulle være en alternativ liga bli en reell NFL-utfordrer og senere en del av en sammenslått liga. At Super Bowl i dag har unik status skyldes i stor grad ham, men Stenerud tviler på om den gamle sjefen hans egentlig så for seg noe så enormt som dagens Super Bowl.

- Lamar Hunt var ikke bare viktig i opprettelsen av AFL – han var årsaken til at AFL ble startet. Han ville bare skape en liga som kunne konkurrere med NFL, ingen visste at det skulle bli slik som det er blitt nå. Han forestilte seg nok ikke at Super Bowl ville bli hva det er i dag. Hvem hadde trodd det skulle være tre, fire TVer i hvert eneste hus? Nå er det en veldig hype. Tre, fire kanaler sender sport døgnet rundt. De har vært flinke til å bygge opp ligaen.  Jeg tror ikke at han ventet at det skulle bli den desidert største idretten i USA, sier Stenerud.

Han hadde et godt forhold til Hunt, og husker ham som en vennlig og økonomisk mann.

- Vi kalte ham ”The nicest owner in all of sports”. Jeg kjente ham ganske godt, pratet en del med ham på tomannshånd. Men han var spesiell også, selv om faren hans på et tidspunkt var verdens rikeste mann var han veldig forsiktig med penger. Skulle han for eksempel leie en bil, ble det den billigste han kunne finne. Skulle han fly, var det aldri på første klasse, ler Stenerud.

At Hunt neppe så for seg sirkuset som Super Bowl er blitt kan man forstå. Men også Stenerud ser endringer ved NFL som han ikke er utelukkende positiv til. At spillerne dyrkes som helter er en del av medias enorme fokus på idretten, mener han, men det får også negative konsekvenser.

- Jeg liker ikke så godt at alt er på tv nå om dagen. Det er to sider av den saken, for spillerne blir jo veldig kjente. Noen få havner i problemer, de drikker og kjører bil, tas for domestic disturbence. Slikt drev sikkert en del med for 30-40 år siden også, men nå får man lett et inntrykk av at alle i idretten er på den måten. Mange tror kanskje at alle har slike problemer. I virkeligheten er det kanskje to eller tre i hver klubb, anslår Stenerud.

Han følger godt med på fotball ennå, og han er i kontakt med dagens utøvere.

- Jeg har snakket en del med spillerne i garderoben, og de fleste er unge, kjekke mennesker som jobber veldig hardt for å bli så gode som de bare kan. Inntrykket man kan få gjennom media er derfor ikke riktig, poengterer Stenerud.

En del av amerikansk fotball som man ikke kommer utenom er det faktum at enkeltspillere tjener mer enn noensinne. NFL genererer enorme verdier, og spillerne skal ha sin del av kaken. Millionkontrakter er noe man hører om hele tiden, men Jan Stenerud mener at lønningene må settes i perspektiv – for langt fra alle er stjerner i en idrett der veldig mange bare spiller noen få år før de legger opp. En snittkarriere i NFL er på under tre år.

- En ting som har forandret seg veldig fra da jeg spilte er ”free agency”, noe som gjør at spillere kan bytte klubb ganske ofte, og tjene mye penger ved nye kontraktsinngåelser. Før var det sånn at dersom man gjorde en god jobb for en klubb så ble man kanskje der hele karrieren. De som jeg spilte med i Kansas er jo fortsatt kjente der den dag i dag, sier Stenerud.

Han mener NFLs sterkeste kort er økonomien, for alle de 32 klubbene tjener penger.  

- I de fire største idrettene her er fotball størst, baseball nest størst, kurvball kommer på tredjeplass og hockey er på fjerde. I NFL tjener alle klubbene penger. Det er ikke tilfellet i de andre ligaene. I NFL tjener kanskje Peyton Manning 15 millioner dollar som spiller i året, og 15 millioner dollar til på reklame og endorsments. Men i snitt tjener ikke en spiller mer enn 2 millioner dollar i året. Og det er ikke så mye, hevder Stenerud.

Han mener idrettsfolk godt kan sammenlignes med artister på scenen og i film, og selv om det er mange spillere i NFL er det få som lever av idretten sin i et land som består av over 300 millioner mennesker.

- Stjernene i NFL får godt betalt fordi interessen for NFL aldri har vært større. Men det er jo bare en sport. Synger man i Las Vegas eller er skuespiller i Hollywood tjener de jo enorme summer. Har du en sønn eller bror som er god til å spille baseball ville du jo ikke sagt nei om noen tilbød ham ti millioner. Betal ham mindre, han er så glad i spillet – ingen tenker sånn, sier Stenerud.

Han minner også om at klubbene drar inn millioner hvert eneste år, fordi det er så mye mer enn kampbilletter som sørger for inntekter.

- På de nye stadionene kan du kjøpe alt. Memorabilia, mat, drakter – alt. Det koster 25 dollar å parkere, og det er over 20.000 parkeringsplasser. Ser man på salary capen er den kanskje på 30-40 millioner i en gitt klubb, og da er det omtrent akkurat like mye som klubbene får fra TV-selskapene. Alt annet av inntekter går jo til eierne. De store klubbene tjener over 100 millioner dollar i året. Det er jo en multimillionbutikk. I både kurvball, baseball og hockey er det lag som taper penger, men ikke her, gjentar Stenerud.

Han reiser relativt ofte på NFL-relaterte sammenkomster, og fordi han har bokstavene HOF bak navnet sitt er han en svært ettertraktet gjest.

- Siden vi vant har aldri Chiefs vært i en Super Bowl. I USA husker de på mesterskap, og hvert år blir kona og jeg invitert til Kansas. Da er det sammenkomster og middager og vi blir tatt veldig godt vare på. Også i forkant av Super Bowl pleier vi å dra ned til området der kampen spilles fem dager i forveien.  Jeg deltar på golfturneringer og middager, men vi drar gjerne hjem til Colorado før søndagen. Jeg har sett nok Super Bowls live, sier Stenerud.

En del nordmenn, som ble kjent med NFL på 80- og 90-tallet, husker nok Stenerud best fra Super Bowl-sendingene på TV3. Selv synes han det var en artig periode.

- På slutten av 80-tallet ble jeg kontaktet av svenske PA Gullö, og vi hadde livesendinger fra Super Bowl sammen. Han snakket svensk, jeg snakket norsk og engelsk, og det ble en del surr. Men vi hadde det moro, minnes Stenerud.

Hall of Fame-statusen er vanskelig å forstå for nordmenn som ikke kjenner NFL-historien godt. Der man i Norge har en tendens til å glemme gamle helter alt for fort er amerikanerne unike når det kommer til å hylle spillere som har utrettet store ting over lang tid.

- Jeg får til og med betalt for å gå på en del tilstelninger før Super Bowl nå, etter at jeg ble innlemmet i Hall of Fame i 1991. Jeg har kanskje sett fem av de siste 15 live. Vi drar ned for å treffe våre venner. Har man HOF bak navnet sitt her borte så åpner dørene seg. Det er enestående hvordan de følger oss opp. Det er vel rundt 250 spillere og trenere, og noen eiere, i Hall of Fame, og det har vært fotball her i snart 90 år. Det er vel ikke mer en rundt 150 gjenlevende medlemmer, og faktisk bare én kicker.  Så det kan ikke være så enkelt å sparke! Men jeg tror vel både Morten Andersen og Adam Vinatieri har gode sjanser for å komme inn, sier Stenerud om sine to kickerkollegaer.

Han har blitt godt kjent med andre NFL-legender gjennom årenes løp, og han kan mange historier på rams etter utallige middager der spillerne selv forteller om sine Super Bowl-høydepunkter.

-  Når vi er på events i forkant av Super Bowl betaler folk for å høre oss fortelle litt om våre største Super Bowl-minner, og på de middagene er det så stille at du kan høre en knappenål falle. Det er en veldig interesse for denne idretten. Det er stor konkurranse om dollaren her borte i sports- og underholdningsindustrien, og ingenting fenger mer enn fotball. Det sier sitt. Golfen jeg spiller får jeg betalt for, Hall of Fame-lunsjene også. Der er det gjerne 20 av oss, og rundt 250 betalende gjester. I forkant av Super Bowl er det coctail-parties, og det foregår noe hele tiden, sier Stenerud.

At den eneste kickeren i Hall of Fame ikke blir husket kan nemlig ingen påstå, selv om quarterbackene nær sagt selvfølgelig er mest populære blant fansen.

- Dan Marino, Joe Montana og John Elway er jo de mest populære som alle vil prate med.  Men det er merkelig at de følger oss opp så godt - de fleste med grått eller hvitt hår husker meg. Jeg får fremdeles rundt ti brev i uka med kort fra samlere som ønsker seg autografer, forteller Stenerud.

Han synes ikke det er rart at ikke flere nordmenn kjenner til hans bragder med den ovale ballen.

- At jeg ikke er veldig kjent i Norge har jeg ingen problemer med, for de færreste kjenner sporten jeg drev med. De visste heller ikke at det var vanskelig. De spilte jo soccer her den gangen også, og alle lagene hadde speidere verden rundt. Allikevel fant de ingen som sparket ballen bedre enn meg, og da skjønte jeg jo at jeg hadde et lite talent for dette her. Men det var et enormt press. Hadde man to svake kamper på rad fryktet du å miste jobben. Men jeg var trygg på meg selv og mitt talent, sier Stenerud.

Han fortsetter å følge utviklingen av spillet, ligaen og Super Bowl, og etter et langt liv i USA er han ikke tvil om hvorfor akkurat fotball fenger massene så til de grader.

- Uansett hva man sammenligner med er Super Bowl det største i Amerika. Det er det mest sette på TV år etter år. Da jeg kom hit visste jeg ingenting om spillet. Det var 4-5 sekunder med spill, og så var det pause og prat i 25 sekunder. Men da jeg forstod hva som foregikk innså jeg at dette er det optimale lagspill. Alle har en klar rolle, alle må stole på hverandre. Det er spenning, hardt spill, drama og atleter. Dette er America’s passion. Og Super Bowl er enormt, det drar inn mer og mer penger hvert år. Allikevel er det jevnt i serien, og alle har en sjanse langt inn i sesongen, sier den eneste nordmannen som både har en Super Bowl-ring, og en Hall of Fame-ring.


Kapittel 7:

Vince Lombardi

 

For mange norske lesere er nok Vince Lombardi-trofeet mer kjent enn mannen Vince Lombardi. Men den firskårne treneren med den kraftige kjeven, de tjukke brillene, hatten og den karakteristiske gule kamelhårsfrakken er en institusjon i amerikansk fotballsammenheng. Han ble født i Brooklyn, New York som den eldste av fem søsken 11. juni i 1913, og sønn av italienske immigranter. Vincent Thomas Lombardi ble oppdratt i streng, katolsk ånd, og hans barnelærdom skulle prege hans trenergjerning gjennom mange år. Etter flere år med forsøk på ulike utdannelser, deriblant jus og presteyrket, fant Lombardi ut at han mest av alt ønsket å jobbe som trener. Han var selv en svært habil spiller, og han spilte fullback i NFL for New York Giants, men hans talenter på banen ble marginale sammenlignet med det Lombardi fikk til på sidelinjen. Etter å ha gått gradene hos flere skolelag fikk Lombardi sjansen til å bli trener for West Points militærrekrutter i 1949, før veien gikk tilbake til New York Giants der han fikk jobbe som offensive coordinator i fem sesonger. Det ble fem strake winning seasons (flere seirer enn tap) og i 1956 vant Giants serien. Mange profesjonelle lag begynte nå å få øynene opp for Lombardi, og i 1959 signerte han en femårig kontrakt som hovedtrener for Green Bay Packers. Året før hadde Packers hatt en katastrofal sesong som endte med 1-10-1. Lombardi ble definisjonen på old school-trening med sine knallharde stil. Han satte spillerne sine høyt, men han forlangte absolutt dedikasjon. Såkalt Lombardi-tid var å alltid stille opp et kvarter før avtalt tid – kom man senere ble det sett på som ”for sent”. Hadde fotball blitt satt i system med Knut Rockne tok Lombardi det hele opp til et nivå på linje med kunst. Det er skrevet bøker om mannens lederstil, det er gater oppkalt etter ham og han siteres daglig i amerikanske medier. Men som med de fleste store ledere var det hans menneskelige egenskaper som gjorde ham unik. Lombardi fikk det beste ut av alle han trente, og hans glimt i øyet gjorde at spillerne var villige til å gå i krigen for sin trener selv om de ikke alltid forstod ham, eller likte hans metoder. Lombardis Packers ble 60-årenes lag. Fem NFL-mesterskap, deriblant seirer i Super Bowl I og II, gjorde Green Bay til USAs fotballhovedstad, og Lombardis status ble unik. ”Titletown, U.S.A”, ble det selvvalgte kallenavnet på Green Bay. Lombardi ble rikskjendis, og han visste å spille på sitt image som den urokkelige sjefen med alle fasitsvarene. En vandrerhistorie om Lombardi går som følger. Etter en iskald vinterdag på treningsfeltet kom den etablerte supertreneren hjem til sin kjære kone Marie. For ikke å vekke henne sniker Lombardi seg inn på soverommet, og legger seg inn under dynen. Marie våkner, og utbryter:” Gud, du er jo iskald på føttene”. Lombardi snur seg, og sier: ”Marie, her i vårt eget private hjem er det greit at du kaller meg Vince”.

Men før Super Bowl I var han nervøs, for Packers måtte forsvare hele NFLs ære mot ferskingene fra AFL. Og Kansas City Chiefs leverte varene i Memorial Coliseum i Los Angeles 15. januar 1967. Foran 61.946 tilskuere var Lombardi så spent at han skalv da CBS-reporter Frank Gifford intervjuet ham like før kampstart. I dagene frem mot kampen hadde flere eiere av andre NFL-lag sendt telegram til Lombardi med lykkeønskninger på vegne av den etablerte ligaen. Til tross for Packers´ mangeårige dominans var det stor spenning knyttet til kampen, og det faktum at bookmakerne mente Green Bay var 14-poengsfavoritter gjorde presset stort. Packers legendariske quarterback Bart Starr, MVP i både Super Bowl I og II, husker at Lombardi var veldig tent på seier.

- Lombardi ville svært, svært gjerne vinne den kampen. Det var hans personlige misjon, han tenkte ikke på tap, men han krevde seier. Vi må vinne, vi kan ikke tape. Jeg så aldri at han var bekymret, men han var utrolig dedikert, har Starr sagt om forberedelsene til Super Bowl I.

Packers vant første quarter 7-0, men Kansas hadde tempo i alt de foretok seg, og vant andre quarter med 10-7. Med fire poengs forsprang gjorde Lombardi noe han aldri pleide å gjøre, han krevde at forsvaret blitzet quarterbacken. Treneren synes egentlig det vitnet om svakhet, at man ikke klarte å forsvare seg godt nok – men han gjorde det allikevel, og Chiefs ble satt ut. Tredje quarter endte 14-0 til Packers, og kampen endte til slutt 35-10 i favør Green Bay. Et lettelsens sukk fra Lombardi var noe han ikke ville innrømme, men etter press fra journalister kom han med en annen innrømmelse – og den fikk som nevnt konsekvenser for Len Dawson og Cheifs i Super Bowl IV.

-  Jeg vil ikke si noe om nivået på AFL, sa Lombardi først, men etter mange gjentatte spørsmål rundt det samme temaet blåste mesteren til med en brysk salve.

- Jeg synes ikke de er like gode som de beste lagene i NFL. De (Kansas) er et godt lag, med bra fart, men jeg må nok si at NFL-fotballen er tøffere. Dallas er et bedre lag, og det er flere andre også. Det var det dere ville at jeg skulle si – nå har jeg sagt det, sa Lombardi.

Utover i 1967-sesongen begynte Lombardi å bli sliten av sin doble rolle som trener og General Manager i Packers. Selv om laget fortsatte å vinne kostet det krefter, og treneren tenkte stadig mer på å trappe ned. Da Packers beseiret Dallas Cowboys i det som senere blir referert til som ”The Ice Bowl” var de igjen klare for Super Bowl. 14. januar 1968 var det duket for Super Bowl II i Orange Bowl i Miami. 75.546 mennesker var på plass for å se maskinen Packers partere Oakland Raiders’ ”Eleven Angry Men”. Raidersforsvaret hadde notert utrolige 67 sacks i løpet av sesongen, men Packers var allikevel 14-poengsfavoritt. Det mest interessante med kampen var uansett kanskje at Vince Lombardi visste at det ville bli hans siste som trener i Green Bay. I en kamp der Packers på sett og vis begynte å vise tegn til aldring var det en fremragende offensive line som gjorde jobben. Packers var best kampen igjennom, etter en relativt jevnt første quarter, og vant fortjent 33-14. 17 dager senere meddelte Lombardi at han sluttet som hovedtrener i klubben etter fem mesterskap på syv år.

”The man with the plan” var ikke skapt for å sitte stille lenge, og etter et år som General Manager i Packers takket han i 1969 ja til hovedtrenerjobben i Washington Redskins. Han snudde organisasjonen på hodet, og sørget for en vinnende sesong, den første på over et tiår, noe som la grunnlaget for Redskins gode resultater i 1970-årene. Men det fikk ikke Lombardi oppleve. I juni 1970 ble han diagnostisert med kreft. Den hissige kreftformen spredte seg meget raskt fra store deler av tarmsystemet til leveren og lymfeknutene. Etter ti ukers kamp døde giganten 3. september 1970, bare 57 år gammel. To smekkfulle begravelsesseremonier vitnet om mannens betydning, og NFL bestemte raskt at mesterskapspokalen skulle døpes ”The Vince Lombardi Trophy”, noe den offisielt har blitt kalt siden Baltimore Colts fikk den tildelt etter Super Bowl V i 1971. Lombardi selv er selvfølgelig innlemmet i Hall of Fame. At nettopp Baltimore Colts mottok det første offisielle Vince Lombardi-trofeét er et paradoks, for Baltimore er også den eneste byen i USA som har et slikt trofeé uten å ha et NFL-lag. Byen Baltimore gikk til sak, og krevde å få beholde sitt trofée da Colts flyttet til Indianapolis. Da det lages et nytt trofée til hver Super Bowl, faktisk lages det alltid to i tilfelle et eksemplar blir ødelagt i feiringen, fikk Baltimore beholde Super Bowl V-pokalen. Trofeét håndlages alltid av velkjente Tiffany & Co, og er 56 centimeter høyt. Det er laget av sølv, og veier omlag 3,2 kilo.


Kapittel 8:
Ybor City

 

Det er lørdag i Tampa, og været er strålende. Det er et drøyt døgn til kampstart, og jeg er i rute. Morgentimene har gått med til å skrive ut saken om ”Sjørøveren” Malcom Glazer. Mannen som bygde fantastiske Raymond James Stadium i 1998 er en populær mann i disse traktene. Kremmeren fra New York kjøpte Tampa Bay Buccaneers i 1995 til «gi-bort-prisen» 192 millioner dollar. En monumental ansiktsløftning og et Super Bowl-trofeé tredoblet klubbens verdi på ni år.

– Hele Glazer-familien er godt likt i Tampa, men de er nødt til å bruke mer penger på spillerkjøp neste sesong, sier Bucs-fan Louie Aguila til meg.

Han og resten av fansen i Tampa var bekymret da Glazer kjøpte Manchester United i 2005. To år før hadde Buccaneers vunnet Super Bowl, og soccer-kjøpet kunne bety mindre penger til oval ball.

Men Glazer støttet seg på familien, og utviklingen har fortsatt på begge sider av Atlanteren.

– At fansen i England er så sinte forstår jeg ikke. Så lenge Bucs ikke er helt grusomt dårlige er det fullt på stadion her hver gang. Vi stoler på Glazer-familiens avgjørelser, og vi er fornøyde så lenge de ønsker klubben godt, sier supporter Pete Millan.

En buccaneer er ifølge ordboken en eventyrer eller sjørøver. Noen vil hevde Glazer er begge deler, men hverken drapstrusler, hets eller voldsomme supporteraksjoner har skremt amerikaneren ut av England, etter at han «rappet» aksjemajoriteten fra frustrerte fans i Manchesters røde del.

Etter to hjerneslag i 2006 har han overlatt alt ansvar til sønnene Joel, Bryan og Ed. Bryan Glazer var sentral i arbeidet med å få Super Bowl til Tampa, og han er daglig leder i Buccaneers. Nylig sparket han trener Jon Gruden, som sikret dem Super Bowl-seier, og ga jobben til den 32-årige assistenten Raheem Morris.

– Vi er minst like dedikerte som vi var for 14 år siden da vi kjøpte klubben. Jeg har forhørt meg med mange, og tatt pulsen på lokalsamfunnet, og vi har tatt en beslutning vi mener vil føre klubben fremover, sa Bryan Glazer i Tampa Covention Centre.

Og det de har fått til i Tampa har ikke gått upåaktet hen i NFL.

– Glazer-familien har gjort en enorm jobb med den klubben. Deres vinnervilje og det produktet de leverer er imponerende. De er ikke mye i pressen, men de har sterke meninger, og stort engasjement. Det er smarte folk med perspektiv, sier NFLs øverste sjef Roger Goodell.

I mai 2005 overtok Glazer-familien 70 prosent av aksjene i Manchester United, og siden har de pleid å reise ifølge med livvakter, og med falske navn, når de er utenfor Florida. Men mens Glazer-hatet vokser rundt Old Trafford blir kjøpet av United hyllet i Florida.

– Manchester-handelen blir sett på med positivitet i NFL, fordi det er et eksempel på familiens dedikerte innstilling til sport. Glazer-familien kjenner igjen en god merkevare, og de er veldig gode på å utvikle de merkevarene de kjøper. Jeg tar av meg hatten for dem, sier Goodell.

Saken sendes hjem, og en nettsak om kulturforskjellene mellom Steelers og Cardinals gjøres klar for nettpublisering. Det er utrolig moro å skrive om NFL på tilnærmet samme vis som ”beat writers” her borte gjør, men forskjellen er at mye av stoffet som sendes hjem nødvendigvis må forenkles ned på teskjenivå for at det skal fenge – og forstås.  Det nærmer seg High Noon, og jeg har blitt tipset av en kollega om at Ybor City er et sted man må få med seg når man først er i Tampa. I og med at kampen går på et tidspunkt som Aftenpostens deadline bare kan se langt etter får vi ikke ferskt avisstoff herfra på mandag – noe som betyr at det jeg skriver fra kampen må pushes på nettet. Det er egentlig helt greit for da har jeg god tid til å skrive en kommentar til tirsdagsavisen, samtidig som jeg kan tillate meg å skrive mer til nettet, der det som kjent er mer plass enn på sportssidene i avisa. Dermed blir det siste døgnet i all hovedsak ventetid og forberedelsestid. Research er avgjørende, for når man står midt oppe i sirkuset har man ikke tid til å sjekke noe som helst – da må man bare stole på at det som ligger i bakhodet er riktig. Jeg går ned i resepsjonen, og spør om mulighetene for en meget sen frokost. Svaret er selvfølgelig negativt, men det hadde jeg ventet. Det er sikkert mat å få ute nå som Super Bowl-stemningen nærmer seg kokepunktet. Jeg tar med meg et kamera og et objektiv, og går mot utgangsdøren nede i lobbyen. I det jeg tar i dørhåndtaket åpnes den andre av de to dobbeldørene, og inn kommer Kurt Warner. Det vil si, inn kommer Kurt Warner svøpt i livvakter. Fire mann går rundt den rutinerte quarterbacken. At mannen som er Super Bowls største stjerne plutselig står en meter unna gjør at pressemannen i meg våkner. Et eksklusivt intervju ville vært fantastisk. Men deadline er allerede gått, og da får vi det ikke på trykk før etter kampslutt. Men nettet er jo alltid våkent.

- Mr. Warner, rekker jeg å si.

- Hey, man, sier han og smiler på sitt sedvanlige vis.

- Vi må dra Kurt. Kona di venter. Du skal snart møte laget, sier en av vaktene bryskt.

De springer bort i resepsjonen, og henter noe bak disken. Så bærer det ut igjen. Utenfor står en svart SUV og brumler på tomgang.  Jeg skjønner at det er sjanseløst å få til noe her nå.

37-åringen vinker og forsvinner, og jeg merker at min Cardinals-sympati vokser. Jeg har alltid vært svak for underdogs, og de blir ikke stort tydeligere enn i denne kampen som skal spilles i morgen. Historien til Warner er også som skapt for presseoppslag i landet der alle elsker folk som har overvunnet motgang og blitt til en suksess.  Den dypt religiøse sjubarnsfaren Warner må sies å ha klart det med glans. Han fikk sin NFL-debut i en alder av 27 år, og som så mange andre amerikanere jobbet han nattskift på kolonialen, i dette tilfellet Hy-Vee i Cedar Falls, for å få endene til å møtes. Etter college var det nemlig ingen som ville drafte Warner i 1994. Han ble invitert til en try out med Green Bay Packers samme år, men i kamp med Brett Favre og Mark Brunell ble Warner veid og funnet for lett.  Men Warner ville spille fotball, og det var Arena Football eneste utvei.  I 1995 ble han en del av Iowa Barnstormers, og tre sesonger med godt spill gjorde at han nektet å gi opp NFL-drømmen. I 1997 hadde han sågar booket prøvespill med Chicago Bears, men Warner måtte avlyse etter en av historiens mest utenkelige skader: En edderkopp bet ham i albuen på kastearmen da han og kona var bryllupsreise.

Først i 1998 fikk Warner en sjanse, og St. Louis Rams ga ham en kontrakt. De synes allikevel at han var litt for upolert, og sendte ham på lån til klubben Amsterdam Admirals i den daværende ligaen NFL Europa. Der gjorde han det godt, men før sesongen 1999 hentet Rams inn quarterbacken Trent Green. Han var lagets ubestridte førstevalg, men Green ble alvorlig skadet i en preseason-kamp, og Rams hadde ikke noe annet valg enn å kaste Warner ut på dypt vann. Det skulle de ikke angre på, for Kurt Warner og ”The Greatest Show on Turf” gjorde en kanonsesong. Warner sørget for 4.353 yards og 41 touchdowns, og ble 1999-sesongens NFL MVP. Rams tok seg helt til Super Bowl XXXIV mot Tennessee Titans, og Warner vartet opp med hele 414 yards og to touchdowns i finalen. Mannen som få år i forveien hadde stablet matvarer i hyllene hadde fått sin revansje, og Rams vant 23-16. Men det var bare så vidt. For Steve McNair og Titans var én fattig yard fra overtidsspill da wide reciever Kevin Dyson ble momentant stoppet av linebacker Mike Jones. Dysons utstrakte arm er et Super Bowl-minne av de sjeldne, men Rams vant – og Kurt Warner ble kampens MVP.

2000-sesongen ble en liten nedtur for Rams som ikke hadde et like godt forsvar som året før, men i 2001 var showet tilbake på veien. Warner ledet an, og tok Rams til en ny Super Bowl etter 36 touchdowns og 4830 yards. I Super Bowl XXXVI ventet New England Patriots, og for en gangs skyld var Warner favoritt til å vinne noe. Han leverte også varene, og sørget for 365 yards og en touchdown, men mot Bill Belichichs forsvar straffet det seg å kaste to interceptions. Patriots tok ledelsen 17-3, og Warner ledet et comebackforsøk det står respekt av fremdeles.  Han kom selv inn i end zone til en touchdown, og Rams utlignet i fjerde og siste quarter. Kampen så ut til å gå mot overtid, men Adam Viniatieris presise skuddfot sikret seier til Patriots på kampens aller siste play – den første av totalt tre Patriots-triumfer på fire år.

Etter en del opp og ned mistet Warner startplassen i Rams, og 1. juni 2004 ble han droppet. Bare to dager senere signerte han en toårskontrakt med New York Giants. Sesongen begynte godt for de blå, men da motgangen snek seg innpå fikk unggutten Eli Manning sjansen – og Warners eventyr i New York var i praksis over. Like over nyttår i 2005 innså Warner at han ikke hadde noen fremtid i “The Big Apple”, og han signerte en ettårig kontrakt med Arizona Cardinals. Et valg veldig mange tolket som et tegn på at Warner i praksis var ferdig på det høyeste nivået. Hans første sesong i rødt og hvitt ble i beste fall middelmådig da han mistet startplassen, og benket store deler av året. Han fikk allikevel fornyet tillit i Arizona, og kontrakten ble forlenget med tre år. Den var verdt minst 18 millioner dollar, og fremtiden var sikret. Både i 2006 og 2007 vekslet Cardinals på å bruke Warner og Matt Leinart som quarterback. Men utover i 2007-sesongen tok Warner grep om plassen, og ved sesongslutt hadde han sørget for 27 touchdowns. Leinart fikk allikevel tillit i preseason 2008, men 30. august ble Warner spikret som førstevalg. 4583 yards og 30 touchdowns senere var Cardinals klare for playoff. Atlanta Falcons ble slått 30-24 i første runde i sluttspillet den 3. januar 2009 – den første playoff-seier på hjemmebane siden 1947. 10. januar knuste Cardinals Carolina Panthers 33-12, og dermed var det bare Philadelphia Eagles som stod mellom Kurt Warner og en tredje Super Bowl. 18. januar ble Eagles beseiret med 32-25 etter at Warner kastet 279 yards, og noterte 4 touchdowns og ingen interceptions. Cardinals var klare for sin aller første Super Bowl, ørkenvandringen var over, og Warner skulle få en siste sjanse på den aller største scenen.

At Warner har ledet sitt lag til Super Bowl hver eneste gang han har vært startende quarterback hele sesongen er rått, og man kan lure på hvorfor han ikke har fått mer tillit de siste ti årene, tenker jeg i det jeg nok en gang runder hjørnet på Tampa Convention Centre. Utenfor pressesenteret syder det av liv denne lørdagen. Det er mye varmere enn ventet, og selv om jeg ikke har mye klær på koker det i hodet. Tanken var egentlig å gå til Ybor, men tvers over for pressesenteret ligger det et torg der gammeldagse, gule trikker har holdeplass. De går tydeligvis kun mellom denne plassen og Ybor så det er like greit å henge seg på. På grunn av Super Bowl er det gratis adgang, men allikevel er det godt med plass ombord. Trikkeføreren opererer det gamle mekaniske styresystemet med imponerende kraft, og det knaker og skriker i jern og vaiere før vognen får et visst sig. Jeg har fått meg vindusplass, og det er liten tvil om at det ville vært langt å gå, selv med en lavere temperatur. Vognen tar oss østover til channelside-distriktet, restaurant- og shoppingområdet der det visstnok skal være en fanfest snart. Det viser seg raskt at festen er godt i gang, og de mest ivrige har drukket tett siden lenge før solen stod opp. Langs kanalen ligger luksusbåtene side om side, og mange tilreisende går langs bryggene og tar bilder. Jeg foreviger cabincruiseren Hooter Patrol III, og tenker mitt om hva som må ha foregått i Hooter Patrol I og II. Det plinger i bjellen, og trikken går videre ut av folkemassene og nordover mot Ybor. Snart blir det mer sparsomt med mennesker i gatene, og omgivelsene forandrer seg. Husene blir mindre, omtrent alt er oppført i murstein, og hele følelsen av området gir et latinopreg.

Vi kjører forbi en bitteliten park midt inne i byen, og det blir fortalt at den er til ære for Ybor selv, mannen som anla en sigarfabrikk her i 1880-årene – bedriften som la grunnlaget for hele områdets vekst og historie. De neste 50 årene strømmet immigranter fra Cuba, Spania og Italia til og tusenvis av mennesker skapte et multietnisk samfunn der sigaren stod i sentrum. Under depresjonen gikk det utforbakke med produksjonen, og under krigen ble områdene delvis fraflyttet. Det som en gang hadde vært en smeltedigel og et levende sentrum ble en spøkelsesby, før man bestemte seg for å ta vare på det som ennå stod. Nå har Ybor blitt et yndet nattklubbområde, og man verner om stedets historie og kultur. Nettopp derfor er det ikke tilfeldig at det første som møter meg, i det jeg går av trikken på nest siste holdeplass ved Centro Ybor-complex, er søt sigarrøyk.

I solveggen sitter Steelers-fansen kledelig antrukket i Roethlisberger- og Polamalu-trøyer. De to stjernene må stå for 90 prosent av draktsalget i Pittsburgh. Stemningen i Ybor er spesiell, det føles som om man er i et annet land i en annen tid. Jeg hadde forventet å se gamle amerikanske 50-tallsflak gli forbi som i Havana, men her går det i mer moderne fremkomstmidler. En Hummer limousine med sotede ruter brummer sakte rundt, og jeg undres hvilken kjendis som sitter der inne i mørket. For å komme unna sola trekker jeg inn i en bar, og selvfølgelig har man der et helt humidorrom til sigarer av alle slag – og til alle priser. Jeg går inn for å kjenne litt på luktene, og kommer ut med en fet sigar som smaker godt, men som det ville tatt meg en uke å gjøre kål på. Jeg damper alt jeg orker både ute og inne, tydeligvis har ikke Høibråten vært i Ybor ennå.

Siestastemningen råder her, og jeg blir nesten litt rastløs etter mange dager med full fart. For egentlig er det ingenting å gjøre i Ybor en lørdag formiddag dersom man ikke skal drikke og røyke i solveggen. Mat har de riktignok i alle fasonger, men av respekt for stedet bestiller jeg den retten jeg ser det går mest av i den åpne baren på toppen av Centro Ybor. Med utsikt over trikkeskinnene og det jeg ville kalle torvet spiser jeg mine burritoslignende rett og drikker min øl. At jeg ennå ikke har sett en eneste Cardinals-fan her sier kanskje noe om folk fra Arizona? Eller kanskje de har nok sol og liberale lover der de kommer fra? Pittsburgh-folket synes uansett at dette er toppen, og de største sigarene som er få smattes på som om det står om livet. Nok en gang dukker det opp en supporter i gult og svart med en diger afrolignende parykk som er klippet opp og gredd bakover. Polamalu-feberen herjer, og den lavmælte safetyen er egentlig en unlikely hero her borte. For de blir ikke stort mer jordnære enn mannen fra California. Han sier selv at det er anene fra Amerikansk Samoa som gjør ham til den spilleren han er. Den lille øya har bare 65.000 innbyggere og syv High School-lag. Allikevel har de fostret over 200 spillere til amerikanske collegelag. De har enorme fysiske forutsetninger, men det som skiller dem fra mengden er «The Samoan Way».

- Gjennom oppveksten på Samoa lærer man ydmykhet, respekt og lojalitet. Det er noe som gjør deg til en suksessfull atlet, og til et godt menneske. I hundrevis av år var vårt folk stolte krigere. Fotball lar oss leve ut den arven, men med noen regler. Vi spiller hardt, men med respekt, og med stoltheten som ligger i vår kultur, har Polamalu forklart

Verdier snakkes det høyt og mye om på det amerikanske fastlandet også, men 7200 kilometer ute i Stillehavet har man tilsynelatende oppskriften. Det er estimert at en gutt fra Amerikansk Samoa har 56 ganger så stor mulighet for å bli NFL-spiller som en hvilken som helst annen amerikansk gutt. Arv og miljø, disiplin og ære.

Polamalu selv ble draftet av Steelers i 2003, og han vant Super Bowl XL med klubben i 2006. Da slo de Seattle Seahawks 21-10, og mannen med manken var høyt og lavt. At han er så totalt annerledes på banen enn ellers er noe fansen setter pris på, for løven Polamalu river og sliter i sine motstandere til siste play, men så fort kampen er slutt er han snill som et lam. Lunsjen er fortært, og jeg rusler gatelangs. Overraskende nok skal man ikke mange meterne bort fra trikkeskinnene før følelsen av idyll forsvinner. Det er ikke en butikk å se, og bakgater som det ikke frister å besøke er i klart flertall. 180 grader blir løsningen, og snart er jeg tilbake på trikken mot channelside. I sann siestatradisjon er det først nå folk tar turen mot byen, og trikken er ikke lenger romslig. Det står folk i midtgangen, og hvert eneste sete er opptatt. Jeg sitter bak et eldre par som ikke er et par. Han er kledd i hvit dress med hvit hatt og sølvstokk. Den stereotypiske sørstatsmannen. Hun er kledd i rødt og svart, og kunne vært sparkepike i en Lucky Luke-tegneserie – hadde hun vært 30 år yngre. De kjenner hverandre tydeligvis godt, men det er lenge siden sist.

- Jeg kjente deg nesten ikke igjen. Så godt å se deg, sier damen.

- Ja, i lige måde. Jeg har vært lite ute forstår du. Sykdommen har gått på, svarer han så høyt at det er umulig å unngå å høre det.

- Har du vært syk, kontrer hun.

- Ja, veldig.

- Er du blitt bedre da?

- Ja, jeg sitter jo her nå. Men det er ikke mye å skryte av, sier han og skratter.

- Jeg har ikke vært hjemme på en stund jeg heller. Har vært på besøk hos datteren min.

- Javel, ja. Hvor bor hun hen igjen?

- Up state. Jeg skal flytte opp dit nå. Ser barnebarna for sjelden.

- Jasså, flytte. Ja, jeg har tenkt tanken jeg også. Men nå har jeg blitt for gammel og syk, sier mannen og tar frem en lommelerke – selvsagt i sølv.

- Det er aldri for sent, vet du, sier sparkepiken med bekymret mine.

- Nei, men da venter jeg litt til, sier mannen i den hvite dressen muntert i det han går av trikken.

Jeg blir sittende å smile for meg selv. At han rått stjeler Kong Haralds morsomme poeng fra intervjuet der Kongen ble spurt sine manglende franskkunnskaper er nå en ting, men samtidig er det noe mellankolsk over samtalen jeg akkurat har vært vitne til. Det gamle Ybor er ikke mer, og det tradisjonsrike stedets eldste innbyggere faller fra. Men det er ikke lenge man klarer å være mellankolsk i Tampa i dag, for i det trikken svinger inn på holdeplassen ved kanalen presses munnvikene automatisk mot himmelen. Her er fest, latter, mat, øl og solbrente fotballfans så langt øyet rekker. Inne i en stor bakgård med minst 300 mennesker grilles alt som kan stikkes på et spyd, og musikken dundrer ut av det gigantiske anlegget. Med hodepine er det ikke et blivende sted, og jeg tar bare en liten æresrunde for å se på folk før det bærer mot hotellet. Timene flyr, og jeg har fremdeles litt mer å skrive ut til nettet. Trikkekøene er nå lengre enn trikkene, og jeg orker ikke tanken på å stå rett opp og ned i solsteken med kamera på skuldra.

Tredjegradsforbrente skuldre fra en lignende dag i Los Angeles har merket meg for livet. Det står mellom å gå via downtown eller å holde langs kanalen tilbake til pressesenteret. Det blir siste alternativ, og det angrer jeg ikke på, for det blåser en aning her nede. Turen tilbake tar noe lenger tid enn ventet da et fantastisk lys over vannet gjør at jeg blir stående å ta bilder av en glassbygning en stund. På pressesenteret, hvor jeg begynner å bli godt kjent nå, virker det som en del journalister er limt fast til stolene sine. De skriver og skriver og skriver på tilsynelatende endeløse artikler, men de er aldri ute av lokalet. Jeg plukker med meg en del ferske aviser, og det slår meg hvor annerledes amerikansk presse jobber kontra det jeg er vant med hjemmefra. I Norge snakker vi alltid om å ta en sak videre i avisa. Har du eksempelvis sett en kamp på tv, forventes det i Norge at avisen trykker mer enn et referat fra kampen. Man vil ha noe annet, noe ekslusivt fra garderoben, et rykte, en overgang eller noe om en skade – tror vi som skriver. Men denne vinklingen som avisfolk er så opptatt av kan noen ganger bli i overkant vinklet, for det man ofte hører blant vanlige avislesere er at det står for lite om kampen, og at de ikke kan forstå hvofor avisene skriver side opp og side ned om én spiller etter en landskamp eller cupfinale. Etter internetts tilblivelse har denne jakten på nyheter langt på vei blitt digital, og det trykte ord skal være offensivt og fremtidsrettet.

Løsningen for en avis som Aftenposten, som har drepende tidlig deadline, er å bruke mer spalteplass på kommentarstoff der journalistene analyserer og vurderer mer enn de rapporterer. Dette er også mye brukt i USA, men leser man amerikanske sportssider er det som å gå minst 10 år, kanskje 20 år tilbake i tid sammenlignet med det vi gjør i Norge. Ikke fordi vi er så mye bedre, men fordi det er så veldig annerledes. I avisene fra New York, Miami, Pittsburgh, Boston og andre store byer brukes masse plass på statistikk og tall og forklaringer, et og annet sitat flettes vilkårlig inn, og omtrent alle titler går på resultat og lagnavn – i motsetning til sitattitlene som florerer i Norge. Den referende stilen gjennomsyrer sportssidene, og bare noen små columns, altså spaltisters stoff, brekker opp med en litt mer personlig synsvinkel på et eller annet. Samtidig er graden av nøyaktighet så utrolig mye høyere her borte. Det er aldri noe cirka i en tekst, alt er bombesikkert med hensyn til tider, resultater, statistikk og årstall. Det høres tørt og kjedelig ut, men det er vanedannende og faktisk befriende lesning sammenlignet med overfladiske tabloidsaker som egentlig ikke gir deg noen ting.

De amerikanske avisene er kanskje gammeldagse i sin stil og sitt uttrykk, men de tar leseren og leserens kunnskaper om sport på alvor. Når det er sagt registrerer jeg også at norske nettaviser er både raskere og mer nyhetshungrige enn sine amerikanske motparter så kanskje stikker dette dypere enn prioriteringer og utvikling, kanskje har det med aviskultur å gjøre? Som nevnt er amerikanske pressefolk også ufattelig opphengt i korrekt gjengitte sitater, og det at journalister her borte ser ut til å ta seg bedre tid er noe jeg velger å se som et kvalitetsstempel. At avisene og aviseierne tilsynelatende forstår at de må gi sine ansatte journalister og fotografer tid nok til å levere noe som er gjennomarbeidet er hederlig, og nok til å bli litt misunnelig. I Norge har tendensen gjennom mange år vært at det skal leveres bedre, raskere og mer for hver gang man tar en evaluering av eget produkt. Nettet skal ha sitt, papir skal ha sitt, man skal helst kunne ta bilder av god kvalitet og levere video. Og tid har man stort sett aldri, for tid er penger. Presset på pressen blir stort, fallhøyden høyere. I Florida virker det som om man i større grad enn hjemme skiller mellom print og live. Man kan ikke rapportere live når avisen skal ligge i postkassen dagen etter, og skal man allikevel se frem i tid risikerer man å bomme grovt fra tid til annen. Her i Tampa er det langt tydeligere at live er live.

NFL Network sender døgnet rundt, ingenting skjer som de ikke får med seg. De har en enorm stab, enorme resursser og enorm suksess. Men de gjør alt live, også analyser og taktisk prat – og da kan ting gå i surr også for den beste stand up reporter. Og her kommer avisen inn. For min mann som sitter på presserommet og banker ned sin artikkel på tredje dagen bør jo ha noe ekstremt godt å melde om når hans story omsider blir til trykksverte på papir. Og det har han sikkert også. Fordi han får tid, og fordi noen har tillit til at det er verdt å gi ham tiden han får til disposisjon. Jeg lever nok i en drømmeverden, for jeg er klar over at vi i avis-Norge fjerner oss mer og mer fra denne modellen for hver dag som går, og jeg er like avhengig av internett som de fleste andre i min bransje, men enkelte ting var faktisk bedre før allikevel. Jeg rekker ikke mer enn å tenke tanken, og svelge unna dagens tredje pepsi før en nestor innen amerikansk journalistikk står like foran meg. CBS 60 Minutes-reporter- og spaltist Andy Rooney er godt over 80 år, men fremdeles er hans skråblikk på det amerikanske samfunnet noe mange fryder seg over. Den livslage fotballsupporteren heier på New York Giants, men er også fast inventar på Super Bowl. At han ikke er stort mer enn halvannen meter høy gjør at han langt fra ruver i landskapet, men respekten han møtes med i pressemiljøet er ikke til å ta feil av. Et øyeblikk vurderer jeg å gå bort å prate litt med han siden jeg er stor fan av 60 Minutes, men så kommer jeg på et innslag han selv laget der poenget var at det verste han visste var folk som oppsøkte han på gaten for å prate eller be om autografer. Så jeg lar det bli med tanken.

 

Kapittel 9:
Garantien

 

Fotball er og blir et lagspill, og jeg har allerede skrevet en del om floskelen “There’s no I in team”. Men uten ledere vil aldri noe lag bli fulkomment, og uten en god quarterback kan et lag vanskelig vinne Super Bowl. At quarterbacken så ofte blir Super Bowls MVP er åpenbart fordi at når han spiller godt vil som regel også resten av laget gjøre det. Men noen ganger kommer man ut for spillere som er mer enn en quarterback, mer enn en spiller, mer enn en leder. De blir fenomener, og det kanskje største NFL-fenomenet i historien er Joe Namath. Han var New York Jets ansikt utad i 12 år, men det var ikke bare hans spill på banen som gjorde ham til et ikon i 1960- og 1970-årene. Joe Willy var nemlig en pioneer når det gjaldt veldig mange ting relatert til det å være en idrettsstjerne. Han var på mange måter amerikansk fotballs George Best med sitt lange hår, sitt flotte utseende og sine fantastiske egenskaper på banen. Og som Best var Namath en favoritt blant damene, og hans sjarmerende vesen gjorde ham populær blant både fans og presse – selv om han ofte snakket før han tenkte. Allerede fra første kast i proffsirkuset skapte Namath overskrifter. Unggutten fra Beaver Falls, Pennsylvania, hadde spilt collegeball for universitetet i Alabama, men at det ble fotball handlet mest om hans mors ønske om at han fikk seg en utdannelse – en utdannelse han først fullførte i 2006. Namath var et idrettstalent av de sjeldne, og han utmerket seg også i basketball og baseball. Det var baseball som var hans egentlige lidenskap, og etter high school hadde han tilbud fra hele seks Major League-klubber deriblant New York Mets, New York Yankees og Philadelphia Philles. Men det ble fotball, og han gjorde det godt på college. Så godt at han ble draftet både i NFL og det daværende AFL. I første runde ønsket både St. Louis Cardinals og AFL-utfordrer New York Jets hans tjenester. Det var langt fra vanlig at en spiller valgte å spille for AFL dersom han hadde muligheten til å tjene til livets opphold i det langt mer prestisjetunge NFL. Men da Jets la 400.000 dollar på bordet valgte Namath New York. I sin rookiesesong fikk den utadvendte quarterbacken raskt kallenavnet “Broadway Joe”, og i 1970-årene hadde han mindre roller på både TV og i film. Bildene av Namath på sidelinjen, i en kamp der han selv spilte, med pelsfrakk i stedet for den tradisjonelle Jets-jakken er legendariske. Likens hans hvite sko, og hans mange tv-reklamer for deodoranten Brut, for barberskummet Noxzema og for nylonstrømpebuksene Beautymist. I sistnevnte reklame var poenget at Namath selvfølgelig ikke brukte strømpebukser, men “når de kan få selv mine ben til å se bra ut, tenk hva de kan gjøre for deg”. Selvironien og glimtet i øyet var noe de fleste falt pladask for, og også før Super Bowl III mellom Baltimore Colts og Jets var sexsymbolet Namath i sentrum av begivenhetene. Kampen skulle gå på Orange Bowl i Miami, og tre dager før kickoff var lagene og en mengde pressefolk selvsagt på plass i Florida. Namath koste seg på grillfest med Jets-laget, men han måtte forlate både lagkameratene og alle damene på Miami Beach for å kjøre til The Doral Hotel der han skulle få utdelt en prestisjetung pris under The Miami Touchdown Club dinner. Noe motvillig ble Namath tatt til hotellet i en turkis Cadillac, og Michael MacCambridge skriver at han drakk Johnny Walker Red av et pappkrus ved ankomst. Etter to strake Green Bay Packers-seirer i Super Bowl I og II var det ingen som forventet noe av Jets – annet enn at de kom til å tape stort. Det ble sagt at Namath skulle ut i sin aller første proffkamp fordi AFL ikke holdt særlig høy kvalitet. På prisoverrekkelsen fikk også Namath gjennomgå, om enn med litt vennskaplig snert, men en lettere bedugget Namath tok ikke det så tungt. Han påpekte snarere at alle de single jentene i New York City fortjente takk, på lik linje med spillernes koner, for en fin Jets-sesong. Men midt i den spesielle takketalen reiste en Colts-fan seg opp et stykke bak i rommet, og han ropte at Namath burde sette seg ned, fordi Colts kom til å vinne kampen. Namath responderte med den mest kjente garantien i amerikansk idrettshistorie.

- Jets kommer til å vinne på søndag. Jeg garanterer det, sa Namath.

Det ble selvfølgelig oppslag i Miami Herald dagen etter, og Namath hadde sørget for å legge et umenneskelig press på Jets. For selv om Packers hadde vært 60-årenes store lag var ikke Baltimore Colts mye dårligere. Deres ubestridte leder var quarterbacken mange fremdeles holder som en av historiens største, Johnny Unitas, og på sidelinjen stod en mann som skulle prege profesjonell fotball i over 30 år – Don Shula. 12. januar 1969 var en overskyet, varm dag med litt småplagsom vind, og i Miami skulle det avgjøres om AFL hadde mer å fare med en svusltige garantier. Ingen i Colts-leiren trodde noe på dem. Inn mot kampen ble flere spillere sitert på at de ikke kunne se noe annet utfall enn at Jets ville bli overkjørt. En anonym spiller gikk så langt som å si at han ville bli overrasket om ikke Colts scoret 50 poeng mot Jets. Men i første quarter ble det ingen poeng til noen av lagene, og spillemessig hadde Jets vært godt med i kampen. Da Namath så Jets løpe inn til kampens første touchdown i andre quarter var det første gang i Super Bowl-sammenheng at et AFL-lag hadde tatt ledelsen. Det var nok til at panikken begynte å bre seg i Colts-rekkene. Shule beordret blitz, men Namath unngikk de store smellene, og han kastet ikke en eneste interception hele kampen.

- Vi blitzet mye. Blitz hadde vært effektivt for oss hele sesongen. Ingen hadde klart å motstå. Namath var den eneste som klarte å slå blitzen vår det året, sa Shula mange år senere.

Men Colts burde ha klart å snu kampen selv med mangelfull blitzingen, for de hadde sjanser i bøtter og spann. Fem besøk i red zone ga en touchdown, og den kom 3:19 før kampens slutt. I tillegg hadde Colts ballen på Jets 6-, 38-, 15- og 41-yardlinje uten å få poeng ut av det.

- Vi misbrukte sjansene våre i første halvdel av kampen. I andre omgang kontrollerte Jets ballen, sa Shula.

Det stod 7-0 til pause, og i tredje quarter satte Jets to fieldgoals slik at de ledet 13-0. Colts kjempet hardt for å komme inn i kampen igjen, men det hjalp ikke at de vant siste quarter 7-3. Oppgjøret endte 16-7, Joe Namath kastet 206 yards – og holdt sitt løfte. I ettertid har resultatet betydd mye mer enn akkurat at Namath var sannspådd. Det løftet hele AFLs status, og det sementerte tanken om at Super Bowl for alltid skulle være møtet mellom de beste fra NFL og AFL – også etter sammenslåingen i 1970. At denne første seieren for AFL-lag også skulle få konsekvenser for mennesker som egentlig ikke hadde noe forhold til fotball utover det rent underholdningsmessige hadde ikke Namath regnet med, men mange år etter triumfen sa han følgende om brev han hadde fått fra vanlige folk og High School-trenere rundt omkring i landet.

- Kanskje motiverte vi andre mennsker også. Det er mange underdogs i verden, og kanskje dette betød noe for livets underdogs, sa Namath som selvsagt ble MVP i Super Bowl III.

Broadway Joe ble innlemmet i Hall of Fame i 1985, selv om hans tall egentlig ikke er så enestående. Men det man må ta i betraktning er at Namath, i tillegg til å vinne Super Bowl som første AFL-quarternback, var amerikansk fotballs første mediesuperstjerne. Han var kongen av fotball, og i en tid der regelverket i mye større grad åpnet for farlige taklinger på quarterbacken leverte Namath over 4000 yards i en 14-kamperssesong i 1967. Det hadde aldri før blitt gjort, og først i 1979 ble det gjort igjen – da i en 16-kamperssesong av Dan Fouts. I store deler av karrieren slet Namath med vonde knær, men han utviklet quarterbackposisjonen med sin smartness, sin beveglighet og sine nøyaktige, quick-release-pasninger.

 

Kapittel 10:
Den perfekte sesong

 

Namath lurte Don Shula i Super Bowl III, men treneren skulle komme fryktelig tilbake. Hele seks ganger kom han til Super Bowl som hovedtrener, og selv om det ”bare” ble to seirer er de to så spesielle at han for alltid vil stå med gullskrift i historiebøkene. Hver eneste sesong siden Super Bowl VII i 1972 har det samme skjedd: Så fort et lag åpner sesongen med tre, fire kanskje fem seirer begynner snakket om Dolphins i 1972. Årsaken er såre enkel, for det er det eneste laget i NFL-historien med en perfekt sesong bak seg. Etter 14 strake seirer i grunnspillet vant Miami Dolphins to sluttspillkamper, og til slutt Super Bowl VII 14-7 mot Washington Redskins. 17-0 står som en påle, og selv om utfordrene har vært mange har det aldri blitt gjort igjen – mange hevder det aldri vi skje igjen noensinne. Og det synes 72-spillerne er helt greit. En morsom reklame ble laget for noen år tilbake der de gjenlevende spillerne hadde en grillfest der alt var perfekt. Alle smilte, lo, spiste, drakk og koste seg mens utfordrerne i NFL før eller siden gikk på et tap. Budskapet var enkelt: 1972 Miami Dolphins – still perfect. Vi har hørt om ubseirede sesonger før, i andre idretter, men betydningen av en perfekt sesong i amerikansk fotball kan vanskelig forklares uten at man tenker litt over statistikkfanatismen i USA. I utgangspunktet er en winning season en god prestasjon. Og da vinner man kanskje én kamp mer enn man taper. Nærmer man seg 10 grunnspillsseirer er det strålende, og i dag består grunnspillet av 16 kamper. Det å vinne alt, hver kamp, er så monumentalt at det blir mytisk. Det skal egentlig ikke være mulig i en profesjonell liga der alle vil vinne, og både penger, ære og prestisje står på spill.

- Vi forstod ikke betydningen den gang. Hvor spesielt det var å være ubeseiret. Det var ikke det primære heller, det bare skjedde. Men nå lever vi videre, spøkelset vårt dukker opp hver sesong når noen går forbi fire eller fem eller seks seirer. Da er 72-Dolphins-spøkelset der igjen. Og det er fantastisk. Jeg liker å være et spøkelse. Vi konkurrerer fremdeles om vi er levende eller døde, for det vi gjorde er det største man kan oppleve. Jeg er utrolig glad for å ha vært med på det. Det var det største i min karriere, og ringen min er den eneste i sitt slag – det står ”Perfekt sesong” på den. Ungene elsker dette, det er det spøkelsesaktige jeg snakker om. Alle har hørt om den perfekte sesong, og ungene liker å prate om det. Det gjør meg stolt, sier Larry Czonka i et intervju med NFL Films, i serien ”America’s Game”.

Czonka var kanskje den aller viktigste spilleren på 72-laget.

Han ble draftet av Dolphins i den daværende AFL i 1968. Czonka var den første running back som ble plukket i første runde, den åttende spilleren totalt. Hans treårskontrakt var solid, men sammenlignet med dagens summer blir lønningene små – Czonka fikk kontraktsfestet 20.000 dollar det første året, 25.000 dollar det andre året, og 30.000 dollar det tredje året. Han hadde også muligheten for 34.000 dollar i bonus samt en bil.

Hans tidlige karriere i Miami var preget av skader og relativt svakt spill. Det var ikke før Don Shula tok tak i hans løpestil og teknikk med ballen at Zonk virkelig ble en stjerne. Da Shula fikk Czonka til å løpe med lavere tyngdepunkt, og med armen som rambukk ble han livsfarlig. Med sine 190 centimeter og 120 kilo var Czonka diger i sin samtid. Han løp rett gjennom forsvarere, og nesten aldri rundt dem. Fikk de tak på ham måtte de uansett regne med å bli slept 5-10 yards til, og tre mann måtte gjerne samarbeide for å få stoppet toget Czonka. Hans stil ble velkjent, og hans tøffhet likeså. Han brakk nesen ti ganger i sin karriere, og spilte ofte videre mens blodet fosset. Han er også den eneste running back i historien som har blitt dømt for unnecessary roughness mens han selv hadde ballen. Det skjedde i 1970 da Buffalo Bills-safety John Pitts fikk seg en smell så han brakk kjeven og besvimte i det han forsøkte å stoppe Czonka. Dolphins offensive line-trener Monte Clark svarte slik da han ble bedt om å beskrive Czonkas bulldoser-stil.

- Når Csonka drar på safari ruller løvene opp sine vinduer.

Med han som ledestjerne var Dolphins nesten ustoppelig langs bakken tidlig i 70-årene. I 1971 og 1972 var Dolphins ledende i rushing, det førte Miami til Super Bowl VI, VII og VIII. Czonka sørget for over 1000 yards rushing i alle de tre Super Bowl-sesongene, og det var ufattelige tall på den tiden.

Dallas Cowboys tapte Super Bowl V mot Colts 16-13, men trener Tom Landry fikk sin revansje året etter mot Dolphins. Et modent Cowboys-lag med enormt press på seg måtte vinne mot et ungt Dolphins-lag på vei oppover. Shulas menn hadde overprestert hele sesongen, men selve finalen i New Orleans ble et antiklimaks. Foran 80.591 mennesker vant Cowboys komfortabelt 24-3, men det var en Super Bowl uten de store profilene. Kampens MVP ble Cowboys-quarterback Roger Staubach, men han kastet bare 119 yards hele kampen. Ingen spillere rushet over 100 yards, og ingen recivere hadde mer enn 40 yards. Dagens lengste play var på 27 yards, men i Dallas ble det fest uansett. Endelig hadde de ristet av seg stempelet som nesten-laget. For Dolphins og Shula var skuffelsen selvfølgelig stor, men samtidig var det en følelse av at noe mer var i vente.

- Det var mange av oss på laget som følte at vi skulle oppleve noe stort sammen. Siden Don Shula kom inn i 1970 og begynte arbeide med oss var det nesten skjebnebestemt. Vi vokste som lag, vi ble bedre og bedre. Vi var på vei mot noe veldig spesielt, har Manny Fernandez, defensive tackle i det som skulle bli kjent som “The No Name Defense”, sagt.

Han fikk sin store dag i Super Bowl VII med 17 taklinger og storspill. Dolphins hadde vunnet AFC East overlegent med sine 14 strake seirer, og både Cleveland Browns og Pittsburgh Steelers hadde måttet gi tapt i sluttspillet. På Memorial Coliseum i Los Angeles ventet Washington Redskins. Bare én kamp stod mellom Dolphins og evig heltestatus, og denne gangen skulle ikke Shula tape. Han hadde innledet sesongen knallhardt, og hans første grep var å tvinge hele laget til å se Super Bowl-tapet i reprise – to ganger.

- Nå skulle vi ikke bare til Super Bowl, vi skulle vinne Super Bowl, har Shula kommentert.

Og finalen var egentlig aldri spennende. Det vil si den burde aldri ha blitt det. For Dolphins unge mannskap var bedre enn et aldrende Redskins. Quarterback Bob Griese kastet bare 88 yards, men trioen Larry Czonka, Mercury Morris og Jim Kiick rushet 184 yards. Czonka og Kiick klarte begge over 1000 yards i grunnserien – noe som aldri før hadde skjedd. For Ed Morrall ble Super Bowl en spesiell opplevelse. Han var hentet inn som backup for Griese før sesongen, siden han kjente Shula fra tiden i Colts. Men 38-åringen fikk en sentral rolle i laget da Griese ble alvorlig skadet i sesongens femte kamp. Mannen som hadde fått egen gyngestol i garderoben måtte i aksjon, og han ledet Dolphins fra seier til seier, helt til AFC Championship Game borte mot Steelers (den gang rullerte det, så ubeseirede Miami måtte til Pittsburgh). I pausen valgte Shula og ta ut Morrall, og Griese tok Doplhins til Super Bowl. Morrall tok det som en mann.

I Los Angeles noterte Howard Twilley og Jim Kiick hver sin touchdown i første omgang, og Dolphins ledet komfortabelt 14-0 foran 90.182 mennesker. Tredje quarter endte 0-0, og Miami burde kontrollert det hele inn til seier. Men lagets kypriotiske kicker Garo Yepremian, som hadde vært solid sesongen igjennom, klarte å rote det til noe så grusomt. Fra 42 yards skulle han forsøke å fastsette sluttresultatet til 17-0, noe som ville vært passende i en 17-0-sesong. Men sparket ble lavt, og Redskins blokkerte. Returen kom tilbake til Garo som forsøkte å sikre ballen. Da det mislykkes gjorde han et fortvilt forsøk på å kaste ballen til en lagkamerat, noe som endte med at Redskins snappet og dundret inn til touchdown.

- Hadde jeg hatt et rep hadde jeg hengt Yaro der og da, sa den oppspilte Dolphins-forsvareren Nick  Buoniconti.

Plutselig var Washington inne i kampen igjen, men “The No Name Defense” holdt unna de siste nervepirrende minuttene. Don Shula hørte publikum telle ned de siste sekundene, og da kampen var over ble treneren umiddelbart løftet på gullstol av stolte spillere. Etter to sviende tap kunne endelig Shula juble, og mens fansen stormet banen lyste resultattavlen på Memorial Coliseum opp “The Dolphins are SUPER”.

For Shula var Super Bowl VII begynnelsen på det han var trygg på at ville bli en storhetstid for Miami. Laget var ungt, og det ble bedre for hver uke som gikk. Med blod på tann gikk Dolphins løs på sesongen 1973, og det ble en ny parademarsj. Riktignok opplevde de å tape for Oakland i uke 2 (12-7) og for Shulas gamle klubb Baltimore i uke 13 (16-3), men grunnspillet endte med en sterk 12-2-record, og Dolphins så seg aldri tilbake. Bengals ble knust 34-16 i Divisional Playoffs og Shula fikk Raiders-revansje i Conferance Championshiop med 27-10. I Super Bowl VIII ventet Minnesota Vikings.

Dolphins dro til Rice Stadium i Houston, Texas med enorm selvtillit. 31-2 på to sesonger skulle toppes med back-to-back Super Bowl-titler, og Miami gikk ut i hundre. Larry Czonka dundret inn til kampen første touchdown fra fem yards, og Jim Kiick fulgte opp med touchdown nummer to, også den i første quarter, da han stormet inn fra en yards hold. Vikings hadde ingenting å svare med mot Dolphins mektige offensive line, og når Kiick, Morris og Czonka fikk rom måtte det bli poeng av det. Yepremian banket inn en field goal fra 28 yards i andre quarter, og Miami ledet 17-0 til pause. I tredje quarter presset Czonka seg inn i end zone igjen, fra toyardlinjen, og ledelsen økte til 24-0. Vikings-quarterback Fran Tarkenton løp inn en toucdown fra fire yards i siste quarter, men Dolphins var aldri truet.

- Vi dominerte fullstendig. Czonka var utrolig. Minnesota og Tarkenton hadde aldri ballen, sa Shula etter å ha løftet Vince Lombardi-trofeet for andre gang på 12 måneder. Foran 71.882 tilskuere ble Czonka kåret til kampens MVP etter 145 rushing yards og to touchdowns. I ettertid har mange spillere på det perfekte 72-laget, samt journalister, trenere og andre eksperter, hevdet at 73-utgaven av Dolphins faktisk var et enda bedre lag enn årgangen før. Fra det magiske 72-laget er både Larry Czonka, Nick Buoniconti, Jim Langer, Bob Griese, Larry Little og Don Shula selv innlemmet i Hall of Fame. Både Langer, Buoniconti, Little og Warfield var klare på at 73-laget var det sterkeste de hadde spilt på.

- Dette laget er bedre enn 17-0-laget, og burde også vært ubeseiret. Vi drepte Cinicinnati og Oakland i sluttspillet, og vi drepte Minnesota i Super Bowl. Men jeg vil aldri bruke Super Bowl VIII-ringen, bare ringen fra Super Bowl VII. Seieren i VIII ble et antiklimaks, har Buoniconti sagt.

Det tragiske med 71/72/73-Dolphins er at de, til tross for en fantastisk arv, også etterlater seg en litt trist skjebne da tre av lagets aller største stjerner, Jim Kiick, Larry Czonka og Paul Warfield, forlot laget etter 1973-sesongen til fordel for den nystartede World Football League. Dette ble Shula informert om noen få måneder etter Super Bowl VIII, og selv om trioen fullførte sesongen 1973 for Dolphins (11-3 i grunnserien, slått ut av Raiders i første playoffkamp) var det umulig for Miami å finne fullgode erstattere for de tre. Dermed ble stammen i laget kraftig svekket, og Dolphins klarte ikke å kvalifisere seg til sluttspillet igjen før i 1982.

- Jeg klarer nesten ikke å forklare hvor glad og entusiastisk jeg var etter den andre Super Bowl-seieren. Vi var et ungt lag som bare kunne gå oppover. Så fikk jeg en telefon som endret alt sammen, har Shula sagt.

Floppen World Football League ble lagt ned allerede i 1975, men Shula forble i Dolphins helt frem til 1995. 347-seirer i NFL sier sitt om mannen som hadde winning season i 31 av sine 33 sesonger som hovedtrener.


Kapittel 11:
Madden

 

Det er lørdag kveld i Tampa, og jeg er rastløs. En kjøretur har egentlig ikke hjulpet stort, særlig ikke da jeg kom inn i en enveiskjørt gate i downtown – og trafikken plutselig kom mot meg i en og samme fil. Men jeg lever, og det nærmer seg kampen over alle kamper. På TV filmer de fra spillernes hoteller, og tradisjonen tro byttes det hotell kvelden før kamp. Det har med overtro og sikkerhet å gjøre, men jeg vet ikke hva slags statistikk som finnes på effekten. Men statistikk finnes det på alt annet her borte. Flere steder i "The Bay-area" er det såkalte Madden-turneringer nå. For alle som har spilt X-box, PC-spill eller Playstation er Madden synonymt med amerikansk fotball. Spillet er oppkalt etter den meget populære treneren og tv-kommentatoren John Madden som selv ledet Oakland Raiders til Super Bowl-seier i 1977 da Minnesota Vikings ble slått 32-14. John Madden skal kommentere kampen natt til mandag, og har selv vært tilstede på en fanturnering før helgen. Madden er, på linje med spill som FIFA og Pro Evolution Soccer, såkalt realistiske. Alle spillere skal ha forskjellige ferdigheter basert på de virkelige karakterens egenskaper, og utfra dette kan man måle styrkeforhold mellom lag. Når Pittsburgh Steelers og Arizona Cardinals dundrer løs på hverandre i morgen sitter allerede EA sports og Madden 09 på fasiten, hevder de. For der i gården har man kjørt en simulert kamp mellom de to lagene, og da vant Steelers 28-24, og tok sin sjette Super Bowl-seier. Steelers quarterback Ben Roethlisberger kastet tre touchdown-pasninger og ble "Most Valueble Player".Det bør nevnes at simuleringen før fjorårets Super Bowl ga en klar New England Patriots seier over New York Giants med sifrene 38-30. Giants vant den kampen 17-14, men når det er sagt har EA Sports også kjørt simulerte kamper før, og de siste fem Super Bowls før fjorårets endte faktisk slik spillgiganten tippet. Denne John Madden er også verdt noen ord. For å forstå mannens betydning i USA må vi sammenligne med noe kjent. Slå sammen Egil «Drillo» Olsen og Arne Scheie. Og gang med 10. Da er man muligens i nærheten av statusen Madden har i USA. Mannen som grunnet høydeskrekk har kjørt sin buss, «The Madden Cruiser», på kryss av tvers av USA i en mannsalder er definisjonen på folkekjær.

- Jeg kommer alltid til å være fotballfyren som jobber i TV. Jeg blir aldri en kommentator, jeg vil aldri bli en TV-fyr. Aldri, har Madden sagt mange ganger.

Etter 10 år som sjef for Oakland Raiders satte han en seiersrekord som står den dag i dag. Ingen trener i moderne tid har bedre statistikk enn mannen som vant Super Bowl i 1977. Siden har han holdt seg i NFL-land, og i USA er Madden velkommen inn i de tusen hjem. Få, om noen, er mer populær – og etter fire tiår på skjermen føler alle de kjenner «Big John». Madden er mannen som har gjort fotball tilgjengelig og forståelig. Med enkle ord og entusiasme har han forklart, analysert og perfeksjonert spillet som hele USA elsker.

–John Madden er kommentatoren som ble like stor som sporten han dekket. Kanskje ble han større. En merkevare i merkevaren, sier NFL-ekspert Vic Carucci.

–Ingen er større enn John. Ingen ser spillet som ham, ingen jobber som ham, sier Maddens kommentatorpartner gjennom 21 år Pat Summerall.

I Norge er nok Madden mest kjent for å ha lånt navn og stemme til videospill, et paradoks med tanke på at mannen omtaler seg selv som teknisk inkompetent, og har never som er større enn noen konsoll eller joystick i verden. Maddens fotballspill er det mest solgte idrettsspillet noensinne. I USA er de mer glad i priser enn vi er Norge, og Madden har blitt belønnet med hele 16 Emmy Awards for sitt abeid for kanalene CBS, FOX, ABC og NBC. I 2006 ble han innlemmet i Hall of Fame. I morgen er vi på samme kamp, Madden og jeg på jobb, tenker jeg i det jeg setter meg på min nye ”stampub” Hattricks for å få kveldens dose med fastfood og øl. Stemningen er upåklagelig i kveld også, og fotballfansen fortærer grillede kyllingvinger med brede smil om munnen. Jeg hadde blitt smellfet i Florida over tid merker jeg.


Kapittel 12:
The Steel Curtain

 

Pittsburgh Steelers er et av lagene i NFL som klinger aller best i øret. Grunnlaget for klubbens status og prestisje ble lagt i 1970-årene. Faktisk var det en av Don Shulas assistenter i Baltimore Colts som skulle gjøre stålbyen i nordøst til 70-årenes mektigste maskin. Chuck Noll var mannen som tok over laget som hadde vært stemplet som tapere i flere tiår. Men mellom 1969 og 1974 draftet Pittsburgh 15 spillere som til sammen skulle få 71 Pro Bowl-kamper. Den aller viktigste var defensive tackle Joe Greene. ”Mean Joe” som han snart ble kalt var et fysisk monster på 194 centimeter og nærmere 130 kilo. Han var etter all sannsylighet ligaens sterkeste spiller, og hans temperament, fart og innsatsvilje har blitt legendarisk. I 1975 var Noll, Greene og Steelers klare for sin første Super Bowl sammen. 74-sesongen hadde vært en ren forsvarshistorie da Noll hadde måttet rullere på tre quarterbacker. Dette var før Terry Bradshaw stod frem som den Hall of Fame-quarterbacken han senere skulle bli. Med quarterbacker som usikre kort stolte Noll på sitt Steel Curtain. Defensive line-fireren bestående av Greene og Ernie Holmes sentralt, og LC Greenwood og Dwight White som defensive ends vant kamper alene denne sesongen, senere skulle hele forsvaret få det beskrivende kallenavnet. Offensivt var running back Franco Harris viktigste bidragsyter, men forsvarskvartetten som har prydet forsiden på Time Magazine var det unike med laget. En viktig årsak var defensive coordinator Bud Carsons genistrek, det såkalte Stunt 4-3-forsvaret. Grepet var enkelt, men effektivt. Greene stilte seg opp i 45 gradersvinkel overfor centeren på motstanderlaget, og i det øyeblikket centeren snappet ballen til sin quarterback dundret Greene centeren i bakken. Skråløpet og taklingen førte til at Ernie Holmes og linebacker Jack Lambert kunne utnytte tomrommet der centeren hadde stått til å gå rett på quarterbacken. Ingen center i landet klarte å stå imot Greene, og de fleste lag ble i praksis forsvarsløse. I Super Bowl IX var Vikings tilbake på den store scenen for tredje gang, og i Minnesota var man lei av å slikke sår. Nå trengtes en seier, men Joe Greene viste ingen nåde. Og i praksis var Vikings og deres rutinerte quarterback Frank Tarkenton sjanseløse. Vikingslederen kastet tre interceptions etter massivt press fra Steelers, og Minnesota maktet bare 17 rushing yards i hele kampen. Deres ene touchdown kom som følge av et blokkert puntforsøk, og da var ikke Greene og kompani på banen. Steelers-poengene kom som følge av Dwight Whites safety, da han senktet Tarkenton i Vikings end zone, Franco Harris løp inn en touchdown fra 9 yards hold i tredje quarter og Larry Brown fakket en fireyardspasning fra Bradshaw i siste quarter. Harris ble MVP med sin touchdown og 158 yards.Vikings tapte sin tredje av tre Super Bowls, og Steelers kunne feire sitt første trofeé  i New Orleans - men det skulle snart vise seg at triumfen bare var begynnelsen på en svart og gul storhetstid i Pittsburgh.

- Oss fire sammen var noe helt spesielt. Jeg tror aldri det har vært et bedre lag, eller en gruppe spillere som kunne slått oss. Vi hadde en kjemi oss i mellom, en følelse av hvor de andre befant seg og hva som skulle skje. Vi kunne kjøre et play bare ved å nikke til hverandre, har Ernie Holmes sagt om The Steel Curtain.

- Vi spilte ikke fancy fotball. Vi var helt oppe i fjeset på deg. Når du spilte mot oss visste du at det ville bli en fysisk dag. Chuck Noll påpekte alltid viktigheten av å vinne taklingskampen.  Når du koker det ned handler fotball om taklinger, har Greene sagt.

Og forsvaret ble bare bedre og bedre. Med Terry Bradshaw som et udisktuabelt førstevalg, et komplett forsvar, Franco Harris langs bakken, og med Lynn Swann som trussel i lufta ble Steelers et nær komplett lag. Som Packers og Dolphins før dem gikk Chuck Nolls mannskap rett til en ny Super Bowl i 1976. Stedet var nok en gang Orange Bowl i Miami, og foran 80.187 mennesker skulle forsvarsmuren til Steelers stå i mot Dallas Cowboys – som var klare for sin tredje Super Bowl. I ettertid har det blitt sagt at Super Bowl X kanskje var den første finalen som virkelig levde opp til forventningene om en kanonkamp. Det var spenning til siste slutt, og enkeltspillere stod frem med opptredner som blir husket for alltid. For Steelers var det Lynn Swann som hadde drømmedagen med 161 yards på bare fire mottak fungerte alt for wide recieveren. Men det var langt fra gitt. I AFC Championship-kampen mot Oakland hadde Swann fått en kjempesmell med hjernerystelse som resultat, og hele uken inn mot Super Bowl hadde han slitt på treningsfeltet i Miami. Baller han ellers ville ha fakket enkelt gikk i bakken, og i timene inn mot kampstart var det langt fra gitt at Swann ville få mye spilletid mot Cowboys. Men utover i oppgjøret viste Swann at han var best da det gjaldt, og da tre og et halvt minutt gjenstod var Steelers fire yards fra fire nye forsøk, med en fem poengs ledelse. Stilingen var 15-10, og Terry Bradshaw bestemte seg for å satse.

- Det smarte ville vært å kaste en kort pasning. Men jeg hatet de små fislepasningene. Jeg la opp til spillet ”68 Basic”. Jeg skulle bare kaste ballen så langt jeg klarte, og så skulle Lynn Swann prøve å ta den igjen, sa Bradshaw om kampens lengste touchdown.

Men Steelers-quarterbacken fikk aldri med seg drømmespillet, for i det øyeblikket snappen gikk blitzet Cowboys. Bradshaw rakk å finte et kast, før han sendte av gårde en suser på over 70 yards, men så ble det svart.

- Det var spillet alle drømmer om i barndommen. Men jeg var slått ut før jeg traff bakken. Hvis du liker store orkestre skulle du vært inne i hodet mitt da. Jeg så aldri pasningen, så aldri mottaket, så aldri noen touchdown, og fikk ikke med meg feiringen, sa Bradshaw om dobbeltaklingen fra Larry Cole og Cliff Harris.

Men touchdown ble det, og selv om ekstrapoenget glapp ledet Steelers med 11 poeng. Nå hadde Cowboys og quarterback Staubach dårlig tid, men Steelers-forsvaret ga ikke ved dørene. Klokka viste tre minutter og to sekunder gjenværende tid da Staubach fant Percy Howard med en 34 yarder inne i end zone. Ekstrapoenget suste mellom stolpene, og med tre minutter igjen stod det 21-17 til Pittsburgh. Spillerne kjempet som besatt, og da bare 1.48 gjenstod prøvde desperate Dallas et onside kick, der målet er å sparke ballen ti yards frem for så å vinne den tilbake selv. Men Steelers fikk fatt i ballen på Dallas’ 42 yardlinje, og Noll ville tyne klokka ned til 0. Etter tre løpsforsøk, med tre påfølgende timeouts, var det ett minutt og 28 sekunder igjen. Steelers var ni yards unna fire ferske forsøk, og alle ventet en punt. I så fall ville Dallas få ballen langt inn på sin egen halvdel, og Staubach måtte skaffe en toucdown for å vinne kampen. Men Noll ville det annerledes, og selv ikke spillerne hans forstod logikken. For hovedtreneren tegnet opp et fjerde løpsspill, og da Rocky Bleier bare klarte å avansere to yards fikk Cowboys overta ballen i en svært gunstig posisjon.

- Vi gikk av banen alle sammen mens vi ristet på hodet. Hva slags play var det der? Det var det dummeste playet noen noensinne har kjørt i historien, sa Bleier.

Men Noll hadde en plan, og planen var The Steel Curtain. For mange år senere forklarte treneren hvordan han tenkte.

- Hadde Dallas bare trengt en field goal ville det vært annerledes. Men vi hadde dem i en situsjon der de måtte kaste, og jeg liker å bruke forsvaret mitt i slike situasjoner. Og forsvaret gjorde akkurat det jeg trodde de ville gjøre. De leverte en interception. Jeg overlater mye heller ansvaret til forsvaret mitt enn å risikere en blokkert punt, sa Noll.

For Staubach og Dallas slet med å vinne yards, og da 12 sekunder gjenstod hadde Cowboys bare én mulighet igjen. Avstanden til mål var 38 yards, og Roger Staubach fikk æren av å kaste den originale ”Hail Mary-pasningen”, som pressen så elegant døpte den. Staubach klemte til, og ballen suste mot end zone i en høy bue. Det laget som fakket ballen ville vinne kampen, og som Noll hadde regnet med var det Steelers-safety Glen Edwards som landet med ballen i hendene. Gamblingen hadde lykkes, Steelers vant kampen 21-17, og Noll hadde kopiert Lombardi og Shulas back-to-back-triumfer i Super Bowl. Men ennå var det mye mer i vente.

I 1977 var det John Maddens Oakland Raiders som endelig fikk lønn for strevet da de beseiret Minnesota Vikings 32-14 foran ufattelige 103.438 mennesker i Rose Bowl, Pasadena i California. Vikings tapte sin fjerde Super Bowl, og snakket om the Purple People Eaters tok slutt. I Minnesota skyldte man på at laget som regel hadde nådd formtoppen for tidlig, i Oakland hyllet man John Madden og kampens MVP, Raiders’ wide reciever Fred Biletnikoff. Steelers ble slått ut av nettopp Raiders, 24-7, da både Harris og Bleiber ble skadet. Året etter var de mektige Dallas Cowboys tilbake i finalen, og endelig fikk Roger Staubach sin andre ring. Cowboys overkjørte Denver Broncos, som hadde slått ut Steelers, med 27-10 i New Orleans. Mange anser allikevel 76-utgaven av Steelers for å være den beste noensinne. På sine 8 siste kamper i grunnspillet tillot "The Steel Curtain" bare to touchdowns, og fem av kampene ble poengløse for motstanderen. Men i finalen var det Cowboys som stjal overskriftene. Et meget godt Dallas-lag anført av Staubach var blitt enda bedre med Tony Dorsett som runningback. Det hadde vært lagets ørlille svakhet, men nå var problemet ute av verden.

- Det var det beste laget jeg har spilt for. Det hadde ingen svakheter når vi fikk på plass en running back. Jeg ville satt det laget opp mot hvem som helst, har Cowboys-safety gjennom 11 år, Charlie Waters, uttalt.

Og året etter triumfen mot Broncos skulle det avgjøres en gang for alle om Dallas Cowboys eller Pittsburgh Steelers var 70-årenes beste lag. Super Bowl XIII var uten tvil den mest hypede kampen frem til da. Cowboys og Steelers var tilbake i Miami tre år etter at Noll gamblet og vant. Nå ville Dallas ha revansje. Dette var mer enn idrett og konkurranse. Nå gjaldt det æren, og gjennom 70-årene hadde det bygd seg opp en rivalisering mellom de to klubbene og byene som er noe av det nærmeste man kommer hat i amerikansk fotball. I 1978 ble det regelendringer i NFL på grunn av at Steelers-forsvaret var for dominant. Ligaledelsen fryktet mindre interesse fra publikum om det ikke ble scoret nok poeng, og dermed tillot man linjemenn som forsvarte quarterbacken å blokkere med strake armer og ”åpne” hender. De gjorde det også vanskeligere for et lag å forsvare lange kast ved å stramme inn bump-and-run-regelverket slik at det bli enklere for en wide reciever å komme seg fri. Den sistnevnte regelen ble døpt ”Blount-regelen” i Pittsburgh, etter den svært dominante cornerbacken Mel Blount. Steelers tillot også flere passing yards i mot seg enn de hadde gjort siden 1971, men de var allikevel ligaens tredje beste forsvar statistisk.

- Det var definitivt moro å møte Dallas. Jeg vet det var mest hype, men de ble omtalt som ”Amerikas lag”. Men ingen utnevnte dem til ”Amerikas lag”. Det var mange andre lag som mislikte sterkt at de fikk det stempelet på seg, har Blount sagt om motstanderen i Super Bowl XIII.

Steelers ville vinne sin tredje finale, men det var på mange måter et lag i forandring som entret Orange Bowl. For selv om forsvaret fremdeles var sterkt hadde Joe Greene slitt med ryggen hele sesongen, og stått over en del kamper. Ernie Holmes var blitt Giants-spiller, og Dwight White spilte bare deltid. The Steel Curtain var ikke hva det hadde vært noen få år tidligere, men til gjengjeld hadde quarterback Bradshaw vokst enormt som spiller. Steelers-quarterbacken fremstod som en veteran, men hans spøkefulle og slentrende stil gjorde at han ofte ble undervurdert både av motspillere og presse. Før Super Bowl XIII sa Cowboys-linebacker Thomas ”Hollywood” Henderson at Bradshaw ikke hadde klart å stave CAT om oppgaven var å fylle inn en bokstav mellom C og T. Bradshaw tok det tilsynelatende med et smil, men han har senere innrømmet at han synes det var stygt sagt – og at det tente ham inn mot kampen. I tillegg til running back Harris hadde Steelers nå meget effektive wide recievers i Swann og John Stallworth. Det ble utslagsgivende mot Cowboys da Bradshaw ble MVP med 318 yards, 4 touchdowns og bare én interception. 239 av hans 318 yards havnet hos en av de to nevnte recieverne – Steelers hadde fått sving på kastingen. Han vant også duellen mot Staubach, selv om de to kjempet helt inn. Etter første quarter stod det 7-7, etter touchdowns av Stallworth og Tony Hill. Dallas tok ledelsen 14-7 i andre quarter, men Bradshaw fant Stallworth med en 75 yards ”screamer”, og Bleier med en syvyardspasning. 21-14 ble til 21-17 i tredje quarter, etter at Dallas’ Jackie Smith hadde klart å miste ballen, og rote bort en touchdown, inne i Steelers’ end zone. I siste quarter satte Steelers inn et ekstra gir. Først tordnet Franco Harris inn sin touchdown etter et tungt 22 yardløp der dommeren stod i veien for en Dallas-forsvarer. Steelers-kicker Roy Gerela sikret ekstrapoeng, men da han skulle sparke ballen til Dallas like etter gled han på det fuktige gresset, og ballen gikk ikke dit den skulle. Men Steelers hadde hell i uhell, for en av blokkerne som stod akkurat der var Randy White. Han hadde gips på den ene armen etter et brudd, og da han skulle løpe i angrep med ballen mistet han den på grunn av gipsen. Steelers hev seg på den løse ballen, og fikk kontroll bare 18 yards fra end zone.  Swann var på plass da Bradshaw kastet inn i målsonen, og Steelers hadde scoret 14 poeng på 19 sekunder - og 35-17 var en ledelse som aldri burde ha blitt truet. Men Steelers-ledelsen ble defensiv, og Staubach nektet å gi seg. Han kastet to touchdownpasninger mot slutten av kampen, og de siste sekundene av kampen forsvarte Steelers seg med nebb og klør for å holde på ledelsen. Mange mente Cowboys ville vunnet kampen om den hadde vart fem minutter til, men 85 millioner tv-seere så Steelers vinne Super Bowl XIII 35-31.

- Jeg liker dårlig å sammenligne en kamp med en annen kamp, og å si at den var mer minneverdig enn den. Men jeg tror den mest intense kampen jeg har deltatt i var Super Bowl XIII. Det var to sterke lag på banen den dagen, og så mange fantastiske spillere. Vanligvis blir man ikke så påvirket av det, men det var 80.000 mennesker i the Orange Bowl, og elektrisiteten i lufta var helt utrolig, har Franco Harris sagt.

Mel Blount var mer konkret enn som så. Han nøt å senke Cowboys for andre gang i Miami.

- Det der var en kamp der vi understreket et poeng. Poenget var at vi hadde slått dem før, og da følte de at de burde ha vunnet. Så vi slo dem igjen. Problemet til Cowboys var at de ikke var det beste fotballaget. Vi var det. Og da vi slo dem for andre gang ble det bekreftet, sa Blount i et intervju mange år senere.

I 1979-sesongen begynte Steelers å merke alderen i større grad enn før. Laget var fremdeles fremragende, 12-2 i grunnserien, men særlig defensivt manglet litt av det ekstreme man hadde sett av Pittsburgh tidligere på 70-tallet. Mer rutine veide opp for noe, men selv Joe Greene har innrømmet at det gikk litt tyngre.

- Jeg kunne kjenne det. Jeg var ikke like rask, like kvikk, ikke like sterk. Spill jeg kunne gjøre tidligere var jeg ikke i stand til å gjøre lenger. Tidligere, i 1974, 1975 og 1976 kunne vi spille forsvar som var virkelig ubegripelig. I 1978 og 1979 kunne vi fortsatt spille godt i forsvar, men da var det blitt mer enten eller, sa Green etter å ha lagt opp.

Men Steelers hadde uansett alt å spille for 1979, og Chuck Noll var sugen på å bli første trener til å vinne back-to-back to ganger. Han hadde også en formidabel utfordring med det taktiske da flere av hans tidligere assistenttrenere nå jobbet for motstanderen i finalen. Hele 103.985 mennesker var på plass i Rose Bowl da Steelers skulle gjøre opp med ”hjemmelaget” Los Angeles Rams i Super Bowl XIV. Rams var et yngre og mer eksplosivt lag, og de hadde ingen respekt for de regjerende mesterne. Steelers 22 starters hadde en snittalder på 29 år, med andre ord var dette sannsynligvis siste gangen denne gjengen kom til å være i en finale sammen. For Terry Bradshaw var det som vanlig lave skuldre inn mot kampen. Han hadde sine tre ringer, og hadde ikke noe å bevise – men samtidig visste han at en fjerde ring ville stoppe kjeften på kritikerne for godt. Men kampen ble langt fra lett for mesterne, og Bradshaw spilte på grensen til svakt i første omgang. Rams ledet 7-3 etter første quarter og 13-10 til pause. En fieldgoal, og en ny Super Bowl-touchdown fra Franco Harris holdt Steelers inne i kampen, men det var bare så vidt. Bradshaw kom seg utover i oppgjøret, men det var en rar dag for quarterbacken som gjorde flere feil i sin fjerde Super Bowl enn han hadde gjort i de tre andre til sammen. Men feil er til å leve med så lenge man gjør flere riktige ting i løpet av kampen, og Bradshaw hadde en høyrearm full av krutt. Steelers vant tredje quarter 7-6, og stillingen var 19-17 i favør Rams. I siste quarter tok Bradshaw sats og klinte til, og hans 73 yards touchdown-pasning til Stallworth knuste Rams-moralen. Franco Harris fastsatte sluttresultatet til 31-9 (etter ekstrapoeng) med sin enyardsrush inn i end zone mot slutten av kampen. I en finale der underdog-laget Rams hadde hengt med bedre enn noen forventet stod nok en gang Steelers igjen som vinnere. Og Bradshaw, som kastet tre interceptions og hadde en dag under pari, ble MVP. Quarterbacken forklarte årsaken ganske greit selv.

- De gir sjelden sånne utmerkelser til quarterbacker som kaster tre interceptions. Når det er sagt har det ikke vært mange quarterbacker som har kastet bullseye-pasninger på 47, 73 og 45 yards i en omgang der laget hans trengte det som mest, sa Bradshaw.

Og akkurat det kan ingen argumentere mot. Chuch Noll hyllet sin quarterback etter full pott og fire Super Bowl-triumfer på seks år.

- Terry fant alltid recieverne. Det var hans styrke – å gå langt og dypt, men å gjøre det med nøyaktighet, har Noll sagt.

For Joe Greene ble det en finale som forsterket hans image som lederen av Steelers – selv med Noll, Bradshaw, Swann og Harris i nærheten. De fire ringene er fremdeles mest hans fortjenste, mener de som kjenner Steelers best.

- Joe Greene var hærføreren. Det var ingen som køddet med Joe. Han var en voldsom fyr når han ble sint. Han lot ingenting gli forbi. Du kødda ikke med treneren, med han som bar utstyret. Du spilte ikke radio og forstyrret folk. Han var kapteinen, og han utøvde sin makt. Men han var alltid en gentleman utenfor banen, har Steelers defensive coordinator George Perles sagt.

Steelersdynastiet tok på mange måter slutt 20. januar 1980, for i USA er det titler og bare titler som gjelder. 70-årenes lag klarte ikke overgangen til 80-årene like godt som flere av sine motstandere, og et generasjonsskifte krever alltid omstilling og tid. Joe Greene la opp i 1981, og The Steel Curtain var definitivt historie. Men for en historie! Fra de fire Super Bowl-lagene ble Mel Blount, Terry Bradshaw, Joe Greene, Jack Ham, Franco Harris, Jack Lambert, John Stallworth, Lynn Swann, Mike Webster og trener Chuch Noll alle innlemmet i Hall of Fame.

 

Kapittel 13:
Nattens konge

 

Det er natt til søndag, og jeg har gitt opp å sove. Alt stoff er levert, alle saker skrevet. Jeg skal bare stå opp, og komme meg til arenaen. Ingenting kan gå galt, og jeg er ikke nervøs. Men jeg har sommerfugler i magen allikevel, for nå er det bare timer til Super Bowl. Det er vanskelig å gi noen forklaring på hvorfor en vanlig gutt fra Fredrikstad faller for en idrett som knapt nok finnes i Norge. En idrett som egentlig ikke ligner på noe av det som er populært hjemme. Jeg har som de fleste andre vokst opp med fotball, og et Fredrikstad-lag som spilte i 2. divisjon under store deler av min oppvekst. Jeg er nok en idrettsromantiker, det må man vel være for å holde med en klubb som spiller ti år i fotballens bakgård. Men det ordnet seg for FFK, det ble opprykk på opprykk, cupgull, sølvmedalje og etter et forsmedelig nedrykk kom klubben tilbake sterkere enn før. Det har vært som en lang Hollywood-film. Jeg nevnte Andy Rooney og hans forhold til New York Giants, og han har sagt det ganske godt: ”Football er det viktigste av alt som ikke er viktig”. Det er sant. Men hvorfor ble jeg fan av oval ball også? Hollywood har nok sin del av skylden. Siden før jeg egentlig hadde lov til det har jeg sett på film. Film om High School-gjenger der fotballspillerne med like jakker var heltene. Og film ment for voksne mennesker, amerikansk film med helter og skurker, intriger, drama, spenning og store historier. Og idrett er historier. Egentlig den samme historien om og om igjen, historien om Askeladden, historien om det å være liten for så å bli stor. I USA dyrker man historien, og i Hollywood har det blitt en industri. Idretten har lært av Hollywood, og ser man en NFL-kamp i dag er det svulstig symfonimusikk, dundrende trommer, lyseffekter, grafikk og fullstendig fokus på dueller i duellen. Mann mot mann, en vinner og en taper. Og det appellerer til meg, og til mange andre. Det fysiske er også sentralt, særlig når man er liten. Idealiseringen av He-Men med blanke hjelmer og rustning er tøft for unge gutter fulle av testosteron. Det er en grunn til at mange smågutter samler på actionfigurer. Jeg husker sene Super Bowl-netter hjemme i Fredrikstad der jeg ikke visste hvem noen av spillerne på noen av lagene var, men allikevel holdt jeg meg våken til det ble lyst ute for å se på dette spennende og ukjente spillet der man bygde opp helter på en måte jeg aldri hadde opplevd. Statistikken var ny, reglene vanskelige å forstå, men basisen var enkel – gjør flere touchdowns enn motstanderen. Verdien av quarterbacken var det første som slo meg, og jeg hadde alltid en tendens til å heie på underdogen. Da jeg fikk høre om det ubseirede Miami Dolphins-laget fra 72 var mitt favorittlag bestemt, men da jeg var liten var Dolphins elendige – og de var aldri å se på TV. Derfor har jeg nok også blitt mer en fan av football enn av et spesielt lag, selv om jeg ennå holder med Miami. Konfettiregnet ved kampens slutt, prisen til finalens viktigste spiller, cheerleaders og selve Vince Lombardi-trofeet. Det var noe så eksotisk over det hele, ekstravagant og elegant som en femtitallsamerikaner med store vinger og krom overalt. Harry, vil noen si. Dem om det. Super Bowl er et fenomen, en opplevelse, og en fest. Jeg følte meg som en del av noe stort der jeg satt med trøtte øyne og så på de gale amerikanerne. Kontrasten til Fredrikstad Stadions tomme benkerader kunne ikke blitt større. Fascinasjonen for Amerika har vært der fra jeg var ganske liten, og en far med digre amerikanske biler og varme tanker om det meste fra den andre siden av Atlanteren har selvfølgelig gjort sitt. Samtidig ser jeg, som han, at langt fra alt ved USA er bra. Det finnes ikke noe bedre land i verden enn Norge, men drømmen om Amerika handler ikke om å emigrere, det handler om å tenke selv, og om å tenke stort. Folk som omtaler Super Bowl som harry er ikke i stand til, eller i beste fall ikke villige til, å ta inn over seg at andre steder i verden lever man annerledes enn i Norge. Det er lov å være annerledes enn naboen, og det er lov å si at man vil bli best uten å få olme blikk. Den mentaliteten fascinerer meg ennå, og her i Tampa er det rett før det koker over. For nå vil folk ha sirkuset i gang. Billettene er kjøpt inn, alle analyser er gitt, spillerne er klare, bordet er dekket, festen kan starte. Og nok en gang tar jeg meg i å heie forsiktig på Arizona. Steelers er en maskin med sine fem Super Bowl-titler. ”One For The Thumb” sa Joe Greene i sin tid. Han fikk den som en del av Steelers-teamet i 2006 (Super Bowl XL), men da spilte han selvfølgelig ikke selv.

I morgen kan de bli historiske som det eneste laget med seks ringer. Og nok en gang er det forsvaret som skal gjøre jobben. Sammenlignet med 70-årenes Steelers er det mange fellesnevnere. Big Ben er som Terry Bradshaw en undervurdert quarterback, og som Bradshaw har han tatt sjumilssteg mellom sin første og sin andre Super Bowl. Forsvaret til dagens Steelers er det beste i landet. De er nummer én i pass defence, nummer to i rushing defence, og ingen har tillat færre poeng mot seg enn Steelers i årets sesong. I tillegg har de et solid running game og recivere i verdensklasse. Hva har Arizona? Skal jeg være slem så har de den dårligste record et Super Bowl-lag noensinne har hatt. De var 9-7 i grunnspillet, og er i sin første Super Bowl noensinne. Men de har Kurt Warner og Larry Fitzgerald. Og de har håp. James Farrior, Steelers suverene linebacker, ble bedt om å beskrive forsvaret til Pittsburgh i går, og gi sin vurdering av årets forsvar kontra ”The Steel Curtain”.

- Jeg kommer ikke på noen andre forsvar som kan gå ut å gjøre det vi kan gjøre. Men det som vil definere oss er å vinne Super Bowl. Gjør vi ikke det vil ingen huske dette forsvaret neste år, sa Farrior.

Det er den brutale sannheten, men der ligger også Cardinals’ sjanse – for de har ingenting å tape.

Kapittel 14: 
Joe Cool

 

Selv om det ligger tonnevis med gode historier bak hver eneste Super Bowl er det dynastiene som først og fremst engasjerer og fascinerer når årene går. Green Bay er nevnt, Miami hadde noe spesielt, Dallas var fantastiske og Steelers en maskin. I 1979 ble Bill Walsh ansatt som hovedtrener for San Fransisco 49ers. I 1978 hadde laget hatt en forferdelig 2-14-sesong, og Walsh fikk en formidabel oppgave slengt i fanget: Snu den elendige trenden. Noe av det første Walsh gjorde var å styre draftvalgene til 49ers i 1979. I tredje runde fant han gull. Joe Montana fra Notre Dame ble hentet inn, og i 1980 var han lagets startende quarterback. 49ers forbedret seg til 6-10, men ennå var det mye å jobbe med. Walsh’ såkalte West Coast Offense la mye ansvar på Montana, da 49ers var et av få lag som la mer vekt på kasting enn løping med ball. Man skulle tjene yards ved å kaste raskt og nøyaktig, med en og annen langball for å holde motstanderen på tå hev. Allerede i 1981 vant 49ers NFC West etter en 13-3-sesong. New York Giants ble slått 38-24 i Divisional playoffs før Dallas Cowboys måtte bite i gresset etter 28-27 i NFC Championship Game. Dermed var Walsh og Montana klare for sin første Super Bowl sammen, men det som snart skulle bli en maktfaktor i NFL var ennå ikke helt i mål. Finalen mot Cininnati Bengals ble ingen typisk 49ers-triumf da forsvaret og field goals skulle vise seg å bli utslagsgivende i 26-21-seieren. Montana kastet 157 yards, noterte en touchdownpasning – og ingen interceptions. Det holdt til å bli MVP.

- Vi hadde ikke et fantastisk lag i 81. Vi manglet dybde, og vårt running game holdt ikke NFL-standard. Når jeg ser tilbake er det en av mine mest givende sesonger, for vi hadde vært så langt nede – og plutselig var vi på toppen av fotballverdenen, sa Bill Walsh mange år etter sin første Super Bowl-tittel.

Han ble kjent for å skape god stemning når det var store kamper, og mye prestisje på spill. Inn mot Super Bowl XVI lånte han blant annet en piccolouniform på hotellet der 49ers bodde, og da laget skulle kjøre spillerbussen til treningsfeltet i Michigan – for øvrig den første gangen en Super Bowl ble spilt i en av nordstatene – løftet Walsh inn bagasjen til flere spillere før de oppdaget at det var den ellers så profesjonelle treneren. Slike stunts bidro til å holde skuldrene lave blant lagets unge spillere, samtidig som de rutinerte traverne satte pris på litt spøk og moro. Men det var ikke mye moro sesongen etter Super Bowl-festen. San Fransisco raste ned på 3-6 i en amputert streikesesong, og Walsh-magien fikk et skudd for baugen. I 1983 vant 49ers NFC West igjen, men det holdt ikke til finalen. Laget hadde imidlertid begynt å sette seg, og Montana var nå regnet som en av ligaens abosolutt sikreste quarterbacker. I 1984 var maskineriet velsmurt, og 15-1 i grunnserien la grunnlaget for store ting. New York Giants ble beseiret med solide 21-10 i første sluttspillsrunde, og Chicago Bears måtte så gi tapt 23-0. Men inn i finalen var bare 49ers trepoengsfavoritter ifølge bookmakerne.

De skulle møte et meget spennende Miami Dolphins-lag, med nestoren Don Shula på sidelinjen. Han hadde tapt Super Bowl XVII i 1983 for Washington Redskins, men nå hadde han et våpen av de sjeldne. Quarterbacken Dan Marino hadde tatt NFL med storm, og i 1985 hadde Dolphins levert en suveren 14-2-sesong. I sluttspillet smadret de først Seattle Seehawks med 31-10, før Pittsburgh Steelers ble slått 45-28. I sin andre sesong var ligaens MVP Marino i en klasse for seg selv. Grunnserien hadde resultert i ufattelige 5,084 passing yards, og 48 touchdowns. Men problemet var at resten av Dolphins-laget ikke på langt nær holdt Marinos klasse. De hadde ingen all-pro-forsvarere, de var fysisk underlegne 49ers, og de hadde egentlig ikke noe running game. Alt falt på at Marino skulle finne sine recievere, og det uten en offensive line som klarte å beskytte ham godt nok.

- Når jeg gikk rundt på oppvarmingen og så på Dolphins-gjengen slo det meg hvilken distinkt forskjell det var på lagene. Vi var mye mer fysiske, et mer atletisk fotballag enn Miami. Akkurat da fikk jeg skyhøy selvtillit. Men vi fryktet virkelig Dan Marino, og hans batteri av recievere. Men de var et veldig endimensjonalt lag uten noe bakkeangrep som bekymret oss. Jeg hadde stor tro på at vi kunne angripe dem effektivt. Det var ikke vanskelig å se at de ikke hadde fremragende fart og kvikkhet. Det gikk opp for meg at Don Shula hadde gjort det med speil (”smoke and mirrors” = illusjon) for de hadde ikke de fysiske evnene vi hadde. At Dolphins gikk 14-2, for så å vinne to playoffkamper – det var en æresbevisning for Don, sa Walsh om kampen senere.

Og selv om Miami åpnet best ble det ingen ”Clash of The Titans”. 49ers sendte minst fire mann i fjeset på Marino så ofte de hadde sjansen, og stresset ham til å kaste raskt. Hans 318 yards resulterte i 1 touchdown, men 2 interceptions. Joe Cool matchet ham med sine 331 yards, men Montana kastet tre touchdowns og for andre gang unngikk han interceptions i en finale. I tillegg løp han selv 59 yards med ballen. En prestasjon som selvsagt ga ham MVP nummer to etter at San Fransisco til slutt vant 38-16. Hans yards var sjelden spektakulære, men som Montana sa i et intervju mange år etter 85-finalen – han kunne ikke brydd seg mindre.

- Herregud, kan du slutte med de stusselige småpasningene dine, sa folk til meg ganske ofte. Men min greie var så lenge det gir oss suksess, og det gjorde det, så fortsetter jeg. Bill Walsh vil ha oss til å kjøre de samme spillene om og om igjen til de stoppet oss. Jeg var postmannen, og så var det opp til de andre gutta å gjøre store plays etter at jeg ga dem ballen, sa den svært effektive Montana.

For Shula og Marino ble selvfølgelig tapet en gedigen nedtur, men ingen hadde vel trodd at 23 år gamle Marino aldri skulle spille en Super Bowl igjen. Ikke han heller.

- Jeg håper vi får en sjanse til. Det er ikke ofte man får en slik sjanse, sa Marino selv. Han skulle være Dolphins viktigste spiller i 15 sesonger til, men til tross for fantastiske kamper og utallige rekorder, er og blir han den beste quarterbacken som aldri har vunnet en Super Bowl.

For Montana var festen så vidt i gang, og før 1985-sesongen fikk han en presang av de helt sjeldne. For i draften huket Bill Walsh en ung mann ved navn Jerry Rice. Han skulle bli tidenes beste reciever, og spille 19 sesonger på aller høyeste nivå. Hans tall, blant annet 22,895 recieving yards og 197 touchdowns, er en ren maktdemonstrasjon, og vil sannsynligvis aldri bli overgått av noen reciever. Men allerede i 1985 kunne man se at det var noe spesielt med rookien. Rice leverte 49 mottak for 927 yards, og ble NFC Offensive Rookie of the year. Sesongen etter økte han på, og endte på 86 mottak for 1570 yards og 15 touchdowns – best i hele NFL. Forholdet mellom Montana og Rice virket på grensen til telepatisk, og i 1987 sørget Rice for utrolige 22 touchdowns og 1078 yards på bare 12 kamper. I 1988 lå alt til rette for en ny magisk sesong i San Fransisco. Veteranen Montana hadde fått kjørt inn sin stjernereciever skikkelig, resten av laget var i harmoni, og Bill Walsh ville ha nummer tre. Men i grunnspillet lugget det litt. På et tidspunkt var 49ers 6-5, og sluttspillet virket veldig langt unna. Bill Walsh fikk allikevel ut en ny 10-seierssesong, og San Fransisco gikk inn i sluttspillet med 10-6. Minnesota Vikings ble banket med sifrene 34-9 i playoff. I NFC Championship-kampen var det Chicago Bears som ventet, men de hadde ingenting å stille opp med mot Rice. Fem mottak for 123 yards og 2 touchdowns bidro sterkt til 49ers 28-3-seier. Men ennå hadde man ikke sett det beste av Jerry Rice – noen hevder riktignok av hans neste kamp, Super Bowl XXIII, kanskje er det største han har gjort individuelt sett. 12. januar 1989 var Joe Robbie Stadium fylt til randen, men de 75.129 fremmøtte hadde nok ikke regnet med en så dramatisk finale som det skulle vise seg å bli. Cincinnatti Bengals var ikke favoritter mot Joe Montana og 49ers, for Montana var blitt en levende legende siden lagenes møte i Super Bowl XVI. Men kampen ble mer jevntspilt enn ventet, og da tredje quarter var over ledet Bengals 13-6.  Jerry Rice kom seg fri, og Montana fant ham i end zone tidlig i siste quarter – 13-13. Men da tre minutter gjenstod hadde Bengals tatt ledelsen 16-13 etter en field goal, og 49ers var 93 yards fra målsonen. Det ble en kamp mot klokka, og Joe Montana fikk sin største utfordring i karrieren. For Bill Walsh var avslutningen på Super Bowl XXIII også avslutningen på hans fantastiske karriere. Han hadde ikke sagt det til noen ennå, men han hadde bestemt seg for at dersom dette gikk veien hadde han gjort sitt i San Fransisco. De siste tre minuttene ble på mange måter hans arv, for Montana og Walsh’ West Coast Offense var aldri mer effektivt enn mot Bengals i Super Bowl.

- Den siste driven kuliminerte mange års arbeid for å etablere et system og en stil som la vekt på presisjon og ferdigheter for å redusere risikofaktoren. Kunne vi utføre en rekke spill feilfritt? Hadde ett eneste spill gått galt ville det kostet oss kampen, og mesterskapet. I en slik situasjon vil du kjøre kjente spill som spillerne føler seg trygge på, fremfor høyrisikospill der man er avhengig av fantastiske individuelle prestasjoner, sa Walsh om sin signaturdrive i 1989.

For hemmeligheten var jo ingen hemmelighet. Hele Walsh sin filosofi gikk på at ballkontroll også kunne være en faktor når man kastet ballen. Bare man var nøyaktig nok var det like effektivt og trygt som å løpe ballen. For Montana ble 93 yards faktisk til 102 yards, etter en 49ersfeil, men ”Joe Cool” lot ikke det påvirke ham. Jerry Rice var høyt og lavt, og sakte, men sikkert spiste 49ers seg mot end zone. Da 34 sekunder gjenstod sendte Montana ballen til John Taylor, og hans toucdown ga Bill Walsh, Montana og 49ers deres tredje Super Bowl-seier. Montana kastet 357 yards, to touchdowns og ingen interceptions. Men for første gang fikk han ikke MVP-tittelen. Den gikk til Jerry Rice som avanserte 215 yards på 11 forsøk, og scoret en touchdown. Et snitt på 19,5 yards pr mottak i Super Bowl er ubegripelig.

- Karakteren og den indre styrken som vi bygde opp gjennom ti år var det som gjorde oss spesielle, skrev Bill Walsh i sin bok ”Building a Champion”. Hans mesterverk var å skape 80-årenes lag, et dynasti i rødt og gull. Men mange år etter innrømmet Walsh at han ga seg for tidlig, og at han angret på avgjørelsen.

- Hadde jeg tatt en måneds pause ville jeg fortsatt som trener. Men jeg sa jeg skulle gi meg, og det var først mange år senere at jeg tenkte ”oj, du kunne jo vunnet to eller tre Super Bowls til”, har Walsh sagt.

For som han selv så hadde 49ers ennå mange gode år igjen med den samme stammen. Det skulle vise seg allerede året etter.

For 80-årenes lag hadde en sesong til på å hugge i stein at de var tiårets mannskap. Med Bill Walsh ute overtok George Seifert som hovedtrener. Dette var fremdeles fire år før salary cap ble en faktor i NFL, og 49ers-eier Eddie DeBartolo fortsatte å pøse midler inn i klubben. Laget så ut som en all-star-oppstilling, og Jerry Rice var nesten i ferd med å bli en større stjerne enn Joe Montana. I 89-sesongen leverte Rice 82 mottak for 1483 yards og 17 touchdowns. I to playoff-kamper sørget han for 12 mottak, 169 yards og 2 touchdowns. Etter 14-2 i grunnspillet hadde Montana nok en gang smadret Minnesota Vikings med 41-13, før Los Angeles Rams fikk likedan behandling med 30-3. Super Bowl XXIV skulle spilles innendørs i Louisiana Superdome i New Orleans. For en Montana som var vant til slu vind på Candlestick Park i San Fransisco var de stabile innendørsforholdene ingen ulempe. Motstanderen i Louisiana var Denver Broncos, et lag en del hevder er blant de dårligste som noensinne har tatt seg til Super Bowl. Deres ubstridte leder var quarterback John Elway, men han hadde en av sine aller verste dager på jobben 28. januar 1990. Da ni minutter gjenstod ble han byttet ut, og da hadde han fått frem 10 av 26 pasningsforsøk for 108 yards. Han hadde blitt sacked fire ganger, og han hadde kastet to interceptions. Til Elways forsvar hadde han vært syk den siste uken inn mot finalen, og hadde det ikke vært Super Bowl ville han neppe startet kampen.

- Jeg spilte elendig. Alt jeg kan gjøre er mitt beste, men i dag var jeg ikke god. Om jeg så hadde spilt godt vet jeg ikke om vi hadde klart å slå San Fransisco, sa en ydmyk Elway.

For kampen ble en av de verste enveiskjøringene i Super Bowl-historien. 49ers vant første quarter 13-3, andre quarter 14-0, tredje quarter 14-7 og fjerde quarter 14-0. 55-10 var slakt, og det eneste som var spennende var om Jerry Rice eller Joe Montana skulle bli MVP. Duoen hadde fullstendig dissekert stakkars Broncos. Rice leverte nok en gang på øverste hylle med sju mottak for 148 yards og tre touchdowns. Montana sendte i vei 297 yards, fem touchdowns og null interceptions. 22 av hans 29 pasningsforsøk var vellykkede. I sin fjerde og siste Super Bowl vant Montana igjen, og for fjerde gang unngikk han interceptions. Valget falt på ”Joe Cool”, og hans tre MVP-utmerkelser i Super Bowl er fremdeles rekord. Safety Ronnie Lott, linebacker Keena Turner, conerback Eric Wright, wide reciever Mike Wilson og Montana selv var med på alle de fire Super Bowl-triumfene i 80-årene. Lott beskrev Montana slik etter den fjerde, og kanskje mest imponerende, tittelen.

- Joe er den som kunne ha brutt ut for mange måneder siden. Han kunne ha byttet beite, blitt rik og berømt, og mye viktigere. Men han har ikke forandret seg seg siden 1981. Han er ekstraordinær, og han er ordinær. En normal fyr. Han må være den mest uegoistiske spilleren i spillets historie, sa Lott om Montanas mange lukrative tilbud, og hans lojalitet til 49ers.

For Bill Walsh var det både rart og givende å se laget levere på et enda høyere nivå uten ham. Men den mangeårige treneren forstod selvsagt at det var hans grunnlag som sørget for å sende 49ers til topps for fjerde gang – noe som ga dem delt førsteplass med Steelers.

- 49ers hadde det samme, identiske laget som året før. Men de var et år eldre, og på sitt aller beste. For meg er det laget, og 84-laget, blant de fire, fem beste lagene gjennom tidene. Den Super Bowl-opptredenen (XXIV) var en fantastisk fotballdemonstrasjon. Ingen kunne ha nærmet seg dem da, sa Walsh om San Fransisco.


Kapittel 15:
Game Day, baby!

 

PC-veskene står på rekke og rad på fortauet utenfor hotellet vårt mens de amerikanske journalistene diskuterer oppladningen til kampen. Enkelte skal alltid ha det til at de kan se om laget er i form ved å følge med på de siste treningene inn mot kampen. Det er tøv. Er det noe historien har vist oss så er det at Super Bowl vinnes av det laget som er tilstede på kampdagen. Til å være så autistisk interessert i NFL virker en del av mine kollegaer veldig naive i forhold til spillernes innstilling til kampen. Mange virker nesten indignerte, som om de egentlig burde spilt selv så godt forberedt som de er sammenlignet med en del spillere. At uken inn mot Super Bowl betoner seg som den verste uken noensinne for mange av spillerne virker det ikke som om denne pressegjengen ønsker å forstå. For mange er forventingspresset så enormt at de psykisk har tapt kampen lenge før de kommer til kickoff. Noen blir overtente, andre klarer ikke å tenke klart i det hele tatt. Det er spillerne med den sterkeste psyken som blir maktfaktorer i en finale, og så må man alltid legge til betydningen av tilfeldigheter. John Madden sier ofte det, at hvilken quarterback som blir helt, og hvilken som blir glemt avhenger av tilfeldigheter. At begge i utgangspunktet er gode nok til å vinne er relativt vanlig, men på forhånd veies lagene, og som regel er alle enige om en favoritt. Men mange finaler blir jo allikevel avgjort på tilfeldigheter eller personlige feil. Ting man ikke kan gardere seg mot kan alltid bli avgjørende, og jeg lurer på hva spillerne tenker nå noen få timer før de skal spille den viktigste fotballkampen i sine liv. At Kurt Warner ber er jeg rimelig sikker på. Den lille skolebusslignende farkosten tar oss bort fra hotellet i retning Raymond James Stadium. Jeg har havnet på en langsgående benk, og sitter tvers over for journalister fra Mexico, og en gjeng fra CNN. Det er avslappet, men litt spent stemning på bussen. Stille, men med noen dårlige vitser som er ment å lette litt på trykket. Solen titter frem i det vi slippes av et godt stykke bak stadion. Det er politifolk overalt, og det påpekes at snart kommer New York Yankees for å trene på deres Florida-senter, Steinbrenner Field, som ligger noen meter borte i gata. Vi blir sluset hundrevis av meter over et jorde med nedtråkket gress, sikk-sakk mellom blide, romslige vakter og en og annen politihund. Alt av bagasje blir gjennomgått, og våre akkrediteringer sjekkes nøye.

På et tidspunkt må all bagasjen som nå er merket legges på bakken bak et tau, og så må alle vi som har noe i den haugen stå i en egen sone, som sauer, å vente mens det jeg antar er en bombehund snuser og godkjenner innholdet. De finner heldigvis ingenting, og vi blir sendt inn i et stort partytelt med flere sluser. Pulsen min øker litt når en av vaktene studerer akkrediteringen min både lenge og vel, men lettelsen er stor da hun bare stusser på at jeg har kommet helt fra Norge. I køen like foran oss står VIP-pressen, de som skal kommentere på TV og de som skal på indre bane. Jeg ser Troy Aikman, Dallas Cowboys gamle stjernequarterback, slå av en prat med gamle lagkamerater før han forsvinner inn med sine enorme ringer. Etter mye venting og en god del trasking kommer vi frem til selve stadion, og presseinngangen der vi skal vise frem våre akkrediteringer for siste gang før kampstart. Det er ennå tidlig på dagen, og det koker ikke av fans ennå. Det er min tur til å bli sjekket, og en ung, høy mann med mørke krøller studerer meg nøye.

- Er du norsk, sier han.

- Ja, svarer jeg som sant er.

- Så kult. Jeg har bodd i Norge et halvt år. Et fantastisk land. Jeg var i Stavanger, og Oslo, og Bergen. Og så kjørte vi med Hurtigruten. Jeg må bare tilbake snart igjen, sier han.

Jeg blir litt satt ut av Hurtigrute-prat når jeg er tre meter fra å være innenfor portene, men fyren er veldig sympatisk, og bryr seg lite om at køen vokser bak meg

- Jeg bor i San Fransisco, men jobber som frivillig her nede. Tror det blir en bra kamp, men jeg heier på Cardinals da. Det er ikke så mange av oss her i dag. Du får ha lykke til, sier han, og understreker at han selvsagt holder mest med 49ers.

Han peker på en betongspiral som vel er beregnet på biler, og sier hvilken etasje vi alle skal inn i. Jeg følger flokken med amerikanske skribenter, men selvfølgelig klarer vår mann fra pottittvesten å lede hele gjengen til feil sted. Moralen er som alltid: Stol på deg selv. Vi knoter litt rundt før den riktige etasjen og den riktige vakten slipper oss inn på Raymond James Stadium. En lang gang med plysjtepper og mange dører minner veldig om de du finner på danskebåten. Men der hvor dansegulv og lunsjbuffeten burde vært åpenbarer det seg en lounge, fire meter under taket, der det kryr av tv-skjermer, bardisker, mat, fans og kjendiser. Jeg går en lang tur inne på rekreasjonsområdet for å ta inn noen inntrykk. Det er som å spasere på en stor flyplass, alt er så digert. Jeg går så lenge jeg orker, før jeg finner ut at det gjelder å snu før jeg går meg vill. Digre bannere med bilder av spillerne på begge lag henger oppunder taket, og det er påfallende stor forskjell på måten fansen her er kledd. Noen har tatt den helt ut med drakt, ansiktsmaling, foamfinger og hele pakka – andre går med mørk dress og kunne like gjerne vært på Wall Street. Min inngang er den første på venstre side i det man forlater danskebåtgangen. En servitrise har i oppdrag å være døråpner, en annen geleider meg til plassen min. Men jeg mister henne av syne umiddelbart, for synet av matta gjør at jeg må stoppe. Noen få tusen mennesker er allerede på plass for å følge hele seansen fra første stund, men pressefolk er det lite av. Det store sjørøverskipet er 50 meter fra meg der jeg har fått kremplass i hjørnet mot endzone. Sete nummer 16, rad W, seksjon 203 står det på akkrediteringen som dingler foran meg.

- Sir, sier noen foran meg, men jeg klarer ikke helt å ta det inn.

- Unnskyld, Sir, hører jeg igjen.

- Sir, vil De ha forfriskninger, sier hun en tredje gang

 Jeg må sette meg ned for ikke å virke helt paralysert, men takker ja til noe å drikke og en sandwich. Det er som å være ti år igjen, og det står navnet mitt på bordet. Jeg skal dekke Super Bowl.

Kapittel 16:
How bout’ them Cowboys?

 

70-årene tilhørte Steelers, med Cowboys som fremste utfordrer. 80-årene handlet mest om 49ers. I 90-årene slo Cowboys fryktelig tilbake, men også minneverdige finaletap preget tiårets innledning. Buffalo Bills satte en rekord som ingen ønsker å slå. For Super Bowl XXV, selve 25-årsjubileumet for Amerikas mest populære idrettsbegivenhet, stod mellom New York Giants og Buffalo Bills. Giants hadde slått ut superfavorittene San Fransisco 49ers i NFC Championship Game etter en avgjørende field goal i kampens siste sekunder, men de var ikke favoritter mot Jim Kelly og Bills. Mot et Giants-lag som hadde triumfen i Super Bowl XXI relativt friskt i minnet falt Bills allikevel for eget grep. Et svært godt Bills-lag hadde bare ballbesittelse i 19,27 minutter, mot Giants 40,33. Giants-trener Bill Parcells, og defensive coordinator Bill Belichich leverte varene på sidelinjen, men det gjorde ikke Bills-bossen Marv Levy, og hans defensive coordinator Walt Corey.

- Hadde vi byttet Corey og Belichich hadde vi vunnet. Vi hadde et bedre lag, men vi kastet alt for mye og vi løp nesten ikke i det hele tatt. De hadde bedre trenere enn oss, sa en snurt assistenttrener i Bills anonymt like etter finalen.

For Giants vant, men det var bare så vidt. 20-19 ble sluttresultatet, og Bills kunne vunnet hadde Scott Norwoods field goal-forsøk fra 47 yards gått inn, og ikke ut. Det sparket, som gikk like utenfor fra en svært vanskelig posisjon, ødela det som til da hadde vært en solid karriere for Norwood. At ballen også ble holdt feil er noe som sjelden nevnes. Han ble droppet av Bills året etter, og ingen andre klubber ville signere han igjen noensinne.

- Ingen i Buffalo kommer noensinne til å glemme det sparket. Det var hjerteskjærende. Vi var det beste laget i NFL det året, og det beste laget på banen den dagen, har quarterback Jim Kelly sagt.

Året etter var Bills sugne på revansje og Kelly ledet Buffalo helt til Super Bowl XXVI i Minnesota. Kampen skulle spilles i Hubert H. Humphrey Metrodome, og motstanderen var Washington Redskins. Hovedstadslaget, med trener Joe Gibbs ved roret, hadde vunnet både Super Bowl XVII og XXII på 80-tallet, og for tredje gang var Gibbs i finalen med en ny quarterback. Mark Rypien var Gibbs mann mot Bills, og quarterbacken leverte varene og ble MVP i en finale der Bills aldri hadde noen sjanse. Sluttresultatet viste 37-24, men kampen var slutt lenge før Jim Kelly fikk kastet sine to siste touchdowns i kampen. Gibbs og hans offensive line ”The Hogs” hadde tatt sin tredje Super Bowl-tittel på ni år, men for Bills skulle marerittet bare fortsette.

1992 var året da Dallas Cowboys slo tilbake. Det hadde gått 12 år siden deres siste Super Bowl-opptreden, og laget hadde vært langt nede. Veldig langt nede. Trener Jimmy Johnson og eier Jerry Jones hadde for alvor begynt arbeidet med å gjenreise den en gang så stolte fotballklubben i 1989. Det begynte da running back Herschel Walker ble sendt til Minnesota Vikings i oktober 1989 – i bytte mot tre førsterundvalg, tre andrerundevalg og et tredjerundevalg i draften. I tillegg til fem spillere!

- Da sesongen startet fortalte jeg Jimmy hvilke spillere som hadde tatt lett på å tape – hvem som ikke hadde vinnerviljen vi trengte. Vi kunne ikke dra dem med oss videre, har Michael Irvin sagt. Han kjente Johnson godt fra universitetstiden i Miami.

1989 ble en nødvendig katastrofesesong der Cowboys endte opp med 1-15. I 90 klarte man nesten playoff, i 91 holdt det til playoff, og i 92 slo laget ut i full blomst. Etter 13-3 i grunnserien senket det unge laget 49ers med 30-20 på Candlestick Park i det som mange omtaler som ”den egentlige Super Bowl XXVII”. Jimmy Johnson var i fyr og flamme, og hans standardfrase ”How bout them Cowboys!” runget i garderoben. Med Troy Aikman som quarterback, Michael Irvin som wide reciever og Emmitt Smith som running back hadde Cowboys tre av ligaens mest spennende spillere under 26 år, og forsvaret som startet finalen hadde en snittalder på 25,7 år. Nå skulle Buffalo Bills få gjennomgå av mektige cowboyer på Rose Bowl i California. Drøyt 98.000 mennesker fikk se Bills ta ledelsen i første quarter, etter en blokkert punt, men Aikman slo tilbake med en touchdownpasning, og da andre quarter tok til ledet Dallas 14-7. Michael Irvin hadde vært frustrert på sidelinjen fordi han ikke ble involvert nok i spillet. Etter litt syting fikk han sin sjanse, og uttellingen var formidabel. To touchdowns på 18 sekunder står det respekt av, og de to Aikman-pasningene kom fra henholdsvis 19 og 18 yards. Etter den første touchdownen svarte Bills med å miste ballen på sitt første play, og Aikman takket og bukket. Til pause ledet Cowboys 28-10, og om ikke kampen var avgjort så var det stadig færre som hadde tro på at Bills skulle unngå tre strake tap i Super Bowl. Riktignok slo de tilbake, og vant tredje quarter 7-3, men i siste quarter banket Cowboys inn tre nye touchdowns slik at sluttresultatet ble 52-17. Ydymykelsen var total. Troy Aikman ble dagens MVP med sine 273 yards, fire touchdowns og ingen interceptions. Irwin vartet opp med 114 yards og to touchdowns, mens Smith fikk med seg 108 yards rushing, 27 yards recieving, og en rushing touchdown. Den trioen skulle NFL-publikummet få se mye mer til i årene som fulgte.

- Vår unge alder og manglende erfaring ble til vår fordel. Det laget, i større grad enn noe annet lag jeg har spilt på, gikk bare på banen for å spille - og før vi visste ordet av det var vi i Super Bowl, har Aikman sagt.

Det skulle gå et år, og så var de der igjen. Men det var ikke bare Cowboys som spilte seg til Super Bowl XXVIII, det samme gjorde Buffalo Bills. Aldri før hadde et lag spilt seg til fire strake Super Bowls, og aldri før hadde et og samme lag tapt fire strake. Men det var ikke mange som levnet Bills store håpet 30. januar 1994. Nok en gang hadde Cowboys vunnet det de fleste anså som den virkelige finalen, NFC Championship-kampen mot 49ers. San Fransisco ble overkjørt med 38-21, og det Dallas fryktet mest var at deres egne spillere skulle ta for lett på oppgavene i finalen. En annen bekymring var at laget ikke var 100 prosent inn mot kampen. Troy Aikman hadde fått en hjernerystelse mot 49ers, og hadde det ikke godt i Georgia Dome, Atlanta. Men fjorårets MVP hadde en reserveløsning som alle andre lag i ligaen misunnet ham, og hans navn var fremdeles Emmitt Smith. Ligaens MVP rushet for 132 yards og to touchdowns, og han plukket også med seg 26 yards recieving. Det var avgjørende for at Dallas vant kampen 30-13, men det hjalp også godt at Bills klarte å vise frem sine nye spesialplays i bakgrunnen da lagledelsen ble intervjuet på TV noen dager før finalen. Cowboys så umiddelbart at Buffalo planla noe nytt, og tilpasset egne treninger til det de hadde sett på skjermen. Jim Kelly startet sin fjerde Super Bowl på rad, og etter 260 yards og en touchdown måtte quarterbacken se motstanderen løfte Vince Lombardi-trofeet enda en gang. Han ble allikevel innlemmet i Hall of Fame, men bitterheten over fire tapte finaler blir han aldri kvitt.

- Hadde vi vunnet bare én av de fire kampene hadde de snakket om oss som et av de beste lagene gjennom tidene, har Kelly sagt.

Men det var ikke bare fryd og gammen i Cowboys-land heller. Forholdet mellom eier Jerry Jones og trener Jimmy Johnson ble mer og mer krevende, og etter seieren i Super Bowl XXVIII sa Johnson takk for seg, og flyttet til Florida. Barry Switzer fikk jobben som hovedtrener i Dallas, og laget leverte en ny kanonsesong året etter – men med Jimmy Johnson forsvant noe av limet i Cowboys, og det bidro sannsynligvis til at lagets andre storhetstid ikke varte lenger enn den gjorde.

I 1994 handlet alt om to lag i NFL, San Fransisco 49ers og Dallas Cowboys. Men fordi de begge spiller i NFC fikk man aldri drømmefinalen som alle ønsket seg. I stedet ble det tre år på rad spilt en NFC Championship Game som i praksis var ligaens to beste lag i et og samme oppgjør. I 92 hadde Cowboys vunnet 30-20 mot 49ers, og så vunnet Super Bowl mot Bills. I 93 hadde Cowboys vunnet 38-21, og så vunnet Super Bowl mot Bills igjen. I 94 ble var det nok en gang 49ers som stod mellom Dallas og Super Bowl XXIX i Miami. Men denne gangen ville ikke Steve Young tape.

- Tre tap i tre Championship Games mot Dallas. To av dem hjemme. Da kunne jeg pakket sammen og reist hjem, har quarterbacken sagt.

Han hadde levd i Joe Montanas skygge siden 1987. Ofte hadde han storspilt i Montanas skadefravær, men å sette ut Joe var aldri noe tema på Candlestick Park. Men utover på 90-tallet hadde Young fått mer tillit, og under offensive coordinator Mike Shanahan vokste han enormt. Venstrehendte Young hadde fart til å løpe, og en arm som kunne gjøre det aller meste. Fremdeles var Jerry Rice ligaens beste wide reciver, men i 94-sesongen var 49ers et komplett lag – med Deion Sanders som innhentet cornerback var det bare Super Bowl som ville svare til forventingnene i vest. For Young ble det en styrkeprøve av dimensjoner. Han var utpekt som starting quarterback før sesongstart da Montana ble tradet til Kansas City Chiefs. Sesongen gikk ikke på skinner, men etter en ujevn start fikk trener George Seifert laget tilbake på skinnene. I første sluttspillsrunde ventet Chicago Bears, og de ble brutalt overkjørt med 44-15. Nå skulle 49ers til Dallas, og revansje var alt som betød noe.

- Taper vi, dør vi, sa en dramatisk klubbpresident Carmen Policy.

Men Steve Young hadde ingen intensjoner om å dø, i stedet tok han livet av Cowboys. Tre turnovers på sju minutter resulterte i tre touchdowns for de røde. Ved pause ledet 49ers 31-14, ved full tid stod det 38-28 – og da hadde Young selv løpt inn den siste touchdownen.

Deion Sanders som var hentet inn på en ettårskontrakt kun for å vinne Super Bowl var i ekstase etter kampslutt, og han sa det alle de politisk korrekte kommentatorene ikke ville si.

- Ærlig talt, jeg føler at dette var Super Bowl. Og da mener jeg ikke å ta noe bort fra det laget som vant den andre forbanna kampen, sa “Neon Deion” på sedvanlig vis.

For Steve Young var seieren helt avgjørende. Etter sju år i San Fransisco følte han endelig at han ble godtatt som quarterback.

- Endelig var vi en enhet. Tidligere den sesongen hadde spillerne gjort det samme, nå var det fansen som på en måte godtok meg. Til da hadde det vært Joe som skulle være quarterback, og ingen andre. Nå innså de at Steve også kunne gjøre en jobb, og at vi alle var fra San Fransisco. Alles hjerter vokste nok til at det var plass til oss begge to. Det var som å nå toppen av Mount Everest for meg, har Young sagt.

Men en kamp gjenstod ennå, og presset på Young var umenneskelig. For selv om fansen hadde jublet for ham da Dallas ble slått måtte Young vinne Super Bowl XXIX mot San Diego Chargers for å ha noen sjanse til å måle seg med Montana, og hans fire ringer.

- Den kampen betød mye for mange, men den betød mest for Steve Young. For hans del var kampen helt avgjørende, og han visste det godt selv. Til tross for hans mot, hans evner og hans store hjerte – hadde ikke Steve vunnet den kampen kunne han forblitt en fotnote til evig tid, har 49ers klubbpresident Policy sagt om kampen.

Men når alt kom til alt var 49ers et ufattelig mye bedre lag enn Chargers, og Young trengte egentlig bare å spille som han hadde spilt hele sesongen for å sikre seg status som udødelig. Når det er sagt hadde ingen ventet at han skulle levere en slik prestasjon som han gjorde, for Young ble kampens MVP, og det med så stor margin at det knappest har vært en mer soleklar MVP i noen i Super Bowl. I en kamp der 49ers smadret Chargers 49-26 kastet Young seks touchdownpasninger, totalt 325 yards, null interceptions - og han ble kampens beste rusher med sine 49 yards på bakken. Det var en maktdemonstrasjon, og San Fransisco kunne feire sin femte Super Bowl-tittel, en mer enn Pittsburgh Steelers. Mannen som hadde kastet 3.969 yards og 35 touchdowns i grunnspillet leverte på den store scenen, og hans seks touchdowns i finalen hadde verden aldri før sett maken til.

- Er dette fantastisk eller hva!? Jeg mener, jeg har aldri kastet seks touchdownpasninger i mitt liv. Og når jeg gjør det så er det i Super Bowl. Ufattelig, sa Young.

Han hadde endelig fått “the monkey off his back” som han hadde snakket om så mange ganger. Omsider var han godtatt, han hadde bevist hva han kunne, og han var ikke lenger i Montanas skygge. Mange år senere innrømmet allikevel Young, som nå er innlemmet i Hall of Fame, at han angret på snakket om å ha en byrde å bære på.

- Det var tull, og jeg angrer. Jeg gikk i lære hos de beste trenerene og hos den beste quarterbacken i bransjen. Da det endelig ble min tur var jeg klar, og jeg grep sjansen. Men jeg skulle ikke ha pratet så mye om byrder og forventninger. Det var dumt, synes Young.

Mike Shanahan synes ikke Young var urimelig på noen måte, den daværende offensive coordinatoren i 49ers var bare fryktelig stolt av sin MVP.

- Det var så mye press som én spiller kan ha på seg. Det var en situasjon der du enten kommer over hinderet, eller så gjør du ikke det. At han spilte på den måten i en kamp med en slik betydning definerte virkelig karrieren hans, har Shanahan sagt.

I Dallas satt Cowboyene og kvesset sine kniver. De likte svært dårlig at 49ers kom og ødela det som skulle bli historiens første trippeltriumf. Jerry Jones likte det mist av alle. Cowboys-eieren hadde ikke klart å samarbeide med trener Jimmy Johnson, og mange av spillerne mente duoen var barnslig som ikke kunne bli enige, og tenke på lagets beste.

- Jeg synes det var dårlig gjort. Vi snakket hele tiden om laget og fellesskapet, og så klarte ikke lederne å bli enige. De ødela noe som kunne skapt historie, har fullback Daryl ”Moose” Johnston sagt.

For Jimmy Johnson forsvant, Barry Switzer kom inn, og Cowboys røk ut rett før finalen. Det skulle ikke skje igjen.

Jerry Jones kjøpte like godt Deion Sanders tjenester for en cent under 13 millioner dollar, på grunn av overtro, og cornerbacken ble best betalt av alle defensive spillere i NFL. Den svært verbale Sanders, med kallenavnet og alter egoet Prime Time, var også en svært god baseball-spiller, og han alternerte mellom NFL og Major League Baseball i mange sesonger. Sanders leverte varene for Cowboys i 1995, og etter en svært turbulent 12-5-sesong var Barry Switzters menn på vei mot noe stort – selv om både quarterback Troy Aikman og mange av de andre spillerne slet med å forholde seg til hovedtreneren. Han hadde fått huden full av kjeft hele sesongen, av både presse og blant eksperter rundt om kring i ligasystemet. Påstanden var at han ikke var spesielt smart, og at hans rolle i Cowboys var som hjelpegutt for en maktsyk Jerry Jones. Det irriterte selvsagt Switzter grenseløst, selv om han alltid fremstod som blid og fornøyd i det offentlige rom.

I NFC Championship-kampen var det for en gangs skyld ikke 49ers som stod på motsatt banehalvdel, men Green Bay Packers klarte ikke å slå Dallas, og kampen endte 38-27 til Cowboys. Super Bowl XXX skulle spilles i Arizona, på Sun Devil Stadium, og det var historisk sus over oppgjøret. Pittsburgh Steelers var nemlig også på plass i ørkenen, og de to erkerivalene fra 70-årene var fremdeles ikke verdens beste venner. Forskjellen denne gang var at Cowboys var digre favoritter, hele 13,5 poeng ventet bookmakerne at Dallas skulle vinne med. Det var egentlig ikke usannsynlig heller, for Dallas’ stjernetrio var på toppen av sine karriere på likt, og forsvaret var bedre enn året før. Med Sanders på plass var det ene hjørnet sikret defensivt, og Deion bidro også med et kjempeplay offensivt. Foran 76,347 tilskuere tok Dallas en tidlig ledelse, og det stod 10-0 etter første quarter. Dick Le Beau, Steelers defensive coordinator, klarte å holde Emmitt Smith i sjakk store deler av kampen, og Pittsburgh kjempet seg tilbake i kampen. Ved pause stod det 13-7, etter tredje quarter ledet Dallas med 20-7. Kampen var ikke avgjort, men Steelers måtte spille over evne i fjerde og siste quarter. Det gjorde de ikke, selv om de vant siste quarter 10-7. Kampen endte 27-17, og Dallas kunne juble for sin tredje Super Bowl-tittel på fire år, og den femte totalt – nok til å utligne San Fransisco.

- Det er faktisk mest en følelse av lettelse. Defense stod opp og gjorde jobben, offensivt fikk vi ikke til så mye, men vi vant. Det viktigste er å vinne, og vi hadde faktisk mer kontroll enn det resultatet kan tilsi nå. Pittsburgh er et fantastisk lag. Å bli nevnt i samme åndedrag som Joe Montana og Terry Bradshaw er fint synes jeg, sa Troy Aikman like etter kampslutt. Hans tredje ring sikret ham selvsagt en plass i Hall of Fame.

Aikman spilte ingen stor kamp, med sine 209 yards og en touchdownpasning, men han forlot banen uten interceptions. Det gjorde ikke Steelers-quarterback Neil O’Donnell. Han sendte av gårde to langballer som begge havnet i fanget til Dallas’ Larry Brown. To interceptions ble til to touchdowns i påfølgende spill, og cornerback Brown ble fortjent MVP.

- Larry ordnet opp. Det var ikke min største kamp, men det spiller ingen rolle. Om jeg løper 100 yards eller 200 yards er ikke viktig bare vi vinner. Og vi vant, sa Emmitt Smith.

Brown har selv fortalt at det var en sesong helt uten like.

- Cowboys kunne blitt et bra realityshow den sesongen. Tenk på alle de karakterene, Michael Irwin, Sanders, Switzer og eieren Mr. Jones. Det var veldig spesielt.

Michael Irvin var enig.

- Det var en vill periode. Vi var superstjerner. Jeg kunne komme hjem fra kamp eller reise og så var huset mitt plutselig fullt av vakre damer som bare hadde én tanke i hodet. Det var helt spesielle tider, har Irvin sagt med et bredt glis.

Med seieren ble Cowboys 1990-årenes lag, selv om dynastiet Dallas ikke var like dominerende som de foregående tiårs giganter. Det kunne ikke Jerry Jones brydd seg mindre om. Hans prosjekt var en suksess, og han hadde fått sitt tredje Vince Lombardi-trofeé – uten Jimmy Johnson.

- Dette er den beste av dem, denne smaker best. Det sier jeg fordi denne kampen var jevnere enn de to foregående, kommenterte Jones.

I et følelesladet øyeblikk lot Barry Switzer et års frustrasjon komme til overflaten da han på direktesendt TV ba om mikrofonen i minuttene etter kampslutt.

- Jeg har en viktig ting å si til deg, Jerry. Du har spurt meg om dette i hele år: Hvordan føles det nå, Jerry? Vi vant, baby. Vi vant på vår måte. Vi vant, vi vant, vi vant, ropte Switzer før spillerne på matta fikk pokalen i hendene.

 

Kapittel 17:
Sprechen Sie Deutsch?

 

Raymond James Stadium er i ferd med å fylles opp, men det tar tid å få den feststemte fansen på plass, og det er ennå lenge til kampstart. På alle presseplassene ligger det en stor pappeske med alt som kan trengs under den fire timer lange finalen. Jeg finner mer mat, mer drikke, Super Bowl-penner, Super Bowl-skriveblokk, en Super Bowl-pin, Super Bowl-miniradio til å ha i øret mens kampen pågår, Super Bowl-lommelykt som skal brukes når Bruce Springsteen inntar scenen i pausen og selvfølgelig Super Bowl-programmet. Som en ekte amerikaturist fyrer jeg av noen bilder av meg selv med arenaen i bakgrunn, men jeg blir selvfølgelig tatt på fersken av en overhøflig vaktmann som straks tilbyr seg å ta bilde av meg. Jeg føler jeg må takke ja, men det er flaut uansett. Når det er sagt ligger jeg langt nede på skalaen over tilsynelatende flau oppførsel, sett med norske øyne. Her er voksne mannfolk med mer sminke og flere kostymer enn Great Garlic Girls har på en hel kveld. Alle drikker øl, og de fleste har plastikkholdere så de kan vugge seg frem med fem-seks pils under armen. Etter å ha tatt sjørøverskipet i nærmere øyesyn registrerer jeg at de faktisk har laget et studio på dekket. Rich Eisen og NFL Network-gutta veksler visst på å sende derfra, og fra et mobilt studio nede på indre bane. Det er kabler så tjukke som underarmen min nede på gresset, og på kryss og tvers over matta suser det fjernstyrte kameraet som glir på waiere. Steeler Nation er sterkt overrepresentert her også, slik de har vært hele overalt hele uka. Cardinals-fansen bærer preg av at de ennå ikke har blitt skikkelig varme i NFL-trøya. De er litt for ordentlige, litt for imponerte av omgivelsene og litt for lite samstemte. Noen forsiktig ”Let’s go Cardinals” slås raskt ned av ”Steelers, Steelers, Steelers”. De gule ”Terrible Towels” er overalt som de har vært siden The Steel Curtain herjet, og det er så tydelig at de to franchisene har helt ulik historie og kultur. Steelers har vært i familien Rooneys eie siden tidenes morgen, Cardinals har blitt flyttet rundt og forsøker å slå rot midt i ørkenen. Jeg trekker opp til plassen min igjen for å få et overblikk. Noen av spillerne har så vidt begynt å varme opp, og de får klappsalver for hver eneste vending og hvert eneste mottak de gjør. Det begynner så smått og fylles opp med presse her også nå, men jeg er glad jeg var blant de første, for til å være USA er det utforholdsmessig trangt. Siden jeg ikke har noen mulighet til å rekke deadline har jeg latt PCen stå på hotellet. Det er enda godt, for den hadde det ikke vært plass til uansett. Innenfor meg sitter det nå en middelaldrende amerikaner som ikke er spesielt interessert i å prate. Han spiser sin sandwich, og plystrer frekt på servitrisene som går rundt med Pepsi og vann. På ti minutter rekker han å banke ned tre Pepsi, og når alle har fått satt seg ned må han på do. Skal én mann ut herfra må minst sju stykker ut i en av midtgangene, og det betyr at kabler, pcer, kofferter, vesker, penner, flasker – you name it – alt faller ned. Den tissetrengte kommer tilbake etter en stund, og vi må gjennom det samme opplegget igjen. Hadde jeg skullet levere ved kampslutt hadde jeg vært stressa allerede nå, for muligheten for at noe går galt, rent teknisk, er enorm når så mange skal innpå et trådløst nettverk – og det ikke er plass til halvparten av utstyret.

Men jeg kan puste rolig, nyte utsikten og skrible i min fine Super Bowl-blokk. Jeg skriver ned noen stikkord om Kurt Warners to forrige Super Bowls der han begge gangene leverte eventyrlige pasningstall. Når jeg ser opp igjen kommer en stutt og rødflammet mann på rundt 40 år mot meg. Han går sidelengs med en PC i den ene hånden, og med en veske full av kabler i den andre. Svetten renner i ansiktet hans, og han peser som en gammel diesel. Som en annen kikker blir jeg sittende å følge med på hans forberedelser og rutiner, og jeg blir litt satt ut når han drar frem et dyrt Canon-kamera med en 300 millimeters telelinse på. Som en levende multimediamaskin sender han ut video på nett mens han skriver på en forhåndssak og tar bilder av oppvarmingen. Han skriver og skriver, og jeg får med meg at alt foregår på tysk. Når den tissetrengte bestemmer seg for å klemme ut et par dråper til før kickoff puster tyskeren oppgitt som bare frustrerte tyskere kan. Han snur seg mot meg i det amerikaneren har passert, og ser at jeg smiler avvæpnende.

- Sprechen Sie Deutch, sier han brått.

Jeg lurer et øyeblikk på hva det er som gjør at han tror jeg er tysker, før den gamle skoletysken motvillig trues frem. En av mine ni standardfraser passer fint.

- Ein bischen. Ich komme aus Norwegen, sier jeg og tenker på lektor Olavesen.

- Javel, jeg skjønte at du ikke var herfra. Det er så trangt her. At det går an, sier tyskeren oppgitt – nå på engelsk.

- Ja, det er ikke akkurat god plass. Men vi har fine plasser da. Hva tror du om kampen? Blir det Steelers, sier jeg for å vise at jeg i det minste har fått med meg litt om styrkeforholdet.

- Ja, jeg tror nok det. Men det hadde vært moro med Cardinals. Jeg har litt sans for Warner, sier tyskeren mens han fortsetter å banke ned tyske tegn på verdensveven.

Quarterbacken til Cardinals er ute på banen sammen med Larry Fitzgerald nå. De har en rutine der de konkurrerer om å treffe den ene stolpen med ballen før hver kamp. Rutiner er tingen, tenker jeg. Måten det varmes opp på er veldig spesiell. Tilsynelatende lite felles øvelser og nesten ikke løping. Noen sitter bare med hodet i hendene mens de stirrer på gresset, mens noen få løper og løper og løper. Big Ben virker rolig. Han har vært med på dette før, og siden forrige seier har han blitt en mer voksen spiller. Hans evne til å bli kvitt ballen til tross for ekstremt press er bemerkelsesverdig, og hans kraft gjør at den lange ballen kan komme om han så må kaste i ubalanse. Nå går han rundt og kjæler med en ball, og det ser ut som om han og James Farrior koser seg. Hines Ward er mer seriøs i sin tilnærming til forberedelsene. Han kjører stigningsløp, løper ruter og fakker omtrent alt som blir kastet til ham. Fordi alle har så ulike mønster og rutiner, og fordi alt skjer på likt, er det nesten som å se på friidrett nå. Punterne banker ballen langt og høyt mens Warner står midt på banen og sender av gårde prosjektiler til sine recievere. Troy Polumalu rister på kreppmanken, og tar på seg hjelmen i det den mobile studiorampen kjøres ut av banen. En drøss frivillige løper ut på matta og fjerner alt som ikke skal være der ved kampstart, og så forsvinner spillerne inn i garderoben til dundrende applaus.

Det tjokkfullt på stadion, og spenningen er enorm. ”The Recession Bowl” kan begynne, men akkurat nå virker det ikke som om noen har spart på noe. Trygt skal det også være, for i terrorskremte USA har de lagt ned ufattelige resurser på å sikre Raymond James Stadium – og det hevdes at det tryggeste stedet i Amerika akkurat nå er i Tampa. Et marching band inntar arenaen, og de selv om musikken kanskje ikke er vil gå inn i historiebøkene som unik er koreografien deres imponerende. Det går på kryss og tvers, og instrumenter kastes rundt mens det spilles fort og høyt. Når de stiller seg i formasjon og danner XLIII på gresset jubler publikum og klapper innbitt. Klubbenes cheerleaders tar sine still photos, og så lyder Fatboy Slims “Right here, right now” over høyttaleranlegget, og Steelers-spillerne kommer ut på banen som skutt ut av en kanon. Det koker på stadion, og alt er gult. Pittsburghs helter spurter ut på gresset, overtente som et St.Hansbål. De stiller seg opp på rekke, før “hjemmelaget” kommer ut av tunnellen til tonene av “Ignition”. Allerede nå føles det som om Steelers har overtaket. Cardinals-fansen sitter mer spredt, de er færre, og de virker – i mangel av et bedre ord – mer siviliserte enn fansen fra stålbyen.  Cardinals stiller seg på linje de også, og så kommer en grøtete melding om at Kurt Warner har vunnet et eller annet.

- Man of the year, sier tyskeren kort når han ser mitt spørrende ansikt.

Jeg smugleser hans skriblerier, og tolker det dithen at Warner har blitt "Walter Peyton Man of The Year" for sitt veldedige arbeid. Good for you, Kurt, tenker jeg når Faith Hill strammer stemmebåndene, og gjør seg klar for å klemme til med “America The Beautiful”. Jeg har fremdeles den katastrofalt kjedelige pressekonferansen hennes friskt i minne, og promovideoen der hun synger NBCs selvkomponerte kalkun “The Super Bowl rocks on NBC” har bidratt til at jeg har et litt stusselig inntrykk av den vakre fjøsjazzsangerinnen. Men jeg lever i håpet, og Faith står med glans. Spillerne klapper, noen gråter allerede, og på tribunen gjøres det nå klart for nasjonalsangen.

Men først skal en ekte helt hedres, og flykaptein Chesley ”Sully” Sullenberger får stående ovasjoner på denne festdagen, og i hans tilfelle er det fullt fortjent. Den 57 år gamle mannen reddet hele besetningen og alle passasjerene da han måtte nødlande Flight 1549 på Hudsonelva i New York 15. januar. En gjeng Canada-gjess ble slukt av motorene, og seks minutter etter takeoff var flyet på vei ned. Den gamle jagerflygeren la den store Airbus A320-214 elegant ned på elva, og alle ombord kom seg trygt over i båter. Sully vinker og smiler, og et kollektivt løft gjør at alle vi 70.000 som har klemt oss innenfor portene nå reiser oss. De fleste har stått lenge, men nå faller hatter, luer, capser og alle andre kreative hodeplagg. Inn kommer Jennifor Hudson, Idol-heltinne, og offer for en forferdelig tragedie der en raner tok livet av både moren, broren og nevøen hennes. Dette er hennes første offentlige opptreden siden drapene blir jeg fortalt, og hennes versjon av The Star Spangled Banner glemmer jeg aldri. Den såre, men kraftfulle stemmen tar Raymond James Stadium med storm. Til og med tyskeren har vett på å legge bort kameraet nå. Det er en fantastisk opplevelse, utrolig rørende, og amerikanerne hyller sin heltinne ved å juble høylytt når hun klemmer til av all kraft.

Oh, say can you see by the dawn's early light
What so proudly we hailed at the twilight's last gleaming?
Whose broad stripes and bright stars thru the perilous fight,
O'er the ramparts we watched were so gallantly streaming?
And the rocket's red glare, the bombs bursting in air,
Gave proof through the night that our flag was still there.
Oh, say does that star-spangled banner yet wave
O'er the land of the free and the home of the brave?

Jeg får klump i halsen, og i det Hudson senker mikrofonen og smiler dundrer seks U. S. Air Force Thunderbirds over oss i formasjon. Den som ikke fryser på ryggen nå han har ikke puls. Stadion eksploderer, dette er Super Bowl. Dette er USA. Vince Lombardi og Knut Rockne kunne ikke toppet dette om de hadde skrevet pep-talk-taler en hel uke. Det er en elektrisk atmosfære nå, det rumler, syder og koker både på tribunen og på banen. Spillerne på banen rister, så tente er de på å komme i gang. Men vi må gjennom enda litt mer symbolikk før det braker løs. Fire tiår med Super Bowl-helter skal hedres når det nå skal avgjøres hvem som får starte med ballen. Tradisjonen tro er det kron og mynt som blir utslagsgivende, og ut på banen kommer Roger Craig, tidligere Super Bowl-vinner med San Fransisco i 1989, John Elway, vinner med Broncos i 1999 og Lynn Swann, vinner med Steelers i 1979. Sistnevnte får naturlignok mest applaus, men hele stadion klapper hardt og lenge for general David Petraeus, USAs øverstkommenderende i Irak, når han flipper mynten. Det blir Cardinals, men Warner og kompani er taktiske, og velger å beholde retten til ballen i 2. omgang. Dermed er det Steelers og Big Ben som får starte med ballen i Super Bowl XLIII. Are you ready for some football, nynner jeg for meg selv. Pulsen min dundrer i brystet, og det er som om absolutt alle inntrykk bare registreres fortløpende i en evighetsbank i bakhodet. Jeg vil ikke gå glipp av noe, jeg tror aldri jeg har følt meg mer våken enn akkurat nå. Så sparkes finalen igang.

Kapittel 18:
1985 Bears

 

Jeg har skrevet en del om dynastier, om lagene som preget NFL over lengre perioder, og lagene som for meg er de mest interessante og de aller viktigste. Et lag man dermed ikke kommer utenom er 1985 Bears - kanskje det beste laget noensinne om man ser på én individuell sesong. At det er det beste forsvaret noensinne er rimelig opplest og vedtatt, men det som er mest spennende med Bears er persongalleriet som utgjorde laget. For meg står en kvintett frem, for dette var en gjeng som kunne gått rett inn i en Hollywood-blockbuster. Her fantes rivaleri, uvennskap, dramatikk, konkurranse, lojalitet og ekstrem vinnervilje i en gruppe som var så spesiell at historiene om dem aldri tar slutt. Mike Ditka var hovedtreneren som omtalte seg selv som ”extremely mega-super-ultra conservative”. Han hadde vært med å vinne NFL-mesterskapet for Bears i 1963 som tight end, han hadde vunnet to Super Bowls som Cowboys-spiller, og han hadde gått trenerskolen i ni år under Tom Landry i Dallas. I 1985 var han på topp, og Bears leverte en kanonsesong der de bare tapte én kamp hele året. Ditka var kynisk, han var tøff, han var kompromissløs. Men han var raus nok til å la spillerne være seg selv så lenge de leverte varene.

- Dynastier er de som vinner to, tre, fire Super Bowls, som Steelers og Cowboys. Det eneste man kunne utsette på oss var at vi bare vant én gang. Men det finnes ikke noe slikt som tidenes beste lag. Jeg spilte for Bears i 1963, jeg spilte mot alle de store Green Bay-lagene, jeg var trener i Dallas mot de store Steelers-lagene i 1970-årene. Kom igjen. Vårt forsvar var et av de mest dominerende forsvarene på 30, 40 år, men du må ha alt for å vinne. Vi hadde et veldig solid angrep, og vi var veldig gode på special teams. Jeg vet at på et tidspunkt var vi, og vi nøt å være, like gode som noen før oss hadde vært, sa Ditka selv om 85-laget.

Hans quarterback var Jim McMahon en skrue som identifiserte seg med Jack Nicholsons rollefigur i Gjøkeredet. McMahon snakket rett fra leveren, han hørte ikke alltid på hva Ditka sa, men han ledet Bears-angrepet med sin fryktløse, lekne og svært uortodokse stil. Hans mørke solbriller og mørke visir skyldtes en ulykke i barndommen der quarterbacken klarte å skade egne øyne i et forsøk på å reparere et leketøy. Han ble usedvanlig var på sollys, og brukte briller både ute og inne. Hans svarte hansker og hvite svettebånd med påskrevne meldinger ble også en hit blant Bears-fansen. 

- Jeg tror mitt fremste bidrag var at jeg hjalp de andre gutta til å senke skuldrene litt. Vi hadde det moro sammen. Folk tror jeg er gal, men jeg er ikke det, har McMahon sagt.

Veteranen i Chicago var Walter Payton, kanskje tidenes beste running back, og mannen som hadde båret Bears på sine brede skuldre i mange sesonger. Men i 1985 var det først og fremst forsvaret som vant Super Bowl, og Bears var fantastiske. Ledet av “Minister of Defense” linebacker Mike Singletary, NFLs defensive MVP, gjorde Bears hakkemat av all motstand. Han spilte med hjertet utenpå drakten, men han spilte også for sin mentor og Bears defensive coordinator Buddy Ryan. Han var fem år eldre enn Ditka, og han hadde blitt ansatt i Chicago en måned før hovedtreneren. Ryan ville ha hovedtrenerjobben – Ditka fikk den under én forutsetning: Behold Buddy som defensive coordinator. Forholdet mellom de to var iskaldt, og aldri før har et lag hatt to så usynkrone ledere på likt. Forsvaret var Ryans ansvar, angrepet ble ledet av Ditka. Det hendte Ditka stakk hodet inn i rommet når Ryan kjørte spillemøter med forsvaret, og da kunne det bli håndgemeng.

- De var på hverandre hver dag, om det var trening eller kamp. De slengte dritt til hverandre hele tiden. Det er utrolig at vi vant noe som helst, har McMahon sagt.

Jokeren i stokken var William “The Refrigerator” Perry, en enorm rookie på 172 kilo som med sine 187 centimeter var den mest firkantede og kompakte spilleren i hele NFL i 1985. Mannen som ble draftet av Ditka skulle bli sentral både på offense og defense i en sesong der Bears vant de 12 første kampene i grunnspillet.

- Jeg tror mange underdogs identifiserer seg med Perry. Men han har gjort alt vi har bedt han om og mer til. Han har kommet i form, og akkurat nå er han en ideell borger, sa Ditka på sedvanlig vis om “The Fridge” før Super Bowl XX.

Noe av årsaken til Chicagos enorme popularitet denne sesongen ble, paradoksalt nok, til dagen etter Bears eneste tap for sesongen. Miami Dolphins og Dan Marino hadde levert en superkamp i Florida, og Bears slikket sine sår etter 38-24 den 2. desember. 3. desember gikk bjørnene i studio og spilte inn videoen til “The Super Bowl Shuffle”, en rapsang der spillerne selv rappet og spilte. Låten ble usannsynlig populær, og Bears “shuffling crew” fikk enormt med goodwill for deres selvironi og fordi store deler av inntektene fra sangen gikk til veldedige forhold.

På “Super Bowl Shuffle”-bølgen surfet Bears gjennom sluttspillet. New York Giants ble smadret 21-0 i Divisional Rounds, før Los Angeles Rams tapte 24-0 på Soldier Field i NFC Championship Game. Motstanderen i Super Bowl XX var New England Patriots. Et wildcard-lag som ble det første i historien til å vinne tre strake bortekamper i sluttspillet på veien til finalen. I AFC Championship Game var det nok en gang Dan Marino og Dolphins som måtte gi tapt på målstreken. I øsende regnvær kunne Patriots juble, men jubelen stilnet raskt da de entret Superdome i New Orleans. Foran 73.818 tilskuere i festrus skulle Bears krone det som hadde lignet veldig på en perfekt sesong. For forsvaret var det ekstra spesielt. Deres trener, Ryan, hadde lenge vært linket til hovedtrenerjobben i Philadelphia Eagles, og i dagene før kampen hadde han indirekte sagt adjø til sitt forsvar – uten å bekrefte noen ting. Spillerne spilte derfor like mye for Buddy som for seg selv den 26. januar 1986. Ingen NFL-lag tillot færre poeng mot seg i 1985 enn Bears, totalt 198, og hele sju forsvarsspillere scoret en touchdown i grunnserien. At Bears rushet med opptil åtte spillere var kjent, men det forhindret ikke en drøss quarterbacker i å havne på ryggen.

- Fotball handler bare om forsvar. Kan ikke det andre laget score, så kan de ikke vinne. Det er blod, svette, gjørme og alt det der. Det er det alt handler om. Hvis det ikke handler om det da snakker du ikke om forsvar, da snakker du om angrep, har Singletary sagt.

Bears-forsvaret sørget for 34 interceptions og 64 sacks i grunnserien, så gikk de gjennom de to første sluttspillsrundene uten å tillate motstanderene å score ett eneste poeng.

- Jeg liker ikke ordet bølle, men det er vel et av ordene som kan brukes om oss. Gutta var skumle sammen, har “Samurai Mike” sagt i ettertid.

Men faktisk var det Patriots som først fikk poeng på tavla i Super Bowl XX. En field goal ga dem 3-0, men da lagene gikk til pause ledet Bears allerede 23-3. Etter showet ved halvtid fortsatte Bears sitt eget show. Jim McMahon rushet inn to touchdowns selv, og da Reggie Phillips plukket en interception, og løp inn til ny Bears-touchdown var kampen allerede avgjort. På det tidspunktet av kampen begynte det å murre litt for Walter Payton. Han hadde vært sentral hele sesongen, som så mange sesonger før, men mot Patriots ble han stort sett brukt som lokkemat. Ditka kjørte ofte plays der Payton dro med seg to, tre forsvarere på tur, og så fikk andre Bears-spillere rom å gå i. Det kunne Payton leve med, men nå som kampen i realiteten var avgjort ønsket han seg sårt en touchdown. Da Bears fikk en gylden mulighet i 3. quarter, bare én yard fra end zone, gjorde Ditka noe han senere angret på. ”The Fridge” fikk ballen, og evig heltestatus i ”The Windy City”. Verdens største running back, som var nede i ”bare” 155 kilo i Super Bowl XX, dundret inn til seks nye poeng. Og Payton var rasende. Chicago slapp seg litt ned i siste quarter, og tillot et hardtarbeidende Patriots å vinne fjerde quarter 7-2. Sluttresultatet var allikevel knuseende, hele 46-10 til ”Da Bears” – da hadde forsvaret registrert sju sacks.

- Jeg synes ikk det var en 46-10-forskjell på lagene når man ser på talentet. Hovedfaktoren var at vi satte på et A-B-C-angrep mot et Ph.D-forsvar, sa Patriots-trener Raymond Berry.

12 sekunder før slutt løftet ”The Fridge” og Steve McMichael Ditka opp på sine skuldre, McMichael hadde blitt tipset om at Dan Hampton og Richard Dent planla å gjøre akkurat det samme med Buddy Ryan, noe de også gjorde. Det spesielle synet av de to trenerne med hver sin heiagjeng er blitt det evige symbolet på både splittelsen og viljen i 85-utgaven av Bears. For Payton ble siste quarter en gedigen nedtur, han endte til slutt på 61 yards rushing, og da kampen var slutt låste han seg inn på et eget rom i Superdome. Etter en stund klarte noen av lagkameratene å overtale ham til å komme ut igjen, og i et svært spesielt intervju med NBC står Payton nærmest med tårer i øynene og forsøker å få folket til tro på at det ennå ikke har gått opp for ham at han er Super Bowl-mester. I virkeligheten var han enormt skuffet.

- Jeg burde bare gitt ballen til Wally, og gitt faen i hva Ditka sa. Det angrer jeg veldig på at jeg ikke gjorde, sa McMahon senere om enyardsplayet som ”The Fridge” scoret på.

Perry kom i fokus på flere måter da han også sørget for å knocke lagkamerat Singletary med en blokk av de sjeldne. Først tok “The Fridge” ut sin mann på mostanderlaget, og så fikk “Samurai Mike” en smell så han nesten brakk nakken.

- I ettertid kan jeg le av det. Der og da var det ikke noe moro. Jeg så bare en gigantisk skygge, også var det svart, har Singletary sagt om taklingen.

Som ventet forsvant Ryan til Philadelphia tre dager etter finalen, og selv om Diktas Bears fortsatte i det samme gode sporet ble det ingen flere titler på Chicago. Ryan hadde heller ikke samme suksess uten Ditka.

- De fikk begge gode trenere rundt seg senere, men det ble aldri det samme. De trengte hverandre på et vis. Både Ditka og Ryan trengte noen å dele makten med, har Singletary sagt.

Men de to trenerene ville aldri begrave stridsøksen selv om bitterheten fikk et snev av ironi med årene.

- Jeg har ikke tenkt til ta ham i hånden med det første. Vi kunne vunnet Super Bowl uten angrepet hans, har Ryan sagt – litt spøkefullt.

- Vi er ikke gode venner, det kommer vi aldri til å bli heller. Han liker ikke meg, og det er ikke det at jeg misliker han – men det er ingen grunn til å like ham heller. Men hvor mange Super Bowls vant jeg etter at han forsvant? Ingen. Hvor mange vant han? Ingen. Så kanskje vi fungerte bedre sammen enn hver for oss, har Ditka sagt.

Fra laget som vant Super Bowl XX har Mike Singletary, Dan Hampton, Walter Payton og Mike Ditka blitt innlemmet i Hall of Fame.


Kapittel 19:
1. quarter

 

 

Hele uken har Ben Roethlisberger snakket om at han ville ha en slags revansje. Et noe merkelig utgangspunkt for en finale, særlig med tanke på at han vant den forrige Super Bowl han spilte i – og da ble den yngste quarterback til å løfte Vince Lombardi-trofeet noensinne. Men Big Ben spilte ikke bra i 2006, hans statistikk var blant de verste historisk sett, og nå vil han vise seg fra en bedre side. Pittsburgh starter kampens første angrep 71 yards fra mål, og fra første snap viser Ben at han har ro over det han gjør. Nesten for mye ro, synes en del av Steeler Nations medlemmer. De har måttet venne seg til at han omtrent aldri kaster ballen utover sidelinjen eller i bakken slik andre quarterbacker gjør når de blir presset hardt. Big Ben vil ha big plays, og han holder på ballen til alt håp er ute, og da blir han som regel sacked. Men fordi han er så sterk og fordi han har en egen evne til å bli kvitt ballen også under press klarer han å forlenge spill som egentlig burde vært døde en lang stund. Dermed er det opp til recieverne hans å komme seg fri, gjerne to og tre ganger på samme play. På Steelers første drive finner Roethlisberger Hines Ward med en 38 yardspasning, deretter får Heath Miller hendene på en 21 yardsball før han blir taklet én yard fra Arizonas end zone. Gult er kult på Raymond James Stadium nå, og Big Ben, som spiller i hvitt fordi Steelers er bortelag, er tent. Han prøver to plays som ikke funker, Arizona er gode i forsvar når de har ryggen mot veggen. På tredje down tar Roethlisberger saken i egne hender, og setter fart gjennom forsvarsmuren. Quarterbacken kommer over linja, og fansen jubler. Tyskeren ved min side skriver så laptopen hopper, og i miniradioen min ropes det touchdown. Men så kommer kontrameldingen. Knee down, knee down. Ben skal ha hatt kneet i bakken før ballen gikk over linja, i så fall teller ikke de seks poengene. Repetisjonen viser at så er tilfellet, og Mike Tomlin sender ut Jeff Reed for å sparke inn en field goal fra 18 yards. Det fikser han greit. Tyskeren hamrer på backspace, og banner innbitt.

Å se en NFL-kamp live er en ny opplevelse for meg, og selv om jeg er mangeårig fan av spillet gir tilstedesværelsen det hele en ny dimensjon. Hyppige og eviglange reklamepauser er en saga blott, og det er veldig spennende å følge med på sidelinjen mellom hvert play. Jeg kan ikke høre hva han sier, men jeg ser Santonio Holmes prate og prate hele tiden. Mike Tomlin går også veldig mye frem og tilbake og snakker med spillere, både enkeltvis og i grupper. Ken Whisenhunt sitter på huk, og det er nesten så jeg hører han tenker. Han registrerer selvfølgelig at forsvaret hans sliter, og at Kurt Warner ikke får den tiden han trenger. Han har knapt nok vært på banen ennå fordi Steelers bruker så mye tid på sine drives, men når han først kommer utpå klarer ikke Arizonas offensive line å stå imot Steelers. Larry Fitzgerald har også vært fullstendig borte i første quarter, og uten ham forsvinner veldig mye av angrepsspillet til Cardinals.

At Troy Palomalus spill gir Whisenhunt hodebry er jeg rimelig sikker på. Steelers-safetyen er veldig uforutsigbar, og selv om han primært fungerer som safety nå virker det som om han har frihet til å kjøre passrush når han føler for det, eller i det minste når Tomlin ber om det. Det er sekunder igjen av første quarter, og jeg ser ned på notatblokka mi. Den er nesten skrevet ut alt. Jeg har notert alt, alle pasninger, alle calls, alle bevegelser jeg har kunnet se. At dette er min første NFL-kamp i real life er merkbart. Det minner meg om mine første 3. divisjonskamper som reporter i Fredriksstad Blad. Da kunne jeg også komme hjem fra lokaloppgjør med 30 sider notater. Men når saken skulle skrives så jeg som regel aldri på det jeg hadde skrevet. Nå må jeg nok det allikevel, for dette er til dels upløyd mark, og utfordringen er å henge med i svingene. Heldigvis har jeg både en kommentator i øret, og en speaker på stadion som hele tiden holder oss oppdatert.

- Go, Kurt! We love you, roper en middelaldrende Cardinals-fan med 13 Warner på ryggen. Hun er plassert på bakerste rad av publikumsplassene i svingen, altså like nedenfor der jeg sitter. At Kurt appellerer til soccermoms er vel ikke noe nytt, men midt i et gult og svart hav av fans virker kommentaren puslete og litt malplassert. Skal jeg være stygg er det litt for mange husmødre og smågutter som står bak Arizona til at de virker slagkraftige, og det gjør seg utslag i at Steelers praktisk talt spiller på hjemmebane. Vissheten om at de har gjort dette fem ganger før i Pittsburgh ligger tjukt utenpå draktene, de har en rolig arroganse over det de gjør som vitner om selvtillit og tro på eget produkt. Cardinals utståler mer en happy-go-lucky optimisme rundt det å være på jakt etter den første tittelen på 46 år. Det virker ikke som om så veldig mange egentlig tror det er mulig, ”men det er jo veldig moro å prøve da”. Kanskje kan Warner dra en kanin opp av hatten. Og går det ikke så er det jo varmt og godt i Arizona uansett. Jeg generaliserer oppe i hodet mitt, men dette er inntrykket jeg får av de fundamentalt ulike supportergruppene.

Temperaturen faller litt, og jeg tar på meg jakka i det første quarter er ferdig. Den åletrange plassen gjør jakkestuntet til en utfordring, men en hyggelig kollega på raden bak bidrar med en hjelpende hånd. Hvilepulsen har falt litt igjen heldigvis, og jeg er ikke skuffet over første quarter selv om det bare er scoret tre poeng i en veldig fysisk batalje. Akkurat det hadde jeg ventet, for selv om Steeler-defense ikke er alt i Pittsburgh lenger er Roethlisberger så innstilt på å være en positiv bidragsyter at han ikke tør sjanse så tidlig i kampen. Det gode pasningsspillet Steelers har levert tidligere denne sesongen har ofte kommet til sin rett først i fjerde quarter – etter at Mike Tomlins menn har ligget under. Noe jeg har lært etter sene netter med taktikk og tv er at så lite som to minutter kan være en evighet i amerikansk fotball, derfor gidder jeg ikke å prøve meg på noen form for analyse etter første quarter. Men nærmest ubevisst skriver jeg ”må få i gang Fitzpatrick” på blokka mi. Etter å ha slukt restene av sandwichen min ser jeg plutselig at jeg har skrevet feil – han heter fremdeles Fitzgerald. Akkurat som om noen andre på pressetribunen bryr seg om hva en nordmann skriver i notatblokka si skynder jeg meg å pusse ut navnet før jeg skriver det riktig. Rookie mistake.

 

Kapittel 20:
Maskinen Favre

 

Vince Lombardi er nevnt flere ganger, og mannen som satte Green Bay på kartet er fremdeles hellig i Wisconsin. Men i 1996 var ikke Titletown, USA, like fryktinngytende som den hadde vært på 60-tallet. Det begynte å bli lenge siden lagets siste Super Bowl, og de 102.000 innbyggerne i Green Bay, Amerikas minste by med et NFL-lag, håpet at quarterback Brett Favre kunne sørge for å hente hjem Vince Lombardi-trofeet. Favre hadde blitt draftet i 1991 av Atlanta Falcons, men etter en svak rookiesesong endte han i Packers. Det skulle bli starten på en eventyrlig ferd – der den kanskje største prestasjonen av alle var hans ufattelige ”streak” på 297 strake grunnspillskamper i NFL fra 1991 til 5. desember 2010. Jernmannen Favre stod ikke over en eneste kamp i denne perioden, og han var startende quarterback i NFL i en alder av 41 år. Men i 1996 var Favre fremdeles bare 27 år, og Green Bays håp hadde vært gjennom en tøff periode. Tre år på rad hadde Packers blitt slått ut i playoff av Dallas Cowboys, men i 1996 hadde sentrale spillere kommet tilbake fra skade igjen, og Favre var kvitt sine personlige problemer. Quarterbacken hadde brukt 46 dager av off season, før sesongen 1996, på et behandlingssenter i Kansas for å få bukt med sitt misbruk av de smertestillende tablettene Vicodin. I grunnspillet hadde Green Bay vært sikre som banken, inn i sluttspillet kunne de vise til en 13-3-record, og for første gang siden 1962 var ”The Pack” ubeseiret hjemme på  Lambau Field. Brett Favre ble kåret til NFLs MVP for andre året på rad, og med tonnevis av selvtillit tok Green Bay i mot San Fransisco 49ers hjemme i første sluttspillsrunde. 80-årenes store lag måtte reise hjem med halen mellom bena etter knusende 35-14. I NFC Championship Game ventet Carolina Panthers, og Packers ga dem juling før de ble sendt hjem med 30-13 i sekken.

- Den kampen var nesten større enn Super Bowl for meg. Vi spilte hjemme på Lambau, det var kaldt, og fullt av Packer-fans. Det var en skikkelig fotballkamp, har Favre kommentert.

 I Super Bowl XXXI ventet en ringrev av dimensjoner. Bill Parcells hadde vunnet to Super Bowls som trener for New York Giants, med stjernespillere som Phil Simms og Lawrence Taylor, men nå hadde han ledet New England Patriots til Superdome i New Orleans. For Favre var det ekstra spesielt med kamp i hans egne hjemtrakter, for Parcells ble deler av oppladningen til kampen alt annet enn optimal. ”The Big Tuna”, som Parcells gjerne blir kalt, hadde nemlig fått Patriots-eier Robert Kraft i vrangstrupen, og i dagene inn mot kampen var det mange andre NFL-klubber som ville sikre seg Parcells tjenester den påfølgende sesongen. At Parcells hadde telefonmøter med New York Jets mens han var i New Orleans i forbindelse med Super Bowl var ikke optimalt, synes daværende assistenttrener i Patriots Bill Belichich.

- Det skjedde mye rart i forkant av kampen. At han drev og snakket med andre klubber følte jeg ærlig talt var veldig upassende. Hvor mange sjanser får du til å vinne en Super Bowl? Be dem å ringe tilbake om noen dager da vel. Det var helt klart et forstyrrende moment. Jeg sier ikke at jeg synes det var mangel på respekt for meg, men det handlet om selve forpliktelsen til laget, har Belichich sagt.

Ikke siden Miami Dolphins perfekte sesong i 1972 hadde et lag kvalifisert seg for Super Bowl, og vært best i de to gjeve klassene ”færrest tillatte poeng i mot” og ”flest scorede poeng”. Mike Holmgrens Packers klarte nettopp det, og på kampens aller første drive viste Brett Favre at han ikke hadde kommet til Super Bowl for å spille på det sikre. Playet han fikk fra sidelinjen var ikke det han ønsket seg, og han så at oppstillingen til Packers ikke stemte. Favre endret spillet, og ropte ut maksimal beskyttelse, og en full guffe på to recievere. Målet var en langball som skulle sjokkere Patriots, og Favre leverte. Andre Risen plukket ned Favres 54 yardspasning, Packers tok ledelsen og Favre løp rundt med hjelmen i hånden som om kampen allerede var slutt.

- Da jeg tok over Packers og ble kjent med Brett Favre så var han en skikkelig ”riverboat gambler”. Han elsket å ta store sjanser. Men vi ble som en enhet, han og jeg, og han utviklet seg til å bli en fantastisk spiller, har Holmgren sagt.

Green Bay økte på til 10-0 med en field goal i 1. quarter, men Parcells ville ikke gi seg uten kamp. Hans quarterback Drew Bledsoe kastet to korte touchdowns i 1. quarter, og Parcells kunne glise igjen. Men smilet forsvant i 2. quarter for Favre ladet kanonen og lot det stå til. Mannen som hadde fått et rykte som en ”gunslinger” spilte 20 år i NFL, og hans evne til å klemme inn knallharde pasninger i rom som egentlig ikke var der var unik. At det også ble mange interceptions på den måten var en del av hans stil, men i Super Bowl XXXI var Favre fantastisk, og hans 81 yard lange touchdown-pasning til Antonio Freeman tok pusten fra de 72.301 fremmøtte i Superdome. En ny field goal ga Packers ledelsen 20-14, og da Favre selv rushet inn lagets tredje touchdown så det stygt ut for Patriots. Etter pausen gikk Patriots over til et mer soneorientert forsvar, og da Curtis Martin løp inn en 28 yards touchdown var det kamp igjen. Men en svært unlikely hero skulle snart bli dagens mann – og kanskje litt overraskende kampens MVP. For på et perfect kickoff fra Adam Vinatieri seilte ballen høyt og langt, før den falt ned på Packers 1 yardlinje. Der stod Desmond Howard. Han hadde blitt droppet etter elendige opphold i Redskins og Jaguars, og fra februar til 11. juli 1996 hadde han ingen klubb. Da tok Packers en sjanse.

- Han var like god i jobben sin som noen annen spiller jeg noensinne har sett. Det er sånt som skjer noen ganger når du henter en fyr på skraphaugen, og han føler at han må vise alle at han fremdeles kan spille, sa Packers General Manager fra 1991 til 2001 Ron Wolf. Han var sentral i gjenoppbyggingen av The Pack.

Og i tilfellet Desmond Howard gamblet og vant herr Wolf. For da Packers-spillerne holdt hverandre i hendene, og stormet fremover som en gul vegg lå Howard i deres kjølvann og så etter en luke i midten av banen. Da den åpenbarte seg smatt han igjennom, og så var det bare å ”run to daylight” som Lombardi selv ville ha sagt det. Packers økte til 35-21 etter at Favre fant Mark Chmura på en påfølgende to-point-conversion, og kampen var tilbake i Green Bays hule hånd. Det siste kvarteret endte poengløst, og endelig kunne Titletown juble igjen. Over 60.000 fans ventet ved og på Lambau da heltene kom hjem til minusgrader og snøvær. Festen og parademarsjen var mestere verdig, men for Favre var ikke karrien halvveis engang.

- Da Super Bowl var slutt følte jeg meg nummen. Er dette alt? Jeg ville ha mer. Mange spillere jeg har pratet med sier det samme; At når du står der og har vunnet så er det ikke den siste kampen du husker. Du husker kampene som tok deg dit, bussturene, treningene, tiden i garderoben. Det er rart, har Favre sagt i ettertid.

 

Kapittel 21:
2. quarter

 

Arizonas virker frustrerte nå, og frustrasjonen øker når Steelers presser dem til å punte ballen. Roethlisberger kommer tilbake på banen, og nok en gang får han mye ut av lite. Han finner Santonio Holmes med en 25 yarder. Så blir det Miller-show når Big Ben bruker ham tre ganger på rad slik at Steelers avanserer ytterligere 26 yards. Holmes bidrar med syv nye før Cardinals omsider får stoppet Pittsburgh like utenfor egen end zone. Men gutta i ”Crimson and cream” må uansett gi tapt når Gary Russell tar med ballen inn til touchdown på et etyardsløp – 10-0. Aldri har noe lag ligget under med mer enn ti poeng og vunnet. Nå gjelder det, Kurt, tenker jeg i det Arizona skal i angrep. Og nå våkner Warner. Som i sine beste stunder står veteranen i lomma, i shotgun-formasjon, og fyrer fra hofta. 10 yards til James, 5 yards til James, 7 yards til Breaston, 11 yards til James. Det går forover, og Steelers klarer ikke å komme innpå quarterbacken før han finner en åpen mann. Men Cardinals gjør det vanskelig for seg selv. De gule flaggene kommer for ofte. Offensive holding går igjen, og på 1 and 10 blir Arizona tatt på fersken. Tim Hightower skaffer tre yards på sitt løp, men Cardinals har jukset på linja, og straffes med ti yards. 1 and 20 er ikke enkelt, men Warner tar saken i egne hender. 13 yards til Breaston, gir dem ballen på 2. and 7 på Pittsburghs 46yardlinje. Snapen går, og Warner lader. Han søker, ser, leter, og så fyrer han i lengderetningen. Ballen flyr, Boldin strekker seg og får kontroll, og den 45 yard lange pasningen gir Arizona 1 and goal bare én fattig yard fra end zone. Warner finner Patrick med den korte pasningen, og endelig har gjengen fra ørkenen noe å juble for. Det er kamp igjen. Neil Rackers banker inn ekstrapoenget, og stillingen er 10-7 til Steelers.

Pittsburgh får ingenting ut av sin neste drive, og de tvinges til å punte. Arizona prøver å angripe, men Kurt Warner blir sacked, og en timeout gir ikke ønsket effekt for Whisenhunts lag. Det ender med punt, og Steelers-angrepet inntar banen igjen etter en kort pause. Pittsburgh åpner driven med et running play, og Moore vinner seks yards. På 2. and 4, på egen 22 yardlinje prøver Ben seg på en kort pasning midt i banen. Målet er Holmes, men Cardinals-linebacker Karlos Dansby lukter lunta, og sørger for en interception. Arizona får tilbake ballen på Steelers 34 yardlinje, og Kurt får en gylden mulighet til å sikre ledelse til pause. Stemningen på stadion har snudd, plutselig virker det som om Cardinalsfansen er i flertall. Det som var kontante rop har blitt en suppe av lyd, og det er som å stå i en lang bilkø med vinduet åpent. Litt ampert, mye lukt og lyd, og utrolig trykkende. Kurt Warners to første forsøk er mislykkede, og Arizona-fansen ser på klokka. Første omgang er snart slutt, men ennå er det tid til et siste forsøk. Warner finner Hightower med en kort pasning, og runningbacken avanserer ti yards ut av ingenting. 1 and 10, fire nye forsøk. Hightower får tillit igjen, men Steelers bråstopper mannen med rastamanken.

Whisenhunt tar en ny timeout med 59 sekunder igjen på klokka. Warner får ballen på andre forsøk, og han søker Fitzgerald. Wide recieveren har trukket inn i midten av banen, og Warner sender ballen rett i kroppen på ham. Fitzgerald setter opp farten, og blir til slutt felt 12 yards fra end zone. Nå tar Mike Tomlin timeout, og lagene rekker å trekke pusten. På pressetribunen er det elektrisk stemning. Alle elsker en underdog, og nå har Warner og kompani stø kurs mot ledelse. Jeg noterer på blokka mi ”Warner har rytmen, Steelers får ikke sacks”. Så kommer lagene utpå igjen, og Warner banker ballen til Boldin. Han får kontroll, og går i bakken fem yards fra mål. Det er 2. and 3, og Warner går for Boldin igjen. Nok en gang klorer han seg fast i ballen, og går ned etter fire yards. Cardinals er én yard unna end zone, det er 18 sekunder igjen på klokka, og Whisenhunt tar timeout. Pressefolkene er quarterbacker alle sammen nå.

- Kurt må kjøre en quarterback sneak, og presse seg inn en yard direkte etter snapen, hører jeg bak meg.

- Nei, nå må de bruke sitt fremste våpen og finne Fitzgerald i lufta, sier en annen.

- De har brukt en del play action i slike situasjoner i år, ikke bli overrasket om de gjør det igjen, spår en tredje.

Timeouten er slutt, lagene gjør seg klare. 18 sekunder gjenstår, og Kurt får ballen i hendene. Han låser blikket til venstre, og søker en åpen mann, men spillet de har avtalt sitter ikke, og nå kommer presset på ham. Warner bestemmer seg for å kaste, og målet er nok en gang Boldin. Men pass rushet er nå helt oppe i ansiktet på ham, og Kurt ser ikke at linebacker James Harrison står midt mellom ham og Boldin. Den korte pasningen svever noen få yards, og så er interceptionen et faktum. James Harrison, årets forsvarsspiller i inneværende sesong, fakker ballen på egen enyardlinje, og skal bare holde den i fast grep så kan Steelers ta pause med ledelse og bøttevis med selvtillit. Men bamsen har tydeligvis andre planer. For Harrison avanserer, og det er tydelig at returløp er noe Steelers har terpet på, for i løpet av sekunder har han sju, åtte mann rundt seg. På 30 yardlinjen til Steelers prøver Warner å stoppe linebackeren, men Deshea Townsend dundrer quarterbacken ut over sidelinjen med en viktig blokk. Harrison holder på å snuble, men holder seg på bena. Og det går fremdeles forover. Cardinals-spillerne er i ferd med å få panikk, og samtlige på banen forfølger Harrison. Larry Fitzgerald, som var lengst unna Harrison i det ballen ble kastet, har løpt banen på langs og er like ved å ta Harrison når han kolliderer med sin egen lagkamerat Antrel Rolle på sidelinjen. Fitzgerald må ta en runde innom benken, og taper fart. Harrison løper tungt videre, og er nå bare 30 yards fra end zone. Det er seks mot seks innefor en radius av 15 meter, og Harrison får smeller i øst og vest. Han hopper over en blokkering i det tre mann forsvinner ut over sidelinjen, men nå begynner kjempen å gå tom for drivstoff. Bena er blytunge, farten avtar, og Cardinals er i ferd med å ta ham igjen. Steelers Lamarr Woodley gjør en rå blokkering i det Tim Hightower har kommet foran Harrison og skal til å dunke han utover sidelinjen, men Harrison lever ennå. Med syv yards igjen til mål prøver Arizona-tackle Mike Gandy å senke Harrison. Inn fra høyre kommer Larry Fitzgerald i lange klyv. Steelers Ryan Clark takler Gandy ut av banen, men i det Fitzgerald tar igjen Harrison kommer Cardinals Steve Breaston i stor fart bakfra og takler Harrison inn i end zone. For andre gang på under ti sekunder blir Fitzgerald forhindret av en medspiller, men Harrison bryr seg fint lite om det. Han ligger helt utslått i end zone etter å ha gjort et historisk 100 yards returløp til en touchdown. Klokka viser ett sekund gjenværende tid. Steelers leder 17-7 til pause, og jeg er hes allerede før Bruce Springsteen har tatt frem gitaren.


Kapittel 22:
This one’s for John

 

Det er mange spillere i NFL-historien som må nevnes når man snakker om historiske høydepunkter, og tar man sjansen på å rangere blir det alltid bråk. For fotballfans og fotballeksperter har ofte ulikt syn på ting, og selv blant de klokeste hoder er det ulike oppfatninger av hvem som var best, størst og viktigst. Når det er sagt kan jeg garantere at John Elway er inne på alles lister når det gjelder de mest markante NFL-spillerne i historien. Få har påvirket spillet så mye, og over så lang tid, som Elway. Han historie er egentlig ikke om én Super Bowl, men snarere en hel karriere som tok ham og Denver Broncos til utrolige fem Super Bowls. Elway var Broncos på 80-tallet og store deler av 90-tallet, og hans historie er en av de virkelige eventyrfortellingene i amerikansk fotball. Det begynte etter draften i 1983 da Elway ble plukket av Baltimore Colts som draftens aller første spiller, men ikke ville spille for dem. Denver Broncos la to veteraner og et førsterundevalg i neste års draft på bordet, og dermed var Elway på vei til Colorado.

Det angret verken Elway eller Broncos på. Men suksessen satt langt inn for Elway. I Super Bowl XXI, i Rose Bowl, tapte han og Broncos 39-20 for New York Giants. Elway satte 22 av 37 pasningsforsøk for 304 yards og en touchdown. Med bare én interception var tallene gode nok til MVP-status om Broncos hadde vunnet. Elway sørget også for å bli Broncos beste rusher i finalen med seks forsøk for 27 yards – og en touchdown. Men innsatsen til quarterbacken hjalp så lite mot Giants. Elway måtte se Phil Simms løfte Vince Lombardi-trofeet, men han sverget at han ville komme tilbake. Han fikk sjansen igjen året etter i Super Bowl XXII i San Diego, men Elway klarte ikke å levere. 14 av 38 pasninger kom frem for 257 yards, men bare en touchdown og tre interceptions holdt ikke mot Washington Redskins. Paradoksalt nok ledet Elway og Broncos 10-0, men de tapte 42-10, og fansen i Denver var i ferd med å gi opp håpet om å bli verdensmestere. Nok en gang måtte Elway se motstanderens quarterback bli MVP da Doug Williams ble den første afroamerikanske quarterback noensinne til å spille i en Super Bowl – og til å bli kampens beste spiller etter fire touchdownpasninger.

Broncos tredje forsøk kom etter 1989-sesongen da Joe Montana og 49ers ventet i Super Bowl XXIV. Som nevnt ble Montana kampens MVP, hans tredje bestemannspris i en Super Bowl, og Denver ble totalt overkjørt med 55-10. Broncos klarte bare 167 yards totalt, og Elway hadde ingen god dag på jobben. 10 av 26 pasninger nådde frem, til totalt 108 yards. Han rushet riktignok inn en touchdown, men det ble også to interceptions – og nok en gang måtte han knust se motstanderne feire seieren. De tre tapene i Super Bowl gjorde at Elway fikk et rykte på seg som den som aldri skulle lykkes. Til tross for dette var han viden kjent som en mester i å snu kamper i fjerde quarter. Hele 47 ganger klarte han å sikre Broncos minst uavgjort etter at de hadde ligget under i siste quarter. Den mest kjente snuoperasjonen kalles bare ”The Drive”, og skjedde i AFC-mesterskapskampen i 1986. Elway og Denver lå under mot Browns, og i kampens siste minutter ledet quarterbacken en 98-yardsdrive som sikret uavgjort. På overtid banket Broncos inn et field goal, og dermed vant de kampen 23-20.

Men for Elway var det ikke nok å bli husket som han som ofte kom tilbake. Han ville ha noe håndfast å vise til, men årene gikk og quarterbacken var ikke lenger ung og lovende. Og siden forrige Super Bowl-opptreden hadde han sett Buffalo tape fire strake finaler før 49ers igjen vant sin femte tittel i 1995. Dallas slo sine gamle erkefiender Steelers i 1996, og Brett Favres Green Bay ble mestere i Super Bowl XXXI i 1997. NFC hadde vunnet 13 strake Super Bowls, og John Elway var blitt en 37 år gammel veteran uten en ring. Men 1997-sesongen skulle bli spesiell. Etter en 12-4 sesong skulle Broncos måle krefter med de regjerende mesterne Green Bay Packers i Super Bowl XXXIII. Kampen skulle spilles på Qualcomm Stadium i San Diego, og Packers var 11,5 poengsfavoritter. Brett Favre var blitt 28 år, og for tredje året på rad hadde han blitt NFLs mest verdifulle spiller. Betydningen av kampen var enorm også for Packers. De ville bli det andre laget i historien til å vinne head-to-head Super Bowls to ganger, slik som Steelers hadde gjort. Men til tross for et kraftig favorittstempel var det noe med oppbygningen til kampen som gjorde Broncos selvsikre. De foret oppunder Packers selvgodhet, og spilte på at Green Bay var enorme favoritter. Da det hele skulle avgjøres viste det seg at Denver hadde brukt tiden inn mot kampen langt bedre enn Packers.

- Jeg følte meg ikke som noen underdog. Det var en følelse av rolig selvsikkerhet. Guttene var klare. Jeg hadde vært i tilsvarende situasjon tre ganger før, og hver gang hadde vi mer eller mindre fått juling. Nå følte jeg meg ganske så forbasket selvsikker, har Broncos-eier Pat Bowlen sagt om opplading til Super Bowl XXXII.

Kampen ble mer spennende enn de fleste hadde ventet, og trenerduellen mellom Denvers Mike Shanahan og Green Bays Mike Holmgren ble minneverdig. Mest minneverdig var allikevel John Elways helikoptertur sent i tredje quarter. Stillingen var 17-17, og Broncos var på Green Bays 12 yardlinje. Det var tredje forsøk, og seks yards til markøren. Elway hadde allerede rushet til en touchdown, og nå fikk han beskjed på øret om et kort passplay. Men forsvaret til Green Bay hadde ikke stilt opp slik Shanahan forventet, og det så Elway.

- Jeg fikk ballen i shotgun, og droppet tilbake. Så skjønte jeg at jeg måtte finne et hull selv. Du kan se på øyenen mine at jeg så etter 1. down-markøren, og så satte jeg fart. De trodde jeg kom til å gå lavt, men så la jeg inn et lite femtommers hopp, og kom meg over dem til en første down, har Elway selv fortalt om sitasjonen som førte til Terrelle Davis andre rushing touchdown like etter. Elway fløy bokstavelig talt over tre forsvarere, og fikk seg en smell så hele kroppen roterte horisontalt før han landet på den andre siden av tremannshaugen.

Målbevisstheten til Elway fyrte opp lagkameratene, men Brett Favre hadde tenning nok til å slå tilbake. I fjerde og siste quarter utlignet Packers til 24-24 etter Favre fant Antonio Freeman i end zone. Elway måtte lede Broncos til mål en gang til for å bli historisk, og han tok ansvar. Tre og et halvt minutt gjenstod da Elway begynte med ballen på Green Bays 49 yardlinje. Elway fant Howard Griffith med en 23 yarder, og Broncos hadde 1 and goal på Packers 8 yardlinje. Denver fikk et holdingflagg mot seg, og ballen ble flyttet ti yards ut. Terrelle Davis fikk oppgaven med å komme nærmere mållinjen, og et 17 yardsløp endte med at han ble skjøvet ”out of bounds” én fattig yard fra mål. På Denvers 2. and goal fra 1 yardlinjen tok Packers-trener Holmgren timeout. Men han hadde på mirakuløst vist klart å rote med forsøkene, og trodde det var Broncos første down. Fordi klokka viste ett minutt og 47 sekunder var han redd Packers ville få for lite tid til å svare dersom de forsøkte å holde igjen Broncos, og han lot derfor Terrelle Davis tordne inn sin tredje 1-yardstouchdown nærmest uten at noen rørte ham. En enorm tabbe av en rutinert trener.

Med syv poengs forsprang og 1.45 igjen å spille måtte Broncos forsvare seg til sitt første mesterskap, og mot Brett Favre og Packers-angrepet var det lettere sagt enn gjort. Men Broncos defensive coordinator Greg Robinson gjorde det eneste rette, og sendte mye folk rett i strupen på Favre for å true ham til å kaste under press. Mike Holmgren ville ikke høre snakk om å sette mer folk til å passe på Favre, og holdt hardt på at angrepet skulle overbefolkes. 32 sekunder gjenstod da Packers var på Broncos 31 yardlinje. Det var 4. and 6, og Robinson beordret en syvmannsblitz mot Favre. Packers hadde gått for spillet ”Two Jet Winston” der fire recievere skulle løpe 12 yards i hver sin rute før de vendte inn eller ut for å gjøre seg åpne for mottak. Men problemet var at Favre hadde halve Denver i fjeset før noen av recieverne var på plass. Han forsøkte å nå Mark Chmura som forstod hva som var i ferd med å skje, men Chmura kom til kort da linebacker John Mobley skjærte inn i banen og slo ballen i bakken. På sidelinjen snudde alle seg mot John Elway. Dette var hans seier, endelig var 37-åringen mester, og lettelsen var like stor som gleden.

- Dette pusser ut alle de andre tapene. Jeg kan garantere dere at dette føles ti ganger bedre enn jeg hadde forestilt meg, sa en rørt Elway.

Da trofeet skulle overrekkes Broncos-eier Pat Bowlen løftet han det over hodet, og med skingrende stemme uttalte han ordene som siden har blitt udødelige i Denver:

- This one’s for John!

Til tross for heroisk spill og fantastiske lederegenskaper ble ikke Elway MVP. 12 av 22 pasninger holdt til 123 passing yards, men også én interception. Hans 17 yards på bakken sørget for én touchdown, men helikopterturen hans inspirerte seieren. Mannen som fikk æren av å bli kampens mest verdifulle var Terrell Davis. Han hadde trosset et migreneanfall som gjorde at han ikke spilte noe i andre quarter, og allikevel scoret tre touchdowns etter 157 rushing yards.

For Brett Favre ble Super Bowl XXXII et antiklimaks, men Green Bays store helt tok tapet med fatning.

- Jeg er bare 28 år, og jeg håper og tror jeg vil få flere sjanser til å vinne Super Bowl. Forhåpentligvis vil det ikke bli så lenge til heller, sa han etter kampslutt.

Det han ikke visste var at han aldri skulle spille i Super Bowl igjen, til tross for at han var aktiv til og med sesongen 2010 ble tapet for New Orleans Saints i Conferance Finals i 2009 det nærmeste han kom. Den kampen spilte Favre i lilla, etter en svært kontroversiell overgang til Minnesota Vikings. Før den tid hadde quarterbacken gjort to forsøk på å legge opp, med tårevåte avskjeder, men begge gangene hadde henholdsvis New York Jets og til slutt Vikings lokket ham tilbake på banen. Det var med blandede følelser Lambeau tok i mot Favre som en Viking, men da karrieren hans omsider tok slutt i 2010 kunne ingen si noe annet enn at NFL ble en fattigere liga uten ham.

John Elway holdt ikke på like lenge som Favre, men Denvers store sønn hadde akkurat én sesong til i kroppen etter Super Bowl-triumfen i 1998. Det å endelig vinne ga veteranenen en ny giv, og Broncos hadde fremdeles et så godt lag at fansen hvisket lavt om å kopiere bragden. 12 måneder senere var Broncos på plass på Pro Player Stadium i Miami, etter en sterk 14-2 sesong. Motstanderen i Super Bowl XXXIII var Atlanta Falcons, også det et 14-2-lag, men oppladingen til kampen var alt annet enn lik for de to klubbene. Broncos hadde Packers’ selvgode inngang til fjorårets kamp friskt i minnet. De ville ikke gjøre samme feil selv om de nå var favoritter, og for Mika Shanahan var kampen ekstra viktig på grunn av en bitter ordkrig med tidligere kollega, og nåværende Falcons-trener, Dan Reeves. John Elway var blitt 38 år, og mot Falcons var det ventet at Broncos ville legge hoveddelen av det offensive ansvaret på runningback Terrell Davis. I Atlanta-leiren var det optimisme og tro som preget Super Bowl week, men dette tok brått slutt natt til søndag. Falcons-spillerne hadde fått beskjed om å være tilbake på hotellet senest ved midnatt, men et par timer før fristen gjorde free safety Eugene Robinson den største tabben i sitt liv. Bare noen hundre meter fra spillerhotellet ble han tatt av en politikvinne som utga seg for å være prostituert, etter at Falcons-stjernen hadde forsøkt å kjøpe oralsex. Paradoksalt nok hadde nettopp Robinson mottatt Bart Starr-prisen for ”høy moralsk karakter” tidligere den samme dagen. Nå holdt han hele laget oppe til langt på natt, og forberedelsene til kampen ble snudd på hodet. Etter en natt med forvirring, usikkerhet og lite søvn valgte trener Reeves å la Robinson spille kampen. Akkurat det gavnet nok Broncos mest. For Broncos satt i førersetet fra start til mål i 1999, og foran 74.803 tilskuere fikk endelig John Elway vist sitt sanne jeg. Han hadde vunnet året før, og ringen var sikret, men i hans fire Super Bowl-opptredner hadde han aldri fremstått som den strålende spilleren hele Colorado kjente og elsket. Mot Falcons gjorde han det. Broncos ledet 7-3 etter første quarter, og 17-6 til pause. Lagets andre touchdown, på hele 80 yards, kom som følge av en glimrende Elway-pasning. Da tredje quarter endte poengløs lå det Denver-seier i lufta, men fjerde quarter vil uansett bare bli husket for måten John Elway tok ansvar. For kampen ble ikke slik de fleste hadde ventet. Davis fremstod aldri som Broncos farligste våpen i en kamp der John Elway kastet, kastet og kastet. Nok en gang sikret Elway seg en rushing touchdown i finalen, men han viste også frem hele sitt reportoar. Broncos vant fjerde quarter 17-13, og kampen 34-19. Elway endte på 18 vellykkede kast, etter 29 forsøk, og hele 336 yards. Det ga 38-åringen en touchdownpasning, en interception, en egen rushing touchdown – og en ny anledning til å løfte Vince Lombardi-trofeet over hodet.

- Folk sa alltid at han ikke kunne vinne den store kampen. At han var god, men at han ikke var så god at han kunne vinne Super Bowl. Dette var kronen på verket for hans del. For meg finnes det ingen bedre enn John Elway, sa Mike Hemerdinger som trente wide recieverne i Broncos de siste sesongene Elway spilte.

For quarterbacken sa ingenting til verken medspillere eller trenere i forkant av kampen, men han hadde bestemt seg for at dette var han siste sesong, hans siste forsøk. For eventyrfiguren John Elway var det håndfaste beviset på en eksepsjonell karriere to trofeer på to år. Elways aller siste kamp ble MVP-opptredenen i Miami.

- Han kom ikke bort til meg og sa det rett etter kampslutt, men jeg forstod det på kroppsspråket hans. Han trengte ikke å si noe til meg. Etter Super Bowl XXXIII var han ferdig. John var veldig sterk, men han sa at kroppen ikke tålte mer. I hodet sitt var han ferdig, sa Broncos-eier Pat Bowlen mange år senere.

For Broncos betydde Elways avskjed også starten på en lang og tung periode uten noe særlig suksess. De to årene ble klimakset i quarterbackens karriere, og også i Broncos-historien. John Elway ble innlemmet i Hall of Fame i 2004, og i sin takketale benyttet han muligheten til å dedikere innlemmelsen til ”Mile High”-fansen i Denver.

- Etter at vi slo Packers den kvelden så løftet eieren vår, Pat Bowlen, Vince Lombardi-trofeet, og fortalte alle at ”Denne er for John”. Vel, når jeg nå står her i dag vil jeg si at denne er for Pat, og for alle dere Broncosfans der ute. Takk, sa Elway.


Kapittel 23:
Halftime

 

 

Sjokkerte Cardinals-fans strømmer til ølutsalget mens spillerne jogger inn i garderoben. Deres siste drive var så nær en drøm man kan komme, og så ble de røsket over i et mareritt som utfoldet seg over 100 lange yards. Små marginer snakker alle om på pressetribunen, men jeg kommer ikke over James Harrison der han lå i stjerne i end zone, totalt tømt for krefter. Han måtte ha hjelp for å komme seg på bena, og en rullende oksygentank ble redningen for den store mannen. Arizona utfordret avgjørelsen om touchdown fordi de mente Fitzgerald fikk dratt ham ned såpass at han satte kneet i bakken utenfor end zone. Men dommeren så situasjonen i reprise, og lot scoringen stå. De rigger til fest på banen nå, og derfor bør jeg prøve å finne et toalett ganske raskt. Det finnes sikkert noen dedikerte pressetoaletter oppe i hjørnet her et sted, men det er tjukt av folk overalt, og jeg har ikke tid til å lete. Redningen blir å komme seg ut i den store åpne loungen jeg var innom før kampstart. Det er enda flere mennesker her nå enn før, men fordi jeg sitter høyt oppe på tribunen rekker jeg å komme meg inn på et toalett før køene blir for lange. Det er fans i kø her inne også, men amerikanerne er brukbare på køkultur, og de benytter anledningen til å slenge dritt – om ikke bokstavelig.

- Dere er så ferdige. Harrison har avgjort dette nå. MVP, MVP, MVP, roper en fyr mens han står ved urinalen og sikter.

- Warner kommer til å snu dette, vi er bare halvveis. Vent å se, svarer en Cardinal på den andre siden av rommet.

En lettere beruset mann prøver å snike i køen, men får raskt beskjed om at han har å stille seg bakerst. Heldigvis tar han hintet. Jeg ender mellom Ben Roethlisberger og Larry Fitzgerald ved veggen. Larry er blitt hvit og Ben har fått måne.

Det er koketemperatur i oppholdsrommet utenfor, og folk drikker med begge hendene. Steelers-fansen feirer allerede, Cardinals-fansen drikker seg til mot. Ute på tribunene følger alle med på Bruce Springsteen som nå har kommet seg opp på den provosoriske superscenen. Han lover fullt trøkk i 12 minutter.

- Skru opp lyden på TVene deres. Sett den på fullt, roper han inn i et kamera før han slenger gitaren sin til en svært nervøs mottager litt lenger bak på scenen.

Tyskeren kommer tilbake, og setter seg ved min side. Som om han ikke hadde nok etterbarberingsvann fra før har han vært ute og dynket hode i en medbragt bøtte med flytende Wunderbaum. Det oser, og jeg må ta meg sammen for å ikke gjøre grimaser. Men nå er Bruce i gang, og til ære for James Harrison kliner han til med ”Born to Run”. Alle, flere pressefolk inkludert, tar frem de bitte små lommelyktene som ble delt ut før kampstart, og vaier med dem i mørket. Alt lyset på stadion er selvfølgelig skrudd av, men det brukes allikevel like mye strøm som i en middels stor norsk by. Lyskasterne går varme, og det veksles mellom intenst blått og rødt lys, avløst av raketter og nødbluss. Det er et show helt uten like i Super Bowl-sammenheng, og lyden er så høy at det ser ut som tyskeren mimer når han står en meter fra meg og roper noe jeg ikke forstår.

- Sehr gut, mimer jeg tilbake.

Jeg tar meg i å bli turist igjen når jeg plutselig står og filmer seansen med det lille kompaktkameraet. Videofunksjonen er ikke mye tess, men dette må foreviges. Working On a Dream er obligatorisk i disse Obama-tider, og jeg smiler for meg selv når min personlige favoritt Glory Days spilles med herlig innlevelse. ”Glory Days, they´ll pass you by”, synger Bruce med hes røst. Han har et poeng. Det alle spillere jeg har intervjuet sier, uavhengig av idrett, er at når karrieren er slutt er det samholdet i garderoben de savner mest. Det er ikke kampene, titlene, fansen eller pauseunderholdningen – men det å sitte i en garderobe med en gjeng du respekterer, en gjeng som utgjør et lag. Humoren, alvoret, treningen og gleden ved å konkurrere begynner i garderoben. Og det er der de sitter nå. Det er dette de må huske på, for ellers vil det ”pass you by”. I Steelers-garderoben er det nok brukbar stemning, men jeg vil tro Tomlin bruker tid og krefter på å holde folk fokusert, få dem til å glemme 100 yardsløpet, og tenke på at de kun er halvveis. Men de har det i lomma, det er Cardinals som må ta sjanser nå. Det må jo gi Pittsburgh-spillerne mer selvtillit. I Arizonas garderobe vil jeg tro Whisenhunt prøver å fyre opp spillerne sine, han kan ikke la dem dvele ved at de ble stoppet på 1 yardlinjen, og ga bort en touchdown. Det skal jo ikke gå an for en 130-kilosmann å løpe 100 yards uten å bli taklet.

Men det har skjedd, og det må de glemme skal Cardinals ha noen som helst sjanse. Jeg ser for meg at Kurt Warner tar ordet, kanskje han snakker om sin egen motgang, og sin egen suksess. Om det å stable varer på super´n, og noe om hvor heldige de faktisk er som får drive med det de elsker. Om at dette ikke er liv og død, men i bunn og grunn et spill, og at dersom de skal vinne kan de ikke være redde for å tape. Jeg tror Cardinals kunne trengt Knut Rockne der inne, eller kanskje en Vince Lombardi. De må uansett vinne en for Gipper nå dersom ikke ørkenvandringen i Arizona skal fortsette. Bruce takker for seg, og pakker sammen. Hele hans E Street Band bukker dypt, og vinker til fansen. Det er min første ”Springsteen-konsert”, og det var rått. Men skal jeg være helt ærlig med meg selv var pressekonferansen en større opplevelse. Egentlig savner jeg pausepraten også, analysene, vurderingene og reprisene. Å se amerikansk fotball live er noe for seg selv, men som bortskjemt TV-seer kreves en tilvenningstid, en slags akklimatisering. Å rigge en scene for et slikt show på noen minutter er imponerende. Det er som å se på en maurtue fra avstand, alle har sin plass og sin oppgave og dronningen heter Springsteen. At de nå plukker ned hele scenen, fjerner noen tusen tilskuere fra banen, slår på lyset og har banen klar til kamp igjen er nesten ubegripelig. At Sirkus Merano banker ned noen påler til teltet på en ettermiddag er ikke like spesielt lenger. Fansen er tilbake på plassene sine nå, de fleste har vært her hele pausen, men noen har faktisk gått inn under tak for å se Super Bowl-reklamer på TV. Det blir ikke stort mer amerikansk enn det! Spillerne kommer ut på banen igjen, og jeg setter meg frem på setekanten igjen. De kan umulig toppe det vi så i sluttsekundene av første omgang, men nettopp fordi Arizona har alle odds i mot seg har jeg en magefølelse på at de vil gi jernet. De har reelt sett ingenting å tape på om det blir 20 eller 30 poeng opp, og dermed er de farlige. Working On a Dream, skriver jeg på blokka mi.


Kapittel 24:
The Brady Bunch

 

Har man lest så mye som en notis om amerikansk fotball de siste ti årene så har man også hørt om Tom Brady. Sjetterundevalget i 2000-draften ble ikke levnet store sjansene etter college, han ble vurdert som uatletisk og med en for svak arm, men Bill Belichich så noe som svært få andre fikk øye på, og de plukket ham med det 199. valget totalt. I 2001-sesongen var Brady blitt 24 år, og mannen som egentlig ble hentet som fjerdevalg på quarterbackplass startet kamper for New England Patriots. Hovedtrener Belichich var ute av Bill Parcells veldige skygge, og endelig var han sin egen herre. Sammen skulle Belichich og Brady få oppleve begynnelsen på det som ble et dynasti med stor D. Men det var langt fra gitt at Patriots skulle bli noe som helst i 2001. 2000-sesongen hadde endt med svake 5-11, og på et lag uten stjerner var det fellesskapet som måtte dra lasset. Belichichs styrke var forsvarsorganisering, men siden han tok over som trener for Patriots i 2000 ble også fokuset i New England snudd. Det viktigste var alltid den neste kampen. Belichich la opp en konkret plan for å ta en konkret motstander. Han utnyttet motstanderens svakheter, forberedte sitt eget lag på motstanderens styrker.

- Du må gjøre det som skal til her og nå. Man kan ikke tenke på hva som skjedde forrige uke, har Belichich sagt.

I 2001-sesongen gikk han så langt som å arrangere en begravelse på treningsfeltet etter en særdeles dårlig kamp. En ball ble høytidelig gravd ned, og dermed var den kampen glemt. Mentaliteten ble et våpen for Patriots, og et lag bestående av en drøss free agents fikk nytt liv. Sesongen endte 11-5, og etter at førstevalget på quarterback, Drew Bledsoe, ble skadet spilte Brady fra og med årets tredje kamp. I sluttspillet startet 24-åringen mot Raiders i en skikkelig snøstorm, og Patriots vant kampen. I AFC Championship-kampen mot Pittsburgh Steelers ble Brady skadet, og Bledsoe fullførte kampen. Men til tross for at Bledsoe ledet Patriots til Super Bowl satset Belichich på Brady da det gjaldt som mest.

-  Å la Tommy ta oss gjennom sluttspillet var aldri en risikofaktor slik jeg så det. Han var klar. Han var ikke en ung quarterback lenger. Han hadde praktisk talt en hel sesong bak seg, har Patriots daværende offensive coordinator Charlie Weis sagt.

Belichich lot Brady modne ved å løpe ballen så mye som mulig, samtidig som quarterbacken bygde selvtillit ved å kaste korte, relativt enkle pasninger. Utover i sesongen fikk han større utfordringer, og Brady vokste med oppgaven. Men hvordan den unge spilleren ville reagere i Super Bowl kunne ingen forutse, og mot ”The Greatest Show on Turf” var Patriots massive underdogs. Kurt Warner og Rams hadde vunnet Super Bowl to år i forveien, og nå ville de vise at de ikke var noe ”one hit wonder”. På papiret var trener Mike Martz og Rams så godt som uslåelige, men Belichich klekket ut en plan. Nøkkelen var Marshall Faulk. Runningbacken til Rams var lagets beste spiller, og han fungerte både som ballbærer og blink for Kurt Warner. Kunne Belichich få han ut av kampen ville hele Rams komme i utakt, trodde Patriots-treneren. På grunn av 11. september-katastrofen ble sesongen utsatt med en uke, da det ikke ble spilt kamper den uken New York ble rammet, og dermed ble forberedelsestiden til Super Bowl kuttet fra to uker til én uke. Belichich brukte uken godt, og fokuset på alle treninger var ”hvor er Faulk?”. Patriots brukte en egen spiller i grønn trøye for å simulere løpene til Faulk, og alle forsvarene skulle til en hver tid ha koll på hvor stjernespilleren var. Da søndagen kom kunne New England-forsvaret Faulks ruter i blinde. Og taktikken bar frukter. For selv om Faulk løp 76 yards på sine 17 forsøk kom han aldri inn i end zone, og av Kurt Warners 365 kasteyards var langt fra alle så nøyaktige som de hadde vært resten av sesongen. Timingen satt ikke som normalt, og Warners to interceptions ble skjebnesvangre. I alt sørget New Englands forsvar for tre turnovers som alle ga poeng på tavla. Til pause ledet Patriots 14-3, og Tom Brady hadde spilt nesten feilfritt. Ikke at han hadde gjort noe spektakulært, men han hadde beholdt roen, blitt kvitt ballen, og ikke kastet interceptions. Patriots økte til 17-3 i tredje quarter før Rams satte inn en formidabel sluttspurt. New Englands forsvar begynte å gå tomme for krefter, og Warner utnyttet lukene bedre. Quarterbacken løp selv inn til en toyardstouchdown før han fant Proehl med en 26 yardspasning til en ny touchdown. Stillingen var 17-17, og New England hadde tid til en siste drive. Brady presset laget sitt fremover med korte, raske pasninger, og recieverne kom seg ut av banen for å få stoppet klokka. Da syv sekunder gjenstod var Patriots tomme for timeouts, og  Brady kastet ballen i bakken, en såkalt spike, for å få stoppet klokka. Quarterbacken pustet tungt, forsvaret kjente på melkesyre og overtid fristet ikke. Inn kom kicker Adam Vinatieri, og 48 yards lenger fremme stod stengene han siktet mellom. Kickeren hadde hatt en sensasjonell sesong, og Bill Belichich var ikke bekymret.

- Han var vår beste spiller. Ingen andre på laget var så gode i sin posisjon som Adam, har treneren sagt.

Og Vinatieri leverte. Ballen seilte midt mellom de gule stolpene, Patriots vant 20-17, og Tom Brady ble kampens MVP etter at 16 av 27 pasningsforsøk ga 145 yards og 1 touchdown. Patriots hadde smadret bookmakernes tips om at de var 14 poengs underdogs, og Brady og Belichich hadde fått blod på tann.

Året etter var det Jon Grudens Tampa Bay Buccaneers som tok NFL med storm. Bucs smadret Oakland Raiders i Super Bowl XXXVII, og Gruden fikk sin hevn over Raiders-eier Al Davis som hadde sendt ham ut av Oakland på grunn av noe som lignet mest på sjalusi. Men i 2003-sesongen var New England tilbake i det gode selskap. Brady var blitt to år klokere, og Belichich hadde drillet det som fremstod som et enda bedre lag enn to år tidligere. Mostanderen i Super Bowl XXXVIII var Carolina Panthers, et 11-5-lag som kunne slå hvem som helst hvis dagsformen var den rette. Kampen skulle gå i Houston, og kort tid før avspark valgte kloke hoder å lukke det regulerbare taket over Reliant Stadium helt igjen. Temperaturen inne i domen ble ubehagelig høy, husker Patriots wide reciver Troy Brown.

- Det var som å spille i en badstue. Det var som å spille i regnvær så svette var vi.

Om temperaturen har skylden for at lagene trengte to av fire quarters på å ta seg inn skal være usagt, men sjelden ser man null poeng scoret i både første og tredje quarter. Da et kvarter gjenstod av kampen ledet Patriots 14-10, og New Englands to touchdowns kom begge som følge av femyardspasninger fra Brady til henholdsvis Deion Branch og David Givens. Men at den overtente domen skulle eksplodere i fjerde quarter hadde vel ingen forutsett. 37 poeng scoret de to lagene, og seks av sju drives endte med endring på resultattavlen. Det var en Super Bowl for historiebøkene, og midt i sentrum av begivenhetene stod Tom Brady. Men han var ikke perfekt. Da kampen stod og vippet kastet quarterbacken en interception i red zone. Det som burde gitt poeng endte som en Panthers-ball. Adam Vinatieri hadde også en turbulent dag. To ganger bommet han på fieldgoals som var vel innenfor rekkevidde, men Patriots var allikevel med til siste sekund. Foran 71.525 tilskuere inntok Brady banen på stillingen 29-29. Det så ut til å bli overtid for første gang i Super Bowl-historien, men Brady ville det annerledes. To år før hadde Brady tatt laget 53 yards frem på kampens siste drive, og Vinatieri hadde fikset resten. Nå var det på tide med en kopi, men Patriots fikk ikke flyten de trengte. Et gult flagg og en pasning som aldri nådde frem gjorde at Brady slet med å få ballen innenfor kickerens rekkevidde. Det var 14 sekunder igjen, og 3. and 3 for Patriots. Skulle Vinatieri ha noen sjanse måtte Brady skaffe ham minst syv yards til. Da ville det være snakk om et spark på drøyt 50 yards. Panthers vurderte å blitze, men de satset på å falle av med folk i sikring, og bare sende fire mann mot quarterbacken. Det straffet seg fryktelig da Brady fant Branch med en 17 yarder, og sørget for at totalen på driven ble 47 yards. Dermed måtte Vinatieri i aksjon fra 41 yards, og mens lagkameratene ba en bønn på sidelinjen klemte kickeren inn de tre poengene som sikret Patriots seieren – akkurat som han hadde gjort to år i forveien. Og akkurat som sist ble Tom Brady MVP etter å ha sørget for 32 av 48 vellykkede kast, 354 yards, 1 touchdown og én interception.  Brady kom seg gjennom hele sluttspillet, finalen inkludert, uten å bli sacked. At 26-åringen nå hadde vunnet to ringer på tre år gjorde at fremtiden så lys ut for New England. For Bill Belichich var det Bradys evne til å reise seg etter interception-kastet som var mest imponerende.

- Se på det spillet. Se på på Brady når han går av banen. Det er et av de mest målbevisste uttrykkene jeg har sett – en mester. Jeg glemmer det aldri. Nei, han henger ikke med hodet. Ja, han har gjort en feil. Men han er ikke slagen, og det er ingen andre heller. Det er sånn en mester ser ut i sin tyngste stund, rett etter en interception i en Super Bowl, sa Belichich noen år senere.

Og mesteren skulle snart komme tilbake.

Med to Super Bowl-ringer på plass spilte Tom Brady helt uten press i 2004-sesongen. Han hadde allerede oppnådd mer enn de fleste quarterbacker drømmer om, men Belichich og Brady hadde ingen planer om å bremse i New England. Grunnspill og sluttspill gikk som en lek, og Patriots entret Super Bowl XXXIX med en solid 17-2 record. I finalen ventet Philadelphia Eagles med sitt typiske West Coast offense. Andy Reid var hovedtrener og Donovan McNabb lagets quarterback og ubestridte stjerne. Nok en gang la Belichich opp en game plan som skulle følges til punkt og prikke. Usikkerheten rundt Terrell Owens, Eagles beste wide reciever, gjorde planleggingen vrien for Belichich. T.O. hadde vært alvorlig skadet i ankelen, og legene mente at han neppe kunne være klar til kamp bare åtte uker etter å ha hinket av banen med et delvis avrevet leddbånd i høyre fot. Belichich tenkte som så at å legge opp hele planen rundt en spiller som muligens ikke ble spilleklar ville være gambling. Han valgte derfor å fokusere på McNabb og runningback Brian Westbrook. Planen var å true Westbrook til å løpe midt i banen, og å nekte McNabb å forlate ”lomma” slik at han kunne skape noe langs bakken. Den planen skulle vise seg å være effektiv, men det verken Belichich eller noen andre hadde forutsett var at T.O. skulle være på banen i 63 av 72 snaps.

- Jeg så på T.O. under oppvarmingen, og han gjorde ikke en dritt. Jeg tenkte at han kanskje vil gjøre et forsøk, han har jo konkurranseinstinkt. Så på en av de første pasningene deres setter han fart.  Han eksploderer bort fra linja, og farten øker når han kommer løpende mot benken vår. Jeg ser ham plukke yards, og jeg tenker ”hvordan i alle verden skal vi få denne fyren i bakken”. Jeg forstår ikke hvordan han klarte det, han var et beist. Vi hadde ingen som kunne dekke ham, har Belichich sagt om Owens.

Men selv ikke Owens fantastiske fighteregenskaper og 122 yards recieving var nok for Eagles. I en kamp som vippet, men som aldri ble spesielt minneverdig falt Eagles for eget grep. To fumbles og tre interceptionpasninger fra McNabb var alt for mye. Patriots utnyttet feilene til Philadelphia, og Brady brukte Deion Branch for alt han var verdt. Heller ikke denne gang var det de spektakulære spillene som preget Patriots angrep, men de spilte seg frem yard etter yard, og kontrollerte kampen og tempoet. Brady satte 23 av 33 pasningsforsøk for 236 yards og 1 touchdown. Han kastet ingen interceptions, men ble allikevel ikke kampens MVP. Den æren fikk nevnte Branch som fakket 11 pasninger for 133 yards. Det svært kasteorienterte angrepet til Eagles gjorde at McNabb slengte i vei 51 forsøk, men bare 30 endte hos en mottager i grønt. McNabb kastet for 357 yards totalt, med hans tre touchdownspasninger kom i skyggen av pasningene som ble snappet. Da kampen nærmet seg slutten ledet Patriots 24-14, og Eagles hadde dårlig tid. Ingen har kunnet gi noen god forklaring på hva som skjedde, men av en eller annen grunn brukte Philly ekstremt med tid på å komme seg nedover banen. De brukte huddle, der spillerne kommer sammen for å få høre hvilket spill som skal kjøres, før hver snap, og McNabb somlet veldig med å få folk på rett plass. Etter en meget lang drive klarte han allikevel å omsette i en touchdownpasning, men det var lite tid i igjen på klokka. Andy Reid valgte å gå for et onsidekick, men forsøket på å få kontroll over David Akers korte spark var mislykket, og Patriots overtok ballen i gunstig posisjon. Brady maktet allikevel ikke å skape noe særlig fremdrift, og det endte med en punt. Eagles fikk dermed en siste sjanse, men nå var tiden i praksis oppbrukt, og McNabb måtte ta store sjanser. Det gikk som det ofte går, og Rodney Harrison snappet en pasning slik at Patriots vant kampen. 78.125 mennesker på Alltel Stadium i Jacksonville fikk se New England vinne sin tredje Super Bowl på fire år, men denne gang ble det ikke avgjort av en field goal sekunder før slutt. For mesterhjernen Belichich var det bekreftelsen på at han nå tilhørte trenereliten. Hans lag hadde hele tiden hatt én stjerne i Brady, men trenerens evne til å sette sammen et slagkraftig mannskap utfra spillermateriale som de fleste mente var for dårlig preget NFL i mange år. Belichich tok gode spillere og gjorde dem fantastiske, og hans taktiske evner var i en egen klasse.

- Jeg har vært heldig som har fått være en del av en gruppe talentfulle spillere og trenere – noen av dem Hall of Fame-type talenter, andre ikke. Alt kom sammen til rett tid i New England, og det er jeg glad for. Når du snakker om meg i en gruppe med Noll, Walsh og Gibbs, de tre gutta er er noen helsikes gode trenere. Bare å bli nevnt i samme åndedrag som dem gjør at jeg tenker på spillerne mine og trenerne mine. Jeg gjorde jobben min. De gjorde jobbene sine. Det er det som betyr noe, har Belichich sagt om Patriots-dynastiet som preget amerikansk fotball tidlig på 2000-tallet.

 For Tom Brady var tre ringer på fire år surrealistisk. 199. valget i draften hadde gått fra å være en nobody til å bli NFLs desidert største stjerne. Og ennå var han en ung mann.

- Vi har aldri definert oss selv som noe dynasti. Jeg vet det er en klisje, men vi bare spiller fotball. Vi er et lag, har Brady sagt om suksessen.

Men hans neste Super Bowl-tur skulle bli mindre hyggelig.

 

Kapittel 25:
3. quarter

 

 

Steelers sparker i gang andre omgang, og ballen flyr langt. Den faller ned nesten i end zone, men Arizonas kick returner Arrington fakker den, og han klarer å komme seg 23 yards ut før han blir taklet i bakken. Kurt Warner jogger ut på banen mens han justerer hakestroppen på hjelmen. Det er shotgunformasjon som gjelder nå, Kurt har ikke noe annet valg skal han få flyt. Warner finner Boldin med en kort pasning for fire yards før James Farrior dundrer ham i bakken. Steelers egen forsvarssjef er tynnere enn jeg har sett ham på mange måneder, men han har fremdeles kraft nok til å få stoppet de fleste. James får ballen tre ganger på rad, og han avanserer henholdsvis 9, 7 og 3 yards. Det er 1. and 10 omtrent midt på banen, og nok en gang bruker Warner Boldin. Hadde jeg vært hovedtrener ville jeg forsøkt å spre det ut litt mer, tenker jeg høyt der oppe på tribunen. Men Whisenhunt bryr seg ikke om nordmenns syn på the American Game. Han fortsetter å fore James, men nå klarer han ikke å vinne mer enn to yards. Det er 3. and 6, og Arizona trenger sårt en 1. down. Warner er i shotgun igjen, men noe går fryktelig galt. James Farrior finner en luke, og setter fart rett mot veteranen. Warner klemmer hardt rundt ballen i det Farrior smeller inn i ham, men det holder ikke. Ballen slås ut, og James Harrison stuper ned på den løse ovalen. Harrison må jo bli MVP nå, tenker jeg, men så ser jeg Whisenhunt hive det røde flagget. Skal de ha litt flaks da?

Whisenhunt mener Warner var nede før han mistet ballen, og at dermed ikke kan dømmes fumble. Det sitrer i Cardinalssvingen mens dommeren ser situasjonen på video en gang til. Etter en liten evighet går han ut på banen, og lyden overføres direkte til høyttalerne på Raymond James Stadium. Reversed. Cardinals fikk rett, og de beholder ballen. Whisenhunt jubler, Warner jubler og Cardinals-svingen koker. Steelers må gi ballen tilbake til Warner, men det er allikevel 3. and 6. Farrior er oppgitt, og han rister på hodet like før snapen går. Warners korte pasning har retning mot midten av banen, og der står en revansjesugen Farrior. Han kommer først på ballen, og får slått den ned. Det er 4. and 6, og Cardinals må forberede en ny punt. Den første driven endte midt på banen, og jeg begynner å miste troen på at dette kan snus. Det hjelper ikke på motivasjonen blant de røde at Steelers beholder ballen i noe som minner veldig om en evighet. Driven varer i over åtte og et halvt minutt, og Willie Parker løper med ballen åtte ganger. I tillegg bruker Roethlisberger omtrent alle wide recieverne han har til disposisjon for å sette Cardinals ut av spill. Og han lykkes godt med planen, for når driven ser ut til ende med en vellykket fieldgoal fra 27 yards får Steelers ferske forsøk til å gjøre en touchdown fordi det koker over for Arizona-spillerne. Holding og unnecessary roughness gir Big Ben mer tid, og selv om han ikke klarer å ta Steelers helt inn i end zone går klokka, og Pittsburgh setter til slutt en field goal fra 21 yards. Når Warner omsider kommer ut på banen igjen er tredje quarter nesten slutt, og Steelers leder 20-7. Warner får i gang en brukbar drive, og med to rush fra James, og pasninger til Breaston og Boldin får Cardinals 1. and 10 på egen 33 yardlinje. Kampen glir over i fjerde quarter, og det ser helsvart ut. Å slå et av ligaens beste forsvar på et kvarter, når man må ta igjen 13 poeng virker umulig. Intet mindre. Selv Gudfryktige Warner må vel føle at dette er i overkant av hva man kan forlange av en 37-åring. Rundt meg snurrer fremdeles tusenvis av Terrible Towels, og en fyr har tusjet en melding på et hvitt ark: Number Six, står det bare. Han er selvsikker med andre ord, for til nå har Steelers og San Fransisco 49ers begge fem Vince Lombardi-trofeer. Men Mike Tomlin må vel føle at dette er innen rekkevidde nå? Hele uka har han minnet spillerne sine på hvor mye de vil ha ”the sticky trophy”.

Mange av dem har opplevd det en gang før, å få hendene sine på en seig og tilgriset pokal full av fingeravtrykk og spytt. Nå har de en gylden mulighet til å få oppleve det igjen, og samtidig bli det eneste franchise i NFL som kan vise til seks slike trofeer.  Men det er ikke slutt, og jeg har lyst til å si at rarere ting har skjedd før. Men det har det faktisk ikke i Super Bowl-sammenheng. Kommer Cardinals tilbake mot alle odds vil det være tidenes comeback, og ferdig med det. Jeg ser på Larry Fitzgerald, og han fremstår ikke som noen slagen mann. Blikket er konsentrert, fingrene dirrer etter å få fatt på ballen. Faren hans kan jeg ikke se, men han sitter her i nærheten av meg et sted. For ham må det være ekstra rart. Nå må han altså notere seg at sønnen hans var helt ute av kampen, og at han aldri kom opp på det nivået som alle har pratet om at han må være på. Kanskje må han skrive det i avisen også. Med fullt navn under. Jeg føler med dem begge. Men de har et kvarter å redde familiens ære på.


Kapittel 26:
Manning, Manning, Manning

 

Mange familier kan skryte av gode idrettstradisjoner der pokalskapet fylles opp generasjon etter generasjon. I amerikansk fotball er det svært mange spillere som har en far, bror eller onkel som også har spilt profesjonelt. Noen familier har sågar proffspillere enda flere ledd tilbake i tid. Allikevel er det veldig få familier som kan matche Manning-slekten når det kommer til respekt, anseelse og suksess. Det vil si far Manning, Archie, hadde vel omtrent så lite suksess som det er mulig å ha i sin tid i New Orleans Saints. Mellom 1971 og 1982 var Manning Saints ansikt utad, lagets leder og desidert beste spiller. Problemet var bare at resten av laget var rimelig ubrukelig, og quarterbacken Archie opplevde ikke en eneste winning season til tross for at han ble sett på som en av ligaens aller beste spillere. Men fordi han var lojal og oppofrende ble han et ikon i New Orleans, og hans popularitet vokste i takt med Saints problemer. I 1978 ble han både sendt til Pro Bowl, og han ble kåret til årets offensive spiller i NFC – men det ble ikke noe sluttspill på Saints. Da han i 1982 ble ufrivillig tradet til Houston Oilers, kanskje det eneste laget i ligaen som var dårligere enn Saints, var skuffelsen enorm både for Manning og for fansen i Louisiana. Hans statistikk gir et urettferdig bilde av spilleren Manning var, for eksempel blekner hans 125 touchdowns mot hans 173 interceptions. Men som quarterback var han en leder og et forbilde, og som far var han både tålmodig og flink til å lære bort. Det nøt de tre sønnene hans godt av, og to av dem har skrevet seg inn i NFL-historien med gullskrift. Den tredje, Cooper, ville etter all sannsynlighet blitt NFL-spiller han også hadde ikke en alvorlig skade gjort slutt på karrieren så alt for tidlig.

Den 4. februar 2007 var en stolt dag for Archie, for på Dolphin Stadium i Miami skulle hans sønn Peyton forsøke å lede Indianapolis Colts til Super Bowl-seier mot Chicago Bears. Peyton hadde allerede etablert seg som en av de aller beste, om ikke den beste, quarterbacken i NFL, men fordi Tom Brady stakk av med alle titlene var det fremdeles enkelte som sådde tvil om hvorvidt Manning hadde det som skulle til for å nå helt til topps. To av de tre siste sesongene hadde Patriots og Brady snytt Colts for muligheten til å spille i Super Bowl, men nå hadde Peyton sjansen. Manning var spesiell på mer enn måte. En ting var det faktum at han aldri ble skadet, og snart hadde slått alle de alderbestemte rekorder som fantes. Noe helt annet var at han, som en av ytterst få quarterbacker i NFL, hadde enorm makt ute på banen med hensyn til valg av plays. Colts brukte et no huddle-offense der Manning i stedet ropte ut hva alle skulle gjøre. I større grad enn noen annen quarterback leste han mostanderens oppsett, og tilpasset eget angrep der etter. Trener Tony Dungy og offensive coordinator Tom Moore ga som regel Manning to, tre alternative plays i mikrofonen i hjelmen, men så var det opp til Manning å velge. Og så han noe som trenerne ikke så endret han til det playet han selv trodde hadde best forutsetninger for å lykkes. Ikke noe annet lag i NFL var så avhengig av sin quarterback, og av én enkeltspiller, som Colts. Uten ham hadde de i praksis ikke noe offense. Og inn mot finalen var Peyton spent. Han visste at Bears var sultne, de hadde ikke vært i Super Bowl siden den fantastiske 85-sesongen, og han visste at ansvaret lå på hans skuldre. Etter en 12-4-sesong var Colts syvpoengsfavoritt mot Bears-laget som hadde levert 13-3 i grunnspillet.

Alle trodde at det ville være en massiv fordel for Colts, som spiller hjemmekamper i en hall, at finalen gikk i varme Florida. For Bears, som ble bedre jo dårligere været var, kunne Tor godt slå seg løs med hammeren. Og i Super Bowl XLI var det Bears som hadde værgudene på sin side, for det regnet fra start til slutt. Chicago takket for hjelpen ved rookie og punt returner Devin Hester, for da Adam Vinatieri banket ballen til ham på avsparket svarte unggutten med å ta ballen med helt tilbake til Bears-touchdown. 92 yards løp Hester, og etter 14 sekunder ledet Chicago med syv poeng. Manning kom inn i kampen, men også han hadde blitt satt ut sjokkåpningen. Quarterbacken var nær ved å gjøre det helt store da Chicagos forsvarsgeneral og linebacker Brian Urlacher fikk begge hendene på en Manning-pasning, men allikevel glapp den i bakken. Colts slet med å komme seg fremover, og da Manning prøvde seg med en langball snappet Chris Harris den ut av luften og Bears overtok føringen igjen. Men quarterback Rex Grossman fikk ingenting ut av gavepakken, og Manning så sitt snitt.

Da Bears tabbet seg ut, og etterlot seg et stort rom som følge av en feilaktig oppstilling fikk Reggie Wayne enorm plass til å løpe på. Manning så ham, og fikk av gårde et prosjektil til tross for at han hadde Chicago-forsvarere hengende rundt livet på seg. Wayne plukket ned ballen som moden frukt, og løp uhindret inn til en 53 yards touchdown. Colts klønet det til på ekstrapoenget da Hunter Smith mistet ballen rett før Vinatieri skulle sparke, og dermed fikk Indianapolis bare seks poeng ut av driven. Tabben ga Bears nye krefter, og Grossman organiserte en solid drive som tok Chicago helt til end zone. Etter gode løp var det et kast som sikret touchdown, da Grossman fant Mushin Muhammad med en fire yarder. Første quarter endte 14-6, og ingen kunne forstå hva som hadde skjedd med Peyton Manning.

- Manning var elendig tidlig i kampen, men han tok seg sammen fordi han er Peyton Manning. Han spilte en strålende andreomgang. For Guds skyld, alle kan spille godt når man har en sånn quarterback. La oss være ærlige. Det der var en historie om to quarterbacker, har Bears sjef for pro personnel Bobby DePaul treffende slått fast.

For uten Manning var Colt sjanseløse. De var ligaens letteste og laveste lag. De hadde egentlig ikke et running game som kunne true Chicago gjennom en helt kamp, og defensivt var de ikke så gode at de kunne forsvare seg til seier. Det var den offensive linja og Manning som måtte levere, men noe overraskende avanserte også Colts langs bakken.

- Vi hadde fått mer selvtillit i sluttspillet, og vi begynte å få mer tro på at vi kunne løpe med ballen. Da det begynte å regne visste vi at det ville bli vanskelig å kaste. Mentaliten ble at vi måtte takle folk i bakken, skape rom for hverandre og å la running backene gjøre jobben, har Colts veterancenter Jeff Saturday sagt om kamputviklingen.

 For Colts fikk i gang både Dominic Rhodes og Joseph Addai, og til sammen rushet de 190 yards. Spe på et Chicago-forsvar som gjorde overraskende mange feil og som taklet svakt så er det ikke tilfeldig at Colts vant de tre siste quarterne 10-0, 6-3 og 7-0. Men hovedforskjellen på lagene var utvilsomt quarterbackene. Den niårige veteranen Manning gjorde en tilnærmet plettfri avslutning på kampen, og ble fortjent kåret til finalens MVP etter at 25 av 38 pasninger sørget for 247 yards og én touchdown. Grossman måtte ha spilt over evne for å nå opp til Manning, og det gjorde han ikke. 20 av 28 pasningsforsøk ga ham 165 yards, 1 touchdown og to kostbare interceptions – der den ene ble løpt rett inn til en Colts-touchdown. At Indianapolis vant 29-17 var både derfor både ventet og fortjent.

- Det var en flott kamp for vår del. En åtter hvis skalaen går til ti. Vi gjorde mye bra, særlig forover. Været og stemningen tatt i betraktning så var dette ganske bra av oss, sa den sedvanlig lavmælte Tony Dungy. Han ble den første afroamerikanske trener til å vinne Super Bowl, men oppgjørets stjerne var uansett Peyton Manning. Da han løftet Vince Lombardi-trofeet over hodet var det et stolt øyeblikk for både ham og pappa Archie. Endelig hadde en Manning vunnet den aller største kampen.

- Nå er jeg veldig stolt, dette er stort. Hele laget har jobbet hardt, og jeg er stolt av å være en del av dette. Det er en utrolig følelse å ha vunnet her i regnet i Miami. Kampen åpnet ikke slik vi hadde ønsket, men nå føles det godt. At vi avslutter en god sesong på denne måten er deilig, vi beholder roen og vinner sammen, sa Manning rett etter kampslutt.

Det ingen visste var at det skulle bli mer suksess for familien. Men nå var det lillebrors tur. For selv om det å vinne Super Bowl aldri kan få blitt rutinemessig, var det som nevnt ingen overraskelse at Manning og Colts senket Bears i Miami. Det som skjedde året etter, i Glendale Arizona, mener derimot mange er den største overraskelsen i Super Bowl-historien. For lillebror Eli, mannen som hadde stått i sin brors skygge siden han ble draftet som første spiller i 2004 hadde vist fantastisk form i sluttspillet, og ledet overraskelseslaget New York Giants helt til Super Bowl XLII i University of Phoenix Stadium. Motstanderen kunne ikke vært tøffere. New England Patriots var tilbake, sterkere enn noensinne. I Miami satt de gjenlevende spillerne fra det perfekte Dolphins-laget fra 1972 og skalv. Patriots hadde gått gjennom grunnserien uten tap 16-0. De hadde banket Jacksonville Jaguars (31-20) og San Diego Chargers (21-12) i sluttspillet, og kom inn i finalekampen med en helt unik statistikk: Ikke siden 1884 hadde et profesjonelt amerikansk lag i ishockey, fotball, basketball eller baseball vunnet sine 18 første kamper i en sesong. Dersom Patriots gjorde kort prosess mot Giants kunne et stempel som tidenes beste lag vanskelig unngås. Men sesongen hadde ikke bare vært en dans på roser.

Bill Belichich fikk en kraftig ripe i lakken da det kom frem at Patriots over lengre tid hadde filmet motstandernes trenere under kamp for å få tak i signalene de brukte i forkant av plays. Denne type dokumentering er strengt forbudt, og Belichich fikk i september en bot på 500.000 dollar av NFL, den største summen han kunne ha fått i straff, til tross for at han hevdet sin uskyld. Patriots mistet også sitt førsterundevalg i draften året etter. Medievitere rundt hele landet hevdet avsløringen om juks hadde svertet Patriots gode navn og rykte, og at de tre Super Bowl-titelene nå ville ha et negativt slør over seg til evig tid. Til tross for alt oppstyret rundt den såkalte ”Spygate”-saken leverte Patriots på banen også uten video. Etter 18 strake seirer var de klare for å gå løs på New York Giants. Eli Manning hadde ledet laget sitt til en 10-6-sesong, men det holdt til sluttspillplass. I nest siste grunnspillskamp hadde Giants sikret seg wildcard-plass, og Patriots var selvfølgelig klare etter femten strake seirer. Allikevel ble grunnseriens siste kamp en minneverdig duell der New England til slutt vant 38-35 mot et Giants-lag med stigende formkurve. Veldig få lag klarte å gi Patriots såpass motstand det året, og Giants-trener Tom Coughlin minnet spillerne sine på dette i uken frem mot finalen. Eli hadde sin egen inngang til oppgjøret. Gjennom mange sesonger hadde hans storebror Peyton hatt tøffe dueller med Tom Brady.

Det var opplest og vedtatt at de to var ligaens beste quarterbacker, men Brady hadde en tendens til å vinne duellene dem i mellom. På samme måte tapte som regel Eli den såkalte ”Manning Bowl” når Giants og Colts møttes. Men Eli og Peyton utvekslet informasjon før Super Bowl XLII. Peyton hadde finaleopplevelsen friskt i minnet, og forberedte broren sin etter beste evne. Han delte også ut alt han hadde av informasjon om Patriots pass rush, om deres taktikk og om hvilke plays han selv hadde hatt mest suksess med mot New England. Kampen ble mer jevnspilt enn noen hadde trodd, og de 71.101 fremmøtte fikk se Giants ta ledelsen i første quarter etter en fieldgoal. Patriots slo tilbake i andre quarter, og gikk opp i ledelsen etter en enyards rushing touchdown av Laurence Maroney. Til pause stod det 7-3, og ingen av lagene kunne forstå at så få poeng hadde blitt scoret. Gameplanen til Giants gikk ut på at dersom de kunne holde Patriots under 30 scorede poeng hadde de en fair sjanse til å vinne kampen. Da tredje quarter endte 0-0 lå det i luften at dette ville bli dramatisk til siste sekund, for på et eller annet tidspunkt måtte noen ta en sjanse for å vinne kampen. Og fjerde quarter ble nervepirrende. Patriots blitzet på nesten halvparten av alle Giants plays, og Eli Manning hadde det hett rundt ørene. Giants offensive line spilte en fantastisk kamp, og ga sin quarterback nok tid til å finne David Tyree med femyardspasning i end zone - Giants var tilbake i ledelsen med 11 minutter og fem sekunder igjen av kampen. Tom Brady hadde god tid til å sikre seg en fjerde ring, men New York forsvarte seg meget godt. Veien mot end zone virket fryktelig lang, og Brady slet med å finne åpne spillere. Minuttene gikk fort, og fremdriften var laber. Men Wes Welker og Kevin Faulk fikk hendene på gode pasninger, og med snaut tre minutter igjen på klokka nærmet New England seg noe stort. Da 2:45 gjenstod var Brady kommet til Giants seksyardlinje. Det var tredje forsøk, og det måtte en touchdown til for å ta ledelsen, men Patriots hadde også en god mulighet til å utligne med en field goal på fjerde forsøk. Det ble ikke nødvendig, for med et skikkelig friminutt-play tok Patriots ledelsen. Brady fikk ballen, snudde seg mot høyre, så Randy Moss aksellerere inn i end zone, og så sendte quarterbacken en suser i brystkassen hans til touchdown. De mektige Patriots ledet 14-10, og Giants var i trøbbel. Eli måtte ha en touchdown for å vinne kampen, og tiden var knapp. Da bare 91 sekunder gjenstod av kampen fikk Giants en viktig 1. down på egen 48 yardlinje. Det var fremdeles langt til mål, og på tribunen begynte Patriots-fansen for alvor å tro på en perfekt sesong. De to første forsøkene endte uten nevneverdig fremdrift, og med 75 sekunder igjen på klokka måtte Manning vinne mange yards for at Giants skulle ha noen som helst sjanse.

Snappen gikk, og Manning begynte å droppe bakover for å få rom til å kaste. Lomma var i ferd med å kollapse så han tok to skritt frem for å komme seg fri, men Patriots-forsvarerne Adalius Thomas, Richard Seymour og Jarvis Green hadde kommet seg helt frem til quarterbacken. Green fikk sin høyre arm rundt livet på Manning, men Rich Seubert klarte å få skjøvet Patriots-spilleren unna. Seymour fikk tak i trøya til Manning, og den ble stående som et seil mens både Green og Thomas kom mot Eli som et par sultne ulver. Manning, som ikke akkurat var kjent for å være rå på unngå sacks, klarte på mirakuløst vis å holde balanse, og med et par støttesteg kom han seg baklengs ut av møljen, og plutselig var han fri. Dommer Mike Carey hadde vært svært nære på å blåse spillet dødt, men nå var Manning på egen 33 yardlinjen, og han så etter en åpen reciever. Med Thomas, Green og Seymour på vei mot seg fikk Manning sendt i vei en høy og lang pasning. Ballen var på vei mot David Tyree, som allerede hadde sørget for en touchdown, men Tyree var godt dekket av veteranen Rodney Harrison. Tyree kom høyest, og fikk tak i ballen på 25 yardlinjen til Patriots. Harrison grep tak i Tyree i lufta, og forsøkte å rive løs ballen med sin høyre hånd. Tyree mistet balansen, og begynte å falle bakover. Et brøkdelssekund slapp han ballen med venstre hånd, men Tyree fortsatte å presse ballen hardt mot hjelmen sin med den høyre hånden. Like før han traff bakken fikk han igjen begge hendene på ballen, men fremdeles hvilte den delvis mot hjelmen. Tyree falt ned over Harrisons venstre ben, og recieverens overkropp ble bendt bakover mot gresset. Hadde ballen truffet bakken ville spillet vært ufullstendig, men Tyree kloret seg fast, og med centimetre om å gjøre maktet han å holde ballen unna greset slik at Giants fikk en livsviktig 1. down.

- Harrison kunne ikke gjort noe annet enn det han gjorde. Det var en god jobb av han. Tyree gjør ikke det der om igjen på en million år, sa en frustrert Bill Belichich.

Harrison var en 14-årig veteran, og en av bærebjelkene i Patriots. Tyree var en mann de færreste utenfor Giants-garderoben hadde kjent igjen på gaten. Nå hadde Giants femtevalg på recieverposisjonen gjort et av tidenes viktigste mottak i en Super Bowl.

- Eli gjorde en fantastisk jobb, og for meg handlet det kun om å gjøre jobben. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan han unngikk en sack, men når ballen er i luften må man bare hente den ned, har Tyree sagt om situasjonen som reddet Giants.

Men mannen som ble verdenskjent over natten har også innrømmet at flaks spilte en rolle.

- Farten på ballen, forsvarspilleren som var så tett på meg, den kurvede overflaten på ballen mot en rund hjelm, måten vi falt ned mot bakken – det strider mot sunn fornuft, har Tyree selv sagt om ”The Catch”.

Men selv om Giants hadde kommet seg til 24-yardlinjen var kampen langt fra reddet. Patriots ledet ennå, og Manning måtte levere nok en gang for å gi fansen noe å juble for. 59 sekunder skilte New England fra en perfekt sesong da Manning fikk ballen på 1. and 10, og quarterbacken fant ingen medspillere. Han ble stående for lenge, og Patriots kjørte ham i bakken. 2. and 11, 50 sekunder igjen, 24 yards til mål. Manning forsøkte seg med en lang ball mot mirakelmannen Tyree, men Brandon Meriweather fikk akkurat en finger på ballen, slik at Tyree glapp det som så ut som en sikker ball. 3. and 11, 45 sekunder igjen – fremdeles 24 yards til mål. Giants hadde ingen timeouts igjen, og derfor måtte det skje noe nå. Manning fikk ballen, og så raskt ut til høyre. Steve Smith var åpen, Manning fyrte av, og Smith stupte frem for å sikre en avgjørende 1. down på 14 yardlinjen. Med fire nye forsøk kunne Giants trekke pusten dypt, men for Manning var det viktig å holde tempoet oppe. På første forsøk tok han sjansen. Plexico Burress løp en enkel rute på venstresiden der han fintet innover i banen, før han beinet mot det venstre hjørnet av end zone og så bråsnudde. Manning lobbet ballen over hodet til cornerback Ellis Hobbs, og Burress kunne plukke ned en touchdown lekende lett med 35 sekunder igjen på klokka. En historisk drive kuliminerte i en touchdown som vil huskes for alltid, og stadion der ute i ørkenen eksploderte. På tribunen jublet Peyton Manning tilsynelatende mer enn han gjorde da han selv vant året før. På banen strakk Eli armene i været med knyttede never. Dette var hans kveld – hvis forsvaret kunne stå i mot et halvt minutt.

 Tom Brady gjorde seg klar etter kickoff med 29 sekunder igjen på klokka. Fra egen 26 yard linje måtte han minst skaffe en field goal, og Patriots hadde alle sine tre timeouts igjen. Det var ingen umulig oppgave for en mann med tre ringer – hvorav to finaler hadde blitt avgjort av fieldgoals. På første forsøk bommet Brady på Wes Welker, og på andre forsøk ble han fullstendig overkjørt av rookie defensive tackle Jay Alford. Sacken hadde skjøvet Patriots ytterligere ti yards tilbake, og tiden var snart ute. Det måtte en ”Hail Mary” til, og Brady ladet kanonen. Han fikk ballen, løp mot høyre, og klemte til med en 65 yardspasning i retning Randy Moss. Ballen kom ned på rett sted, men Giants hadde to mann rundt Moss, og Corey Webster fikk en finger på ballen slik at Moss mistet den i neste øyeblikk. Patriots hadde et forsøk igjen, og nå skulle det avgjøres om sesongen ble perfekt, eller om det ene tapet i en potensiell 18-1-sesong skulle ødelegge alt. Brady fikk ballen, og nok en gang sendte han av gårde en 64 yardssuser mot Moss. Ligaens beste reciever strakk seg etter ballen, men nok en gang var Webster så tett på Moss at ballen gikk i bakken. Giants hadde vunnet, og med ett sekund igjen på klokka måtte Manning ut på banen for å motta hyllesten. Han skulle bare snappe ballen, sette seg på kne, og så var Super Bowl XLII vunnet. Bill Belichich valgte merkelig nok å løpe inn i garderoben før den aller siste snapen hadde gått, men Manning, Manning og Manning brydde seg fint lite om det. For dem var kvelden en fest, og da Eli ble kåret til kampens MVP, etter at 19 av 34 forsøk ga 2 touchdowns og 1 interception, var det moro å være Archie Manning. Nå kunne mannen som aldri vant noe feire at begge hans sønner hadde vunnet Super Bowl, og blitt kåret til MVP - to år på rad.

- Det er morsomt, for jeg prøver å huske de følelsene jeg hadde på denne tiden i fjor, men jeg kunne ikke vært stort mer glad enn jeg er nå. En så spennende kamp, ballen som gikk til Plexico, dette er en av de lykkeligste stundene i mitt liv. Dette har vært Elis år, så jevn som han har vært, sånn som han har taklet alt dette. Dette er en fantatisk fotballfortelling, og det gjør meg så stolt, sa storebror Peyton like etter kampslutt.

Han og Eli delte noen private sekunder i garderoben til Giants, og for første gang kunne to Super Bowl-vinnende quarterbackbrødre smile til pressen. Eli som hadde fått mye tyn i årene før finalen hadde vist en hel verden at han hadde det som skulle til, og at han ikke var noen lillebror på banen. Nå hadde han og Giants senket de mektige Patriots, et lag som var så trygge på seier at man allerede før finalen hadde kunnet forhåndsbestille en bok om de fantastiske 19-0-Patriots på nettet, utgitt av avisen Boston Globe. Ikke siden Joe Namath og Jets slo Baltimore Colts i Super Bowl III hadde man opplevd en større skrell.

- Å vinne et mesterskap handler om alle, spillerne, trenerne, lederne, fansen. Det å gå rundt på banen som mester er den beste følelsen som finnes. Jeg har hørt så mange historier fra fansen i etterkant, alle forteller meg hvor de så kampen, hva de opplevde. Å kjenne hvordan New York opplevde seieren er spesielt, og veldig gøy. Det er ikke vanskelig å bli vant til følelsen av å vinne. Det kan bli avhengighetsskapende tror jeg. Etter finalen tok jeg en uke ferie, jeg la meg på stranda og reflekterte litt over hva vi hadde oppnådd. Det er tommer som avgjør om man blir helt eller syndebukk gjennom en lang sesong. Det har vært som en drøm, sa Eli Manning noen uker etter den fantastiske sesongen.

Og i Miami satt gamlekarene og var like perfekte fortsatt.


Kapittel 27:
4. quarter

 

 

Jeg ser på klokka, og den er nådeløs. Bare 11 og et halvt minutt gjenstår av Super Bowl XLIII. Fremdeles leder Steelers med 20-7, og skal Cardinals ha noe håp må det skje et eller annet positivt på denne driven. Kurt Warner har fått litt mer å jobbe med, for det ser ut som om Cardinals har lagt om til fire recievere i et siste forsøk på å få poeng. De har jo ingenting å tape, så det virker som et logisk trekk. Warner får ballen i shotgun, og finner Breaston og vinner 13 yards. Cardinals kjører no huddle nå, for å få Steelers til å svette litt. Warner i shotgun sikter seg inn på Urban. Han fakker ballen, og skaffer Cardinals 18 nye yards. To first downs på rad gjør at stemningen tar seg opp blant de røde, og Arizona bare dunker på. Warner kaster til Fitzgerald, han fakker, men vinner bare seks yards. Arizona er på 50 yardlinjen nå, og det er 2. and 4.  Warner kaster igjen, denne gang til Arrington. Han gjør en god jobb og skaffer 22 nye yards. Det er 28 yards til end zone når Warner nok en gang kaster til Fitzgerald, quarterbacken har for alvor varmet opp armen sin, og stjernerecieveren drar i vei 18 yards til Pittsburghs tiyardlinje. Warner skanner Steelers-forsvaret i shotgunposisjon, og kaster til Fitzgerald igjen. Han vinner ytterligere seks yards før han takles i bakken. Steelers klarer ikke å kontrollere Fitzgerald nå, og de rekker ikke å komme frem til Warner før han kaster. Mike Tomlin tar sin første timeout når åtte minuttter og 22 sekunder gjenstår.

Jeg mistenker det er mest for å gi laget en pustepause etter en svært rask og effektiv drive av Cardinals. Det er 2. and 4 for Arizona, og Warner kaster som han har gjort hele driven. Tim Hightower plukker den, men han stoppes før linjen krysses. Det er 3. and 1, og Warner kan sette seks friske poeng på tavla. Han går til sin ”go-to-guy”, og Fitzgerald svikter ikke. Touchdown Cardinals, med påfølgende ekstrapoeng! Det er så man kan kjenne kiloene falle av Arizonas skuldre. 20-14 gjør at Arizona er med igjen, og i teorien trenger de bare én touchdown for å vinne kampen etter superdriven som tok dem 85 yards på åtte plays. Steelers får ballen, men fremdriften er minimal. De må punte etter tre bom, og Cardinals får ballen tilbake. Warner kommer utpå igjen, og det virker som om momentet er i ferd med å snu. Når Steelers’ Taylor gjør en håpløs tabbe, og dømmes for unnessocary roughness på Arizonas første play får Cardinals 15 gratisyards og en automatisk 1. down. De avanserer ytterligere 23 yards til Pittsburghs 26 yardlinje, men så er det stopp. Warner prøver å finne Breaston uten hell. Så blir det dømt offensive holding, og Cardinals flyttes 10 yards bakover. Warner prøver å finne Boldin, Urban og Patrick med tre kast, men alle ender i bakken. Det må puntes, og håpet svinner igjen. Men Grahams punt er fantastisk, og den legger seg fint til rette på Steelers toyardlinje med litt hjelp fra Arizonas spillere.

James Harrison kommer for sent frem, og det ender med en svært unødvendig unnessocary roughness-feil mot Steelers. Dermed må Big Ben starte angrepet helt inne på egen målstrek, og det utnytter Cardinals godt. På de to første forsøkene klarer ikke Pittsburgh å få til noen ting. På den tredje downen finner Roethlisberger Santonio Holmes, og han går ned på 20 yardlinjen. Steelers puster lettet ut, men det er et flagg på banen. Repitisjonen viser at Hartwig har holdt i feltet, og dermed dømmes en topoengssafety til Cardinals. Med ett står det 20-16, og Pittsburgh må sparke ballen til Arizona. Davis fakker den, og tar med ballen 21 yards ut av egen sone. Warner får ballen på 22 yardlinjen med 2:58 igjen av kampen. Plutselig er det Cardinals som er i førersetet, og i det speaker opplyser at 70.774 mennesker er inne på Raymond James Stadium kaster Warner en mislykket pasning inn i motvinden. Det er så spennende at kroppen sitrer. Tyskeren har sluttet å slå på tastaturet nå. Han sitter bare med åpen munn, og gisper etter luft. Det er 2. and 10 på Arizonas egen 36 yardlinje, og Warner står i shotgun nok en gang. Snapen går, og jeg følger Larry Fitzgerald med øynene. Jeg hadde blitt en meget forutsigbar quarterback, for jeg hadde kastet til ham hver gang, rekker jeg å tenke, før Larry krysser inn i banen forbi sin oppasser Ike Taylor. Warner slipper en kjapp, kort pasning til Fitzgerald, og så er det som om Rødehavet deler seg. En passasje så stor som en amerikansk freeway åpenbarer seg midt i Steelers-forsvaret, og Fitzgerald fosser igjennom. Taylor forsøker å kaste seg etter hælene på Fitz, men han rekker ikke frem. James Harrison er bare én meter unna Fitzgerald i det han fakker ballen på 45 yardsmerket, men han parkeres når Larry setter full fart. Safetyene Polamalu og Clark ligger for bredt, og ingen av dem klarer å avskjære Cardinals-stjernen som kan se seg selv på storskjermen i det han spurter inn til ledelse.

Det jubles febrilsk både på banen, på tribunene og på pressetribunen. Dette er enormt, for et comeback, for en kamp! Tyskeren og jeg skriker om kapp der vi står og skal være nøytrale. Neil Rackers banker inn ekstrapoenget, og jeg må klype meg i armen – det står 23-20 til Cardinals. Rackers følger opp med en 69 yardsbombe som faller ned på Steelers enyardlinje. Davis får den med seg til 22 yardlinjen før han smadres i bakken av et heltent Arinzona-forsvar. De vet selvfølgelig at dersom de kan holde igjen Big Ben nå så er de Super Bowl-vinnere mot alle odds. Men det gjenstår 2,37 minutter, og det er som kjent en evighet i amerikansk fotball. Jeg ser ned på Kurt Warner, og han ser bekymret ut. Er det noen som vet hvor lite som skal til for å sette poeng på tavla så er det han. Cardinals siste touchdown kom som følge av en 64-yardsdrive, og to fattige plays. Pulsen slår så hardt at jeg nesten blir redd, det kjennes som om hele kroppen rister for hvert hjerteslag, og de kommer så tett at jeg sliter med å fokusere. Langt oppe på den andre siden av banen ser jeg Big Ben. Han ser ikke så stor ut herfra, men han jobber seg sakte mot oss. De pådrar seg enda en 10 yardssstraff for holding, og nå er det 2. og 20. Ben finner Santonio Holmes som har vært hans favorittblink i hele dag. Holmes vinner 14 yards, og Ben gjør seg klar igjen. Pasningsforsøket til Washington går høyt og langt, men det mislykkes. På 3. and 6 velger Ben å bruke Holmes igjen, og han svarer til forventningene. 13 nye yards skaffer Holmes før Karlos Dansby får ham ned.  Det holder i massevis til fire nye forsøk, men fremdeles er Steelers godt inne på egen halvdel. Ben ser på klokka, og fyrer til Washington. Han fakker, og skaffer 11 yards, og en ny 1.down.  Steelers er akkurat midt på banen nå, 50 yards igjen til end zone, og Big Ben legger i vei med ballen i hendene.

Fire yards senere ligger han i bunnen av en haug med spillere, og Mike Tomlin tar Pittsburghs andre timeout. Det er 62 sekunder igjen av kampen. Cardinals-forsvaret puster tungt, og spillerne ser alvorlige ut. Det er 2. and 6 på deres egen 46 yardlinje. Steelers stiller opp igjen, og i shotgun får Roethlisberger ballen. Han ser opp, og offensive line holder unna. Ben kjøper seg tid, og sender ballen opp i midten av banen. Holmes fakker igjen, og vender lynkjapt. Han setter fart, bryter en takling og har stø kurs mot touchdown i det han senkes på Arizonas 6 yardlinje. Ben løper fremover mens hans skyver linjebamsene foran seg. Men Tomlin vil ha pause, og tar lagets tredje og siste timeout. Jeg har gitt opp å skrive noe vettugt på blokka nå, jeg har mer enn nok med å skrible ned hva som skjer fra play til play. I øret mitt roper de noe om at nå må Ben vise seg 100 millionerskontrakten verdig. 100 millioner dollar altså, det er prislappen på quarterbacken, ifølge hans siste kontrakt. Tomlin sender gjengen sin utpå igjen. Warner står på sidelinjen til Cardinals og tviholder i et håndkle, han hater nok situasjonen minst like mye som fansen foran meg. Med 49 sekunder igjen står Ben i shotgun. Og blikket hans vandrer. Han får ballen, og linja holder unna. Han pumper mot høyre, vrir seg, og kaster en perfekt pasning rett mot oss – og Santonio Holmes. Ballen svever over alle i rødt, og Holmes går opp helt i det venstre hjørnet av end zone. Han strekker seg etter ballen, fører hendene sammen, og så suser ballen mellom hanskene hans og ut av banen. Et lettelsens sukk, nei, et lettelsens stønn går gjennom svingen. For pasningen var perfekt. Nytt forsøk, 2. down, 43 sekunder igjen. Big Ben får ballen, og Cardinals sender fire mann i strupen på ham. Offensive line holder unna, og Roethlisberger får masse tid. Etter nesten fire sekunder i lomma, kollapser beskyttelsen. Ben rekker å se fra venstre mot høyre, før han peker ut mot det høyre hjørnet av end zone. Han slipper ballen i rakettfart, og forsøket ser håpløst ut. Helt ute i hjørnet går Santonio Holmes til værs i kamp med både Dominique Rodgers-Cromartie, Ralph Brown og Aaron Fransisco. Tre mot én, det holder at en rød mann kommer borti ballen så er de reddet. Jeg reiser meg, og ser at Holmes faller ned - med ballen - utenfor banen. Lyden er øredøvende, jeg har aldri opplevd maken i noen som helst sammenheng, men spørsmålet er om han fikk begge føttene innenfor end zone. Tyskeren står bare og skriker nå, og gjør touchdown-tegnet over hodet. Dommeren står én meter fra Holmes, og nå strekker også han to armer i været. Touchdown! Steelers-fansen tar fullstendig av, det er gult og svart overalt, og Holmes overfalles av lagkameratene sine.

Men replayassistenten har meldt challenge, situasjonen skal studeres en gang til, og Cardinals holder pusten. Reprisen vises på storskjerm, og for meg er det ingen tvil. Holmes må være innenfor, og det kommer også dommer Terry McAulay frem til. Nok en gang lyder et stålbrøl utover Tampa. Reed setter inn ekstrapoenget, og sørger så for et solid avspark. Arrington får med seg ballen ut til Cardinals 23 yardlinje før han blir taklet, og dermed er det duket for Kurt Warner en siste gang. Klokka viser 29 sekunder, og selv med Herrens hjelp skal dette holde hardt for Kurt og kardinalene. Jeg har allikevel klokkertro på at Larry Fitzgerald vil plukke ned hva som helst bare han får sjansen, men spørsmålet er om de har tid nok på seg. Warner får ballen i shotgun, står lenge, og fyrer av inn i en Steelers-mølje. Den eneste rødkledde i gjengen er Larry Fitzgerald, og han fakker ballen før han går i bakken. 22 sekunder gjenstår, Arizona har 1. and 10 på egen 43 yardlinje, og Ken Whisenhunt bruker Cardinals andre timeout. Warner får ballen, og tar noe steg bakover. Lomma holder, men han finner ingen gode alternativer for et langt kast. Tydeligvis har ikke spillet de valgte i timeouten utfoldet seg slik de ønsket.

Warner går til nødløsningen, og kaster en kort ball til Arrington. Han løper med ballen før James Harrison dunker inn i ham som en trailer. Arizona-ball på Pittsburghs 44 yardlinje med 15 sekunder igjen. Whisenhunt tar Cardinals siste timeout. Hele kroppen min rister nå. Jeg hakker tenner i Florida, og jeg heier innbitt på Cardinals. Deres eneste sjanse nå er en langball, det er det eneste de har tid til. Lagene kommer på banen igjen, og så går snapen. Warner rygger og skanner end zone. Steelers har nesten hele laget tilbake i sikring, bare tre mann sendes mot quarterbacken. Men Warner finner ingenting han liker, og til tross for at Cardinals har fem mot tre i lomma klarer ikke right tackle Levi Brown å henge på Steelers LaMarr Woodley når Warner beveger seg rundt. Woodley er svært nær en sack, men Warner tverrvender og Brown rekker å blokkere Woodley. Men blokken er ikke god nok, og Warner sklir. I det Kurt har fått fotfeste og er i ferd med å sende av gårde kampens siste langpasning får Woodley tak i quarterbackens utstrakte høyrearm. Warner går i bakken, og ballen er løs. Brett Keisel kaster seg over den løse ballen med fem sekunder igjen på klokka, og kampen er avgjort. Warner ligger igjen utslått, for pasningen som skulle sikre ham evig heltestatus, og som for alvor skulle ta Cardinals ut av ørkenen og inn i historiebøkene ble aldri kastet. At en euforisk Woodley får straff for usportslig oppførsel, i etterkant av sacken, har ingen praktisk betydning, for alt Big Ben trenger å gjøre er å sette seg på kne med ballen – og så er Steelers Super Bowl-mestere for sjette gang. Konfettien regner over banen, og det smeller i høyttalere, fyrverkeri og tastaturer. Om ikke dette var like spennende som Giants seier over Patriots kan det ikke ha være mye om å gjøre, tenker jeg. Santonio Holmes blir kåret til kampens MVP, og ingen kan vel si noe på det. Big Ben var også en meget god kandidat, men samtidig var det en åpen kamp. Hadde Kurt fått av gårde den siste Hail Mary’en er jeg rimelig sikker på at han ville blitt MVP, men den gang ei.

- Alt gikk bra. Vi gjorde noen småfeil, men vi kjempet videre. Dette er en av de mest fantastiske Super Bowls noensinne, fastslår Santonio Holmes over høyttaleranlegget.

Det opplyses på øret at Joe Namath, den gamle Jets-quarterbacken, skal overrekke Vince Lombardi-trofeet til Rooney-familien, og så brytes sendingen og radioen er død. Jeg tar vare på den som et minne allikevel, men jeg sliter veldig med å bestemme meg for om jeg skal bli her oppe og se på overrekkelsen eller om jeg skal sette fart ned til pressekonferanseområdet i første etasje, slik at jeg er sikret en god plass. Etter å ha samlet sakene mine ser jeg at stadig flere av pressesluggerne begynner å gå, så jeg henger meg på. Fremdeles er tyskeren og flertallet av skribentene igjen på pressetribunene når jeg går ut døren, og beveger meg nedover etasjene i en merkelig transe. Jeg er kokvarm, mørkerød og føttene mine går på en måte av seg selv. I gangene møter jeg kelnere som bærer ut middagsrester fra VIP-losjene, og plutselig er jeg helt nede i bunnen av stadion.

Hvordan jeg kom meg ned aner jeg ikke, om det var med heis eller via trapper. Men jeg følger en strøm av Steelers-representanter inn en dør, og bortover en gang med tjukke gummimatter på gulvet. Det er støpte betonggulver, og bak noen fløyelsforheng er det satt opp båser med navn på. Det står skrivebord og en stol i hver bås, og foran på skrivebordene henger spillernes navn. Jeg ser intervjuplassene til Warner, Fitzgerald og Whisenhunt, men det er ikke en sjel her. Litt lenger borte i gangen er det et arbeidsrom for pressefolk. Også her er det tomt, foruten en hel del utstyr. Forbi arbeidsrommet er det enda et intervjuområde, og her skal tydeligvis Steelers-spillerne hylles og grilles. Men det er ingen her heller, og jeg blir stående midt i rommet et øyeblikk. Skal jeg vente? I så fall er jeg først. Men når dukker de opp her? Jeg bestemmer meg for å følge magefølelsen, og går videre bortover gangen, mot lydene av jubel. Det står vakter i enden av gangen, og det er et provisorisk gjerde på tvers. Jeg ser en åpen dør med Steelers-logo på, og jeg holder stø kurs mot gjerdet. I det jeg er to meter fra det tjukke repet som henger på tvers av gjerdestolpene, studerer vakten meg, og så tar han bort repet som om det var et utested jeg skulle inn på. I forfjamselsen bare holder jeg stø kurs, og svinger hardt inn i garderoben. Jeg venter på at noen skal gripe tak i skulderen min, og tuppe meg ut igjen, men det skjer ikke. Og nå står jeg plutselig i Steelers-garderoben, helt mo spik alene. Jeg ser plassen til Big Ben, og alle hans personlige eiendeler, plassen til Troy Polamalu er litt lenger inne i enden av de lange og smale rommet, og på gulvet står Steelers-bagene tett i tett under langbenkene. Jeg tar frem det lille kameraet, og skrur det på. Hvem vet hva som kan skje nå, tenker jeg. Så hører jeg en horde av folk komme nærmere, og sekunder senere står den norske velkomstkomiteen, i egen høye person, og tar i mot Super Bowl-mesterne i deres egen garderobe. Hines Ward, James Farrior, Santonio Holmes, Willie Parker, James Harrison, Troy Polamalu og alle de andre raser inn i en flom av jubel, svette og testosteron. Før jeg rekker å telle til ti er garderoben smekkfull av fotografer, journalister, koner, unger, direktører og halvnakne spillere.

-  Sjekk denne her. Den er vår! Vår! Sjekk denne da, roper James Farrior mens han løper rundt i lokalet med Vince Lombardi-trofeet. Han klatrer på benker, spillere og bager og smiler som bare han kan.

- Få se på den, sier MVP Santonio Holmes og kysser den blanke pokalen.

Han får ikke holde den lenge før Farrior tar den tilbake, og løper videre.

- Hvem vil sette fingeravtrykk her? Kom igjen, hvem vil klemme litt på godsakene, roper Farrior.

Det er en helt spesiell stemning. En blanding av ekstrem glede og enorm lettelse. Sesongen er over, og den endte med suksess. Laget er historisk, og ingen kan ta fra dem dette.

- Jeg er veldig glad nå, og veldig ydmyk. Cardinals var veldig gode, men vi klarte å komme tilbake. Nå skal jeg hjem og nyte dette sammen med familien min. Det er en deilig følelse, sier Troy Polamalu til meg. Han virker ikke oppskjørtet eller særlig engasjert, men øynene hans lyser. På sin egen, spesielle måte feirer han inni seg, og mens han pakker ned det lille alteret han har hatt på plassen sin er det påfallende hvor jordnær han virker i en garderobe som er i ferd med å gå av hengslene. Mens Polamalu andektig legger ned sin kristne bilder, og pakker sammen for å møte kona si kommer Ben Roethlisberger inn i garderoben. Quarterbacken har blitt gjennomintervjuet av gutta på gresset, og nå er han klar for fest.

- Gi meg litt plass. Jeg finner ikke morgenkåpen min. Har noen tatt morgenkåpen min. Hvem har pokalen, spør Roethlisberger før han oppdager alle pressefolkene som flokker seg rundt han.

- Gå naken, Ben. Vi er mestere, roper en lagkamerat og sender pokalen i retning quarterbacken.

Roethlisberger klatrer opp på krakken ved plassen sin, og tar frem et videokamera. Han filmer seg selv, lagkamerater, pressen og trofeet.

- Dette føles bra. Veldig bra – og bare vent til vi kommer hjem til Pittsburgh. Da blir det fest! Vi er verdensmestere, jubler han med capsen bak frem.

Det fortsetter å rase inn mennesker i garderoben, og det begynner å bli ubehagelig trangt. Jeg forsøker å gi plass til to mann som skal bære ut en diger metallkasse med utstyr, og i det jeg rygger treffer jeg Hines Ward ganske hardt i ryggen. Wide recieveren snur seg og ser på meg, og jeg unnskylder meg med blikket. Han smiler lurt.

- Dæven, en del av disse reporterne skulle jo vært fotballspillere, sier han så høyt at et par av lagkameratene hans ler.

Det beskriver stemningen godt. Det skal godt gjøres å få uvenner her inne nå, men med ett blir det helt tyst. Så stille at jeg blir litt bekymret og veldig nysgjerrig. Jeg strekker meg på tå, og ser en lut, gammel mann med Steelers-caps komme inn gjennom døren. Det er eieren Dan M. Rooney som kommer for å gratulere spillerne, og det er tydelig hvilken respekt han nyter i denne gruppen. Akkurat det overrasker meg litt, ikke fordi han ikke fortjener respekt, men fordi superstjerner med millionlønn som regel har en tendens til å ta litt lett på sånt. Men ikke denne gjengen.

- Jeg vil bare si tusen takk til dere alle sammen. Og gratulerer. Dette har dere fortjent, sier en rørt Rooney.

Et jubelbrøl overdøver hans siste stavelse, men det gjør ingenting. Den gamle mannen får faste håndtrykk, svette klemmer og varige minner. Han venter pent ved plassen til James Harrison mens den digre bamsen sitter på kne og ber bare i suspen. Når den historiske linebackeren reiser seg møter han blikket til Rooney, og de deler en klem.  Jeg beveger meg mot utgangen igjen, mens jeg fyrer av bilder og noterer sitater jeg har fått. Det er stoff nok til en bok, men det må kokes ned til nesten ingenting. Mange av spillerne har allerede rukket å dusje, og de fleste er snart klare for å gå ut i bussen. Utenfor garderoben står det mange fans bak gjerdene og venter på et glimt av sine helter. Jeg bestemmer meg for å gå inn igjen en kjapp tur for å få et bilde til av den glade gjengen, og da møter jeg en mann som bærer på Vince Lombardi-trofeet. Han stoppes av en fyr som ser ut som en vanlig fan. Supporteren spør om han kan få ta et bilde med pokalen, og til min overraskelse sier pokalvokteren ja. Flere i støtteapparatet til Steelers lar seg avbilde med kulttrofeet, og jeg veier veldig for og i mot hvorvidt jeg skal spørre om å få ta et bilde. Det sømmer seg kanskje ikke helt, tenker jeg. Men når får man en slik sjanse igjen? Jeg får ikke bestemt meg før mannen med pokalen spør meg rett ut.

- Kan du holde pokalen litt?

Jeg spør ikke hvorfor, bare nikker som en liten guttunge. Før han rekker å få opp mobiltelefonen sin får han mitt lille kompaktkamera, og blitzen smeller til. Jeg og pokalen til Lombardi er foreviget, og da får det bare være at jeg ser ut som tomat . På veien ut av stadion går jeg innom arbeidsrommet til pressefolkene, men der er det stappfullt, og jeg orker ikke tanken på å bli værende. Tross alt har jeg god tid, og det er luksus i en slik situasjon. Det ender med at jeg går ut for å se på spillerne som går inn i bussen mens fansen står og roper i mørket.  Når jeg er noen få meter fra parkeringsplassen der spillerbussen står, ser jeg at hjørneinngangen under pressetribunen er åpen. Jeg kan se gressmatta, og det er tid til en rask tur ut på slagmarken. Jeg vasser i konfetti, og det kjennes godt å se banen fra spillernes perspektiv. Ingen bryr seg om en norsk reporter som tusler rundt på banen, alle er opptatt med sitt. 

Showet er over, det pakkes sammen, og snart er Super Bowl XLIII historie. Jeg knipser et bilde, og forlater Raymond James Stadium. Det har blitt kveld i Tampa, og når jeg finner en ledig plass på pressebussen river følelsene i kroppen. Man blir høy på slike opplevelser, og man vil ha mer. Å forlate stadion, garderoben og den elektriske stemningen gjør godt og litt vondt, på en gang. Abstinensene kommer først. Er det slutt? Jeg vil ha mer! Men når man begynner å fokusere på egne arbeidsoppgaver roer pulsen seg, og man merker hvor sliten kroppen er blitt. For ikke å snakke om hodet.  Jeg lukker øynene, og lener meg mot ruten. Alle lysene inne i bussen står på, og det er vanskelig å se ut. Det er egentlig helt greit, for jeg har inntrykk nok for mange uker fremover. Det gjelder å fordøye, nyte og sammenfatte nå. Men ikke alle er like heldige som meg, mange av de andre journalistene på bussen har stram deadline, og etter en meget lang omvei i et mindre hyggelig strøk kommer det frem at bussjåføren ikke aner hvor han er. Og så blir det ampert.

- Hvis du ikke vet hvor du er så bare si det. Ikke kjør rundt på måfå. Vi har dårlig tid, og det er folk på bussen her som er lokalkjent, roper en sint reporter bak i bussen.

Det bannes høyt, og jeg synes synd på stakkaren som sikkert har stilt opp frivillig for å kjøre sure pressefolk til hotellet. Heldigvis er det en barmhjertig samaritan som går frem og peker ut riktig rute. Vi kommer frem, men på overtid av overtiden for dem som skal ha med stoffet sitt i morgenavisene.  På hotellrommet mitt er alt som før, og det er en merkelig følelse å sitte alene på et stille rom etter en dag som denne. Jeg har lyst til å enten feste eller sove, men nå må jeg jobbe. Referatet fra kampen slås ned med god hjelp av notatene fra kampen. Langt fra alt blir helt riktig, men de store linjene stemmer og stemningen gjengis ærlig. Saken sendes til Norge der en god kollega som har sett kampen på TV legger den ut på nettet.  Den lange artikkelen har tappet meg for energi, men jeg vet at jeg må ta ut det siste nå. En ny sak fra garderoben sendes med flere bildevedlegg, og snart lokkes nettleserne med at ”Aftenposten ble med på feiringen i Super Bowl-garderoben”. Om noen få timer skal jeg ut og kjøre til Orlando igjen, og jeg må sove litt først. Skal jeg få sendt en sak til avisen må det gjøres nå, det er ikke tid senere. Jeg setter meg i senga med PCen på fanget, og ordene kommer bemerkelsesverdig lett. ”Glory day”, kaller jeg saken. Og ingressen blir som følger: ”Super Bowl er det mest amerikanske som finnes. På godt og vondt.”

Med opplevelsen så friskt i minnet må det blir presens, og jeg drømmer meg tilbake på arenaen:

The land of the free, and the home of the braaaave, synger Jennifer Hudson så samtlige hår på hodet mitt står i stram giv akt. De prøver å innta hvil idet hvite Thunderbird-jagerfly suser over Raymond James Stadium i formasjon, så ørevoksen rister og gåsehuden brer seg. Fyrverkeriet dundrer. 70 774 mennesker jubler febrilsk. Det skåles, blitzes og spillerne tar på seg hjelmene igjen. Det er Super Bowl, og underdog Arizona Cardinals skal måle krefter med den konservative giganten Pittsburgh Steelers.

Det er David mot Goliat både på banen og på tribunen. De såkalte «terrible towels» er over alt. Gule håndkleer, som Steelers-fansen snurrer over hodet, dominerer ved enhver dugelig anledning. Arizona-fansen får ikke stemt sine forsiktige «Here we go Cardinals, klapp, klapp, klapp».Dette har USA ventet på et år. Det er høytidsdag, religion og matorgie i ett. I det sørvestre hjørnet av stadion, noen titalls meter fra det 103 fot store sjørøverskipet hjemmelaget Tampa Bay Buccaneers er så stolte av, sitter paralyserte, europeiske journalister med åpne munner. For det går ikke an å unngå å bli fascinert. Alt er så stort, ubeskjedent, og veldig amerikansk.

Kardinalfeilen

Første quarter er over, og alle setter seg ned. Steelers leder 3-0, og er best. Cardinals virker malplasserte og litt redde. Det er forståelig. Å debutere på en slik scene kan skremme fanden på flatmark.

Men Kurt Warner er ikke skremt. Arizonas 37-år gamle quarterback har allerede en Super Bowl-ring, og han leder sine menn ut i strid frem mot pause. Syvbarnsfaren kan bli en ekte amerikansk helt om han snur dette, og på tribunen begynner trauste ørkenboere å tro.

Et langt kvarter senere er tro snudd til håp. En kardinalfeil av kardinalene, og Steelers leder 17-7 - aldri har noe lag tatt igjen mer enn ti poeng i en Super Bowl. «The Boss» kommer med trøstende ord - «Working on a dream» og «Glory days» lover godt. Med lyskasterne avslått, vifter 70 000 fotballrusede fans med utdelte minilommelykter. Pølse, brus og Bruce. Det er stemning - the American Way.

Big Ben

Men Springsteen rekker knapt å bli svett i luggen før Kurt kommer tilbake. Han nekter å gi opp, og svelger hardt når Steelers øker til 20-7.Ørkenvandringen ser ut til å fortsette, da det rasler i rastafletter, og Larry Fitzgerald er sist på to kjappe touchdowns. Plutselig er Cardinals i ledelsen, og de gule håndkledene tørker tårer.

Men Steelers har en mann de kaller Big Ben. Quarterback Ben Roethlisberger er stor som et hus, og omtrent like nøyaktig som uret i London. Da det gjenstår 35 sekunder slår Goliat grusomt tilbake. David, Kurt og fansen fra ørkenen må gi opp. Steelers vinner 27-23.

Verdensmestere

I Steelers-garderoben er det full fest. Nakne menn, cheerleaders, små unger, en drøss journalister og én pokal - Vince Lombardi-trofeet.- Seks ganger, baby! roper en røslig kar, og henviser til at Steelers nå er historiske. Ingen andre lag har så mange Super Bowl-seirer. Og det skal feires. Aftenpostens utsendte får en periode ansvaret for Vince Lomabardis blanke pokal før Big Ben overtar. Han filmer med eget kamera, og ber om armsleng og oppmerksomhet før han klatrer opp på en krakk.

- Vi er verdensmestere!, konstaterer han som bare en amerikansk idrettshelt kan.

 

Saken flyr over Atlanteren, og jeg klapper igjen lokket på PCen. Jeg orker ikke å slå ned et eneste tegn til, men abstinensene er ikke helt borte ennå. TVen skrus på, og Kurt Warner er i ruta. Det opplyses at han nå innehar plass nummer én, to og tre på listen over flest kastede yards i Super Bowl-historien. Allikevel har han bare én ring. Men 37-åringen har allerede satt kveldens nederlag i perspektiv, og fremstår som en vinner.

- Jeg vet ikke om man noensinne kommer over noe slikt. Vi var to minutter unna en verdensmestertittel. Men de var bedre enn oss da det gjaldt som mest. Det må man ta av seg hatten for. Dette var en kamp mellom to fantastiske lag, men dessverre må noen tape. Om dette er min siste kamp vet jeg ikke ennå. Det er mulig. Jeg må ta en pause, få litt avstand til alt sammen. Dette året har vært herlig. Vi har gjort ting i år som ingen hadde ventet, og det har vært en fantastisk reise, sier Warner.

Jeg skrur av TVen og lyset i taket. Om noen timer bærer det hjem igjen. Bort fra Florida og football, Super Bowl og solskinn. Jeg er fullstendig utslitt, og snarter venter minst 20 timers reise. Trøsten får være at sikkerhetsvaktene på flyplassen er adskillig mer samarbeidsvillige når man skal forlate USA. Jeg blir liggende å se i taket, og kjenner pulsen dunke i brystet. Det er umulig å sove når adrenalinet har fått tak i kroppen som nå. Jobben er gjort, det er deilig og vemodig på en gang. Men jeg er enig med Kurt – reisen har vært fantastisk.

 

 

 

Etterord

 

Når man har sett en Super Bowl live blir nødvendigvis en hver TV-kamp man siden ser et lite antiklimaks, men det rare med menneskesinnet er at jo mer man lærer om noe desto mer spennende blir det. Min egen interesse for amerikansk fotball har tatt av etter turen til Florida, og før Super Bowl XLIV fikk jeg æren av å være studiogjest i NRK da statskanalen for aller første gang sendte live fra finalen i amerikansk fotball. Asbjørn Slettemark loset over 100.000 seere gjennom en begivenhetsrik natt der Peyton Manning og de mektige Colts til slutt måtte gi tapt for underdogen, og folkets favoritt, New Orleans Saints. Musikkbyen i Louisiana fikk sin aller første pokal, og lagets sympatiske quarterback Drew Brees ble kampens velfortjente MVP. Mannen de kaller ”Breesus” stod som symbolet på gjenreisning og tro. Og selv om store deler av New Orleans fremdeles led, fem år etter Katrinas herjinger, så ble Superdome atter en gang arena for glede og samhold – en sterk kontrast til tiden da den overbygde fotballarenaen huset hjemløse mennesker som måtte forlate alle sine eiendeler i stormen. At fotballen samler er udiskutabelt, og på Bourbon Street var det atter god stemning, jazz og brede smil da Vince Lombardi-trofeet ble vist frem.

Helter kommer og helter går i NFL, og for Kurt Warner ble det én siste sesong i Arizona. Quarterbacken leverte en god prestasjon i sitt aller siste år som aktiv i sesongen 2009, men han måtte til slutt gi tapt for nettopp Brees og Saints i sluttspillet. Hans sorti ble litt trist da han kastet en interception, og i forsøket på å takle mannen som fakket ballen ble Warner smadret av en annen Saints-spiller så det knaste i ribbeina. Den stolte veteranen forsøkte å spille videre, men måtte til slutt forlate kampen. Til tross for at han hadde fått ny kontrakt av Cardinals valgte Warner å si takk for seg etter en fantastisk karriere, og han har siden figurert som ekspertkommentator i NFL Network.

Den langt yngre Ben Roethlisberger hadde en svært trøblete tid etter sin andre Super Bowl-seier, da stygge anklager periodevis overskygget både pokalene og gleden ved å spille fotball. Quarterbacken hadde en blytung offseason før sesongen 2010 startet, men han ble frikjent etter to alvorlige påstander om voldtekt og seksuell trakassering. Commisioner Roger Goodell likte ikke måten Roethlisberger hadde skapt negativ oppmerksomhet rundt NFL på, og han brukte sin makt til å utstenge Big Ben i sesongens seks første kamper. Quarterbacken lovet bot og bedring, og straffen ble redusert til fire kamper grunnet god oppførsel. Etter comebacket ledet Roethlisberger Steelers helt til Super Bowl XLV i Arlington, Texas. New York Jets ble beseiret i en spennende AFC Championship Game, og motstander i finalen var Green Bay Packers. De hadde banket erkerival Chicago Bears i NFC Championship Game. En finale på nye Cowboys Stadium, mellom kolossene Steelers og Packers – det kunne ikke få blitt større. For andre år på rad valgte NRK å sende kampen direkte, og nok en gang fulgte nærmere 100.000 mennesker Super Bowl natten igjennom. Mediedekningen i Norge var helt uten sidestykke før finalen, og man kan trygt si at interessen for amerikansk fotball nådde nye høyder her til lands. For Ben Roethlisberger hjalp det lite at mange nordmenn holdt seg våkne, for quarterbacken hadde en tung dag på jobben. Det som kunne blitt en tredje triumf og heltestatus ble i stedet en gedigen nedtur – mye grunnet to avgjørende interceptions. Green Bay ledet 21-3 før kampen var halvspilt, takket være glitrende spill av deres quarterback Aaron Rodgers. Men Steelers kjempet seg tilbake, og det ble en meget spennende finale. Til slutt måtte Roethlisberger skaffe en touchdown i løpet av kampens to siste minutter for å vinne kampen, og det maktet han ikke. Packers vant 31-25, og Aaron Rodgers ble MVP. På mange måter var det en slags ”poetic justice” i at Green Bay vant nettopp dette slaget. Som den eneste av NFLs 32 klubber er Packers eid av folket i Green Bay. 112.158 supportere eier de totalt 4.750.937 aksjene som utgjør Green Bay Packers Inc. Noen tilsvarende modell finnes ikke, for det er egentlig i strid med regelverket i NFL. Men fordi Packers er en utgammel klubb, er de unntaket som bekrefter regelen.

– Det er unikt. Green Bay må nesten oppleves, ellers er det umulig å forstå hvor viktig fotballen er for folk i byen. Alle som bor der kan navnet på alle spillerne, interessen er enorm. Jeg var der i fire år, og det er en fin liten by. Fansen eier mange av aksjene i klubben, men de får aldri utbytte i form av penger. Fansen vil bare støtte laget, og den reelle innflytelsen over klubbdriften er kanskje ikke så stor. Det er et valgt ”Board of Directors” som styrer butikken. Men at Packers, som ble etablert i 1919, fremdeles er et storlag er utrolig. Alle de andre lagene i NFL er etablert i storbyer eller svært folkerike områder. At dette er mulig har selvfølgelig med draftmodellen å gjøre, men det er uansett helt unikt, sa Jan Stenerud til meg noen dager før Super Bowl XLV.

Ærverdige Lambeau Field var smekkfull da Green Bays helter kom hjem fra Texas, og det sier jo litt at arenaen har vært utsolgt hver eneste kamp siden 1960 - og i skrivende stund står over 78.000 fans på venteliste for å kjøpe sesongkort. I snitt tar det dem 30 år før de endelig får et fast sete – og det i et område av USA der det gjerne er 20 minusgrader på kampdagene. I 1997 la man ut nye aksjer for salg for å bygge om arenaen, og fansen kjøpte for 24 millioner dollar. Fotball er og blir religion i Green Bay. Og det er helt i Vince Lomardis ånd. Den legendariske trenerhelten gjorde Packers til Packers. Han snudde et franchise rundt, og skapte vinnere av tapere. Hans resept var enkel: Jobb hardere enn alle andre, vær mer disiplinerte enn alle andre, og spill for hverandre. Selvsagt må man ha ledere, man må ha stjerner og frontfigurer – og Packers hadde aldri slått Steelers uten Aaron Rodgers. Men det var kollektivet som dro lasset, det var laget Green Bay Packers som beseiret laget Pittsburgh Steelers – og de gjorde det på sin egen måte. De hadde vunnet Super Bowl tre ganger før, men de to første gangene er så lenge siden at Lombardi selv stod på sidelinjen. Bart Starr ble MVP begge gangene, og han var på plass i Texas da Rodgers løftet Lombardi-trofeet over hodet. Med det løftet tok han også steget ut av skyggen til fenomenet Brett Favre. I en sesong der skuespillet Lombardi, med Dan Lauria i hovedrollen, ble satt opp på Broadway til rungende applaus og flotte kritikker var det kanskje passende at nettopp Packers fikk stå igjen som mestere – og at Vince Lomardis eget trofeé ble med dem hjem til Green Bay. De tok den tunge veien om wild card-plass og tre bortekamper, og de skapte et nytt Super Bowl-eventyr. Klubben fra den minste byen stod igjen som vinner, og den amerikanske drømmen lever i beste velgående. For andre år på rad satte også sendingen av Super Bowl tilskuerrekord i USA. Aldri før har så mange mennesker sett ett og samme program. I snitt fulgte hele111 millioner kampen på TV, og det overgikk de 106,5 millionene som så Super Bowl XLIV.

Det var ventet at Packers skulle dominere sesongen etter, og lenge så det ut til at Aaron Rodgers skulle ta Green Bay til Super Bowl igjen. De grønne og gule startet sesongen gnistrende, og vant 15 av 16 kamper i grunnspillet. Men i sluttspillet ble det bråstopp, og som året før var det et wild card-lag som snek seg helt til Super Bowl. Eli Manning og New York Giants møtte New England Patriots til en omkamp av de helt sjeldne i Indianapolis. Reprisen på Super Bowl XLII ble bygd opp som en duell mellom Manning og Tom Brady. Også i Norge nådde interessen for finalen nye høyder, med massiv dekning i aviser, på nett og på tv. Skulle Brady endelig få sin fjerde ring, eller ville lillebror bli storebror ved å slå storfavoritten enda en gang – og i samme øyeblikk bli mestvinnende Manning? Finalen i Indianapolis ble akkurat så jevnspilt og tøff som mange hadde spådd, og begge de to quarterbackene spilte godt. Tom Brady kastet en interception, og maktet ikke å svare da Giants og Ahmad Bradshaw scoret en sen touchdown. Sluttresultatet ble 21-17 i favør Giants, og dermed ble det nærmest en kopi av Super Bowl XLII, fire år tidligere, også da ledet Patriots lenge.  Patriots mest dominerende spiller, tight end Rob Gronkowski, var tydelig hemmet av en ankelskade, og ble aldri den maktfaktoren de fleste Patriots-fans hadde håpet. Og selv om Aaron Hernandez (touhdown) var effektiv ble det ikke samme flyt over New England som det hadde vært tidligere i sesongen. Den ellers så produktive Wes Welker mistet et par baller som ellers ville ha sittet i klypene. Danny Woodhead sørget for lagets andre touchdown på pasning fra Brady. Giants stolte på sitt running game, og Manning fant i tillegg både Mario Manningham, Victor Cruz (touchdown) og Hakeem Nicks når det gjaldt som mest. Forsvaret til Giants klarte tidvis å presse Brady nok til at han ikke fikk ro på seg, og Jason Pierre-Paul slo ned to pasningsforsøk. Giants vant første quarter 9-0, Patriots vant andre quarter 10-0, tredje quarter endte 7-6 i favør Patriots, og i siste quarter vant Giants 6-0.

Med seieren har Eli Manning nå to Super Bowl-ringer, og må for alvor regnes som en av de aller, aller beste. Han ble også finalens MVP for andre gang. Han iskalde spill i finalen vitnet om at han har vokst de siste sesongene. Ved et par anledninger kunne han ha tatt en sjanse på å presse frem et spill, men i stedet tok Eli sacks, og beholdt ballen trygt i fanget. Hans klokskap og rutine ble utslagsgivende. Brady tok faktisk større sjanser, og hans interceptionkast kom som følge av en langball Gronkowski ikke maktet å plukke ned en-mot-en med Chase Blackburn. 

Der den forrige finalen disse to i mellom føltes som en bombe, var det ingen som kunne si noe på at Eli Manning og Giants vant fortjent denne gang. Nå er lillebror definitivt blitt voksen. Voksen er også 65-årige Tom Coughlin som ble tidenes eldste hovedtrener til å vinne Super Bowl. Han var sjef også da Giants vant i 2008. En annen historisk begivenhet var at New York Giants ble tidenes første 9-7-lag til å vinne Super Bowl, noe som bekrefter Jan Steneruds påstand om at alle lag i NFL har en sjanse til å vinne Super Bowl selv om de ikke nødvendigvis ser ut som vinnere ved sesongstart.

Har du ris eller ros å komme med så fyr løs i forumet.


Sulten på mer statistikk? Her er komplett oversikt over alle Super Bowl-kampene med høydepunkter.